mandag 29. april 2019

Rossi/Rickard - We Talk Too Much


Status Quo er historie etter at Rick Parfitt døde julaften 2016, men frontmann Farncis Rossi ligger ikke på latsida av den grunn. I år er han ute med sjølbiografien "I Talk Too Much" og musikalsk har han slått seg sammen med den langt yngre felespilleren Hannah Rickard og laget et album som betegnende nok heter "We Talk Too Much".

Og sjøl om dette har et mye mer akustisk preg så kunne dette fint vært ei SQ-skive de laga på gamle dager. Jeg hører umiskjennelig at Rossi ikke klarer å legge fra seg sitt legendariske bands stil. Det har ført til at det er ei livat plate som starter med I'll Take You Home:


Og da kommer vi også snart til det som er mitt største ankepunkt. Nsten alle 12 låtene føles som de er mer eller mindre skåret over samme lest. Jeg liker vanligvis veldig godt musikk som er fengende og har godt driv, men jeg ønsker også at det er litt variasjon, og den synes jeg er litt liten.

Men bevares, det er ekstremt mye humør og musikalitet her og det er to artister som utfyller hverandre godt. Som på But I Just Said Goodbye:


Men det er et par låter som skiller seg litt ut fra malen. Den ene er Waiting For Jesus som er reinspikka country. Og jeg vet at jeg møter meg sjøl litt i døra da jeg i forrige omtale var litt streng med malteseren Marty Rivers for hans to kristne sanger på sitt album. Forskjellen er vel at de låtene følte jeg var mer forkynnende enn det denne er, sjøl om teksten helt klart er religiøs. For musikalsk er dette herlig livat country:


Albumet heter altså "We Talk Too Much", men den andre låten som ikke helt følger albumets musikalske mal har tittelen til Rossis sjølbiografi, altså I Talk Too Much:


Som nevnt, ellers er det lite variasjon, og det er et savn. Men bevares, ingen skal ta fra Francis Rossi og Hannah Rickard at de har levert et humørfylt album med mange fengende, livate låter. Det er feelgood-musikk av meget god klasse, og jeg kan tenke meg at de blir etterspurte på festivaler rundt om i sommer. Og at de kommer til å levere et sett med høy partyfaktor.

Karakter: 4,5.





fredag 19. april 2019

Marty Rivers - Maltese Falcon



Malta er ikke akkurat et land jeg tenker på når det kommer til countrymusikk, men Marty Rivers er altså en countryartist fra Malta. Og bare det gjorde at jeg ble nysjerrig og lånte øret til denne skiva, som hvis jeg skal tro Spotify er Rivers' 3. fullengder.

Tittelsporet Maltese Falcon er også den som åpner ballet, og det er ei fin og grei ballade:


Why Don't You er langt mer livat og med trekkspillkomp minner den litt om norsk dansebandcountry:


Marty Rivers har funnet plass til 14 låter på dette albumet og det er litt akilleshælen for her er det noen låter som med fordel kunne vært utelatt, som et par litt klisne ballader og et par sanger med kristen, nesten forkynnende tekst, som bedre hadde gjort seg på et album med bare religiøse tekster.

Men når det er sagt så er det flere av de andre låtene som tiltaler meg, og det virker også som at Rivers er glad i Mexico, for et par av låtene har meksikansk innflytelse på både tekst og musikk. Som Magnifico Mexico:


Kommersielt har nok Rivers et handikapp i og med at han er fra et så lite land som Malta, men det er likevel kjekt å se at han likevel satser såpass på musikken sin som han gjør, og han har en snert i en del av låtene som gjør at jeg synes han har noe å fare med. Tonight Mr. DJ er en av de låtene:


Som en skjønner ei litt ujevn plate, men med såpass mange godlåter at den lander ned på den positive sida av vektskåla mi. Derfor synes jeg absolutt at Marty Rivers fortjener å bli lytta til av et større publikum. Texas Baby er siste låten jeg tar med:


Karakter: 4.

onsdag 17. april 2019

Ryan Farmer - Just Another Night



Engelskmannen Ryan Farmer, fra Nottingham, er ute med sin fullengder debut etter å ha fått positiv omtale for EP-en "Lurch" fra 2015. Dette er litt neddempa country med to kassegitarer og en bass, ikke steel.

