Dette er et album som kom ut like før 2022 tok kvelden, nærmere bestemt den 30. desember, og derfor aldeles umulig å få de med det året. Dessuten er det bare for en uke siden at jeg ble oppmerksom på dette tyske metalbandet som både er inspirert av goth og glam metal for å nevne noe. Og siden jeg falt pladask for musikken må jeg bare skrive om de.
Grunnen til at jeg ble oppmerksom på Lord of the Lost var at de er blitt annonsert som en av finalistene i "Unser Lied Für Liverpool", Tysklands nasjonale finale for Eurovision, med tittel- og åpningslåten fra dette albumet.
Og ja, jeg elsker denne låten her, refrenget har jeg fått på hjernen, og Chris Harms' stemme er bare rå og herlig arrogant. Teksten er om at vi alle er av samme blod, og at vi alle har retten til å være akkurat den vi vil. Selvsagt håper jeg at tyskerne går for denne låten, for den vil bli en banger i Liverpool. Og med den teksten og det visuelle uttrykket de har på denne låten vil selv den hardkokte Eurovisionfansen, som ikke er kjent for å være særlig rockorienterte omfavne dem.
Men på dette albumet viser Lord of the Lost at de er noe langt mer enn bare Blood & Glitter. De tar tydelige standpunkt, bl. a. mot all hat og hets som florerer på sosiale medier. Noe de tar et kraftig oppgjør med her på Leave Your Hate in the Comments. Og som vi ser av videoen, bandet har fått sin del av hatmeldinger:
Musikalsk er det også mye å like her. Det er melodiøst, og synthen ligger i bakgrunnen og lager en ekstra spiss på lydbildet. Nå er ikke jeg så flink med å skille de forskjellige undersjangerne innenfor metal, men jeg skjønner såpass at de er innom flere av de i løpet av disse tretten låtene.
Selv med hetsen bandet er møtt med så suste dette albumet etter hva jeg har lest meg til rett til topps på de tyske albumlistene på nyåret. At et metalalbum topper listene er en sjeldenhet i disse tider, så det er en solid prestasjon med dette som er deres 8. studioalbum. Det er også positivt å ha det med seg inn til den tyske nasjonale finalen 3. mars.
Absolute Attitude er også en låt jeg digger. Det er noe storslått og mektig over den, som det er over de fleste låtene her. Også dette med en tekst som er vel verdt å lytte til.
No Respect For Disrespect har også en tekst som er viktig å få med seg. Om ikke å stå med lua i handa overfor folk som behandler deg dårlig. At det å ikke påtale det i håp om at det går over og blir bedre etterhvert ikke er veien å gå. Da er det bedre å komme seg ut av og vekk fra den relasjonen.
Destruction Manual er slik jeg tolker det om å bryte ned og ødelegge et annet menneske. Også dette en tekst for å få folk til å tenke over om en relasjon de står i virkelig bringer noe godt med seg. Musikken og spesielt refrenget er fengende som fy, men så må du bare stoppe opp for å ta inn over deg hvilket budskap som egentlig ligger der.
Men det er også en låt her som berører og som går rett til hjertet mitt, nemlig One Last Song. Den er litt sår, og er om ønsket om å synge en siste sang til sine barn, til sine foreldre, til sine venner, før livet tar slutt. Det musikalske uttrykket og Chris Harms vokal er da også en tanke mildere. Men du verden som denne teksten treffer meg, og den går inn på min spilleliste over Årets sanger 2023.
På fire av låtene er gjestevokalister med, og Marcus Bischoff, Andy Laplegua, Ally Storch og Blümchen gjør alle en solid jobb. Sistnevnte rett nok med på låten som trekker litt ned, nemlig en cover av Roxettes The Look som avslutter dette albumet. Ellers er det ikke mye å trekke her, dette er et band som virkelig har fanget min interesse, og som jeg vil følge framover.
Karakter: 5,5/6.