Skiva begynner med She Can Do Everything (But Falling In Love With Me) og Farmer viser der at han har ei meget god countrystemme, og låten er fengende:


At Farmer også er en talentfull tekstforfatter beviser han på Amelia, som er en sterk historie. Dette er en låt som virkelig gjør inntrykk på meg:


Down in the Morning er et stykke krigshistorie som jeg ikke visste om, the Bevin Boys. Unge menn som ble beordra til å jobbe i engelske kullgruver fra desember 1943 og helt til mars 1948, altså nesten tre år etter at 2. verdenskrig slutta. Dette var gutter som etter krigen fikk liten anerkjennelse for den joben de gjorde, og alle var heller ikke bygd for eller egna for slikt hardt arbeid. Farmer forteller historien på en nydelig måte:


En annen sang jeg er blitt glad i er My Darlin', som er en fengende sak:


Ryan Farmer viser på dette albumet at engelsk country lever i beste velgående, og jeg synes at norske konsertarrangører som tenderer mot country, roots og americana må merke seg dette navnet og få han over til Norge. For her er det musikk med sjel og følelse. Låter som Motordrome Blues, 1849 og Down to the Water er også gode eksempler på en ung artist som vil noe med musikken sin og som har gode historier han vil fortelle. Og i Ol' Sparky Blues flørter han, som tittelen antyder med blues på en fin måte.

Karakter: 5.

søndag 14. april 2019

Kim Larsen - Sange fra første sal


Så hadde Kim Larsen et siste album til oss likevel. Han forlot oss 30. september ifjor, men det vi ikke visste da var at han den siste tida hadde spilt inn ny musikk. 10 sjølskrevne låter spilt inn i stua bak verandadøren vi ser på på omslagsbildet, kun sammen med sønnen Hjalmar og sin manager Jørn. Og for ordens skyld, "sal" er etasje på dansk, og i Danmark er det vi kaller 2. etg. "første sal". Et opptak, for det meste akustisk, enkelt og greit. Og i tillegg to sanger som er tolkninger av to danske dikt, spilt inn på et hotellrom i august ifjor, altså bare litt over en måned før Kim døde.

Om Kim Larsen visste at det gikk mot slutten, se det vet jeg ikke. Men uansett så går minnene tilbake til "Elsinore", albumet Björn Afzelius spilte inn mens han visste at livet raskt gikk mot slutten, og gitt ut en stund etter hans død. Det gikk 20 år, og så ga Kim oss også et siste knippe med låter før han gikk ut av tida.

Albumet begynner "smukt" med Den Store Dag, om overgangen fra barn til voksen og vakkert beskrevet:


Måten sangene er spilt inn på gir de en ekstra ekthet og nærhet, noe som også merkes meget godt på En Brøkdel Af Et Sekund:


Historien om Brønshøj-Husum Ungdomsklub er også så levende og godt fortalt at du skjønner at du har å gjøre med en låtskriver som hadde ordet i sin makt helt til det siste. Og dette tyder på at Danmark var tidligere ute enn Norge med ungdomsklubber, om jeg tar feil får noen arrestere meg på det :)



Den herligste låten på skiva er Dagens Mand som her er kvinnen, som har frigjort seg fra "tissemannens tyranni". En aldeles nydelig frekk måte å si det på, pur klasse!



Og at den gode Larsen også kunne sette musikk til andres tekster viser han på Nu Dufter Tjørnen, som er den siste sangen den store mester spilte inn:


Dette er ei skive som er blitt et verdig farvel med Danmarks, ja Nordens største rockepoet. Det er kun to ting å si: Tusen takk og hvil i fred!

Karakter: 5,5.

mandag 8. april 2019

Within Temptation - Resist


Det nederlandske metalbandet Within Temptation har eksistert i 23 år og er nå ute med sitt 7. studioalbum, fem år siden det forrige, "Hydra". Metal med symfonisk tilsnitt og med kvinnelig vokal er noe jeg lenge har vært svak for, og jeg blir ikke skuffet når jeg hører på dette albumet.

Vokalist Sharon den Adel og gitarist Robert Westerholt er paret som danna Within Temptation og som har vært der hele tida. Siden 2011 har Westerholt kun vært med i studio og ikke på turné av hensyn til deres tre barn, og han har også brukt tida til låtskriving og som musikkprodusent. Stefan Helleblad er mannen som erstatter Westerholt når bandet turnerer.

The Reckoning med Jackoby Shaddix med på vokal er en sterk og mektig start på dette albumet:


Jeg er blitt glad i vokalen til Sharon den Adel. Hun er flink til å formidle tekstene på en måte som gjør at jeg får de med meg. Musikken er sterkt tilstede, men ikke slik at det går utover det å få med meg hva hun synger om. Musikken er tett og sitter tvert hos meg, og jeg vil spesielt berømme trommis Mike Coolen som jeg synes gjør en formidabel innsats. Så også på Endless War:


En låt som jeg også er blitt glad i er Supernova. Dette er rått og mektig og jeg elsker det gregorianske koret i denne sangen. Slikt gammeldags, høyverdig kor til metal er en kontrast som jeg setter stor pris på:


Så må jeg ta med den låten jeg er blitt mest glad i, og den som også er den mest fengende på skiva, nemlig Mad World. En sang og en tekst å legge seg på minnet i den verden vi lever i i dag:


Gjestevokalister er med på tre av de ti låtene og de gjør alle solide innsatser, Anders Friden på Raise Your Banner og Jasper Steverlinck på den mest stillferdige (hvis jeg kan bruke et slikt uttrykk), men likevel vakre Firelight. De skaper gode kontraster til den Adels sopran.

Utgaven jeg har hørt på de siste dagene er en DeLuxeutgivelse med tils. 25 år, der singelversjonen til fem låter samt alle i instrumentalversjon også er tatt med. Det tar jeg som en fin gest til fansen, jeg har prioritert å høre på de ti låtene i albumversjon.

I det hele tatt så synes jeg Within Temptation har gitt meg en knallgod dose metal med symfonisk tilsnitt. Jeg lever meg inn i musikken, og den gir meg energi. Akkurat hva ei metalskive skal etter min mening. Jeg er ikke så flink med musikalske faguttrykk og er egentlig ikke så nerdete på det. For meg så holder det at dette er tett, røff og god musikk som gir meg energi, og med sterke vokalprestasjoner av Sharon den Adel og medvokalistene hun har med på tre av sangene. Jeg liker meg i Within Temptations musikalske univers, enkelt og greit!

Karakter: 6.



tirsdag 2. april 2019

Steve Earle - Guy


Guy Clark er sammen med Townes Van Zandt Steve Earles store ledestjerner og inspirasjonskilder innen musikken. Clark og Townes var som mentorer for Earle og støtta han mye tidlig i hans karriere. Så da er det ikke så rart at Earle etter å ha spilt inn ei skive med Towneslåter for ti år siden nå også kommer med sin hyllest til Guy Clark.

16 låter har Earle fått plass til på skiva, det meste akustisk, og det hele starter med en av Clarks mest kjente låter, Dublin Blues:


Dette er blitt ei skive med mye varme og nærhet til musikken. Earle viser at han har respekt for låmaterialet og han legger sin sjel i å vise bredden i den musikkskatten Guy Clark etterlot seg. Og med denne skiva hjelper Earle meg til å få et innblikk i Clarks musikk. Noen låter kjenner jeg fra før, men Clark var ikke en artist jeg spesifikt har hørt så mye på, derfor er det mye nytt materiale for meg her.

Desperados Waiting For A Train er en av de låtene jeg kjenner, bl. a. fra The Highwaymen, en sterk og nydelig sang:


Det meste her er altså akustisk, men en låt har Earle valgt å spille inn med fullt band og rocketrøkk, Out In the Parking Lot: Dette er blitt en herlig versjon:


Den kjærligheten Steve Earle har til Guy Clarks musikk, og hva han har betydd for han som musikalsk forbilde i hans egen karriere synes jeg kommer tydelig fram i hvordan han formidler musikken. Som nevnt er dette gjort med omtanke og med respekt, samtidig som Earle etter min mening klarer å gjøre låtene til sine egne, for å si det litt klisjéaktig.

Høydepunktene er mange, og det er egentlig likegyldig hvilke jeg velger sånn sett. Her er ihvertfall Rita Ballou som er blitt en fin honkytonklåt. Her et konsertopptak der sangen begynner på 0:43:


She Ain't Going Nowhere er også en av låtene jeg kjenner fra før, også den bestalter Earle på ypperlig vis:


Dette er ei plate som jeg har kost meg veldig med de siste dagene. Et foreløbig høydepunkt for meg i år. Jeg har alltid hatt sansen for Steve Earle, og likeens som det var en stor opplevelse å høre hans tolkninger av alle perlene til Townes Van Zandt, så har det vært godt å her ta en reise gjennom musikken til hans andre store inspirasjonskilde.

Jeg sier ydmykt: Thank you Steve Earle!

Karakter: 6.