Vi må dele Bettan med Sverige, men at hun siden midten av 80-tallet har vært en av våre mest folkekjære sangfugler er det ingen tvil om. Helt fra hun sammen med Hanne Krogh satte landet på hodet med sin Grand Prixseier med "La Det Swinge" i 1985 og fram til i dag har hun gledet mange med sin vakre og klokkeklare stemme.
Jeg har bare en CD med Bettan, samlealbumet "Bettans Beste" fra 1995, altså 17 år gammelt. Hun har gitt ut mye musikk siden da, men det har jeg ikke. Dvs. jeg har utgivelsen "Spellemann" på iPoden, men den CD-en er fruen sin og altså ikke i min hylle.......
Fra "Bettans Beste" er ikke alle jeg kunne ønsket meg å spille her på YouTube dessverre, men "Danse Mot Vår" får dere, en vakker sang:
"I Evighet" som hun ble nr. 2 med i MGP på hjemmebane i 1996, en sang som kom med som tillegg på "Bettans Beste" det året:
Til slutt, Bettans svenske versjon av Jennifer Rushs superhit "power of Love", "Ängel i Natt". En sang der Bettan virkelig får fram hvilken kraft og renhet hun har i stemmen sin.
Etter innspill fra en leser på Facebook tar jeg også med "Duett", Grand Prixlåta Bettan hadde i 1994 sammen med Jan Werner Danielsen:
Mitt 100. innlegg i denne musikkbloggen handler altså om legendariske Electric Light Orchestra!
Jeg har kun en "Greatest Hits"-samling med Jeff Lynne og gutta hans i ELO, "Collection" fra 2009. ELO var et band jeg hørte mye på på 80-tallet og jeg hadde en del kassetter med de. Men altså bare denne samlinga på 11 sanger i CD-hylla.
Personlig liker jeg ELO best når de får opp tempoet på musikken, som i "Sweet Talkin' Woman":
"Rockaria":
Og "Turn To Stone":
Jeg savner min personlige ELO-favoritt "Confusion" på denne samlinga, og tillater meg derfor å ta den med:
Jeff Lynne er en prima låtskriver og i ELO klarte han og bandet og mikse god og lyttverdig pop med musikkformer vi ellers ikke forbinder så mye med populærmusikk.
Samtidig som jeg kjøpte "Samlingen" med Ebba Grön i sommer kjøpte jeg også "Stans Bästa Band 1971-2011 - De Första 40 Åren" med Eldkvarn, et av de største svenske bandene noensinne. De oppstod som et progband i 1971 under navnet Piska Mäj Hårt og hadde moderat suksess. Gjennombruddet kom ikke før i "Pojkar, Pojkar, Pojkar" i 1979 og fra da av har ikke Eldkvarn sett seg tilbake. Det morsomme er jo at de på begynnelsen av 80-tallet turnerte sammen med nettopp Ebba Grön, som fant inspirasjon i Eldkvarns musikk.
Bandet er bygget opp rundt brødrene Per "Plura" og Carl Stefan "Carla" Jonsson samt Tony Thorén. Flere medlemmer har kommet og gått opp igjennom årene men den nåværende bestetningen med Werner Modiggård og Claes von Heijne har bestått siden 1995.
"Stans Bästa Band" er en utsøkt reise i Eldkvarns musikk, fra "Pojkar, Pojkar, Pojkar" og fram til i dag. Her følger et knippe av utvalgte sanger fra det 36 låters sterke dobbeltalbumet og "Pojkar, Pojkar, Pojkar" er en sjølskreven åpningsslåt:
Mer pojkar, nærmere bestemt "Fula Pojkar", som Ulf Lundell har på sitt nyeste album:
"3:ans Spårvagn Genom Ljuva Livet":
"Kungarna Från Broadway":
"Män Som Mäj:
"Jag Står Upp Än":
"Konfettiregn" med Håkan Hellström:
"Inget Bra För Mig Själv":
Håper dere her har fått et godt innblikk i litt av musikken til et av Sveriges største band de siste 35 årene:)
Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om bandet El Cuero, med opphav i Kristiansund, da jeg så reklame for deres album "From Mountains To Sand" ifjor. Og hvorfor jeg ikke fikk de inn på radaren før skjønner jeg ikke helt, men det er nå så...... Ihvertfall likte jeg det jeg hørte såpass bra at jeg sjekka de opp mer og fikk også tak i det sjøltitulerte debutalbumet fra 2007. Der er bl. a. Ingrid Olava med på backingvokal. Album nr. 2 "Glimmer Of Hope" har jeg ikke.
På de to første albumene spilte de inn låtene mer eller mindre direkte og på debutalbumet gir det et fett lydbilde som jeg liker godt. Det er et par meget lange låter der, men med prima gitarspill så går det veldig bra. Jeg liker spesielt godt "Hate Will Get Us Nowhere", en drivende god rockelåt:
Mektige "Little Bird":
Fra "From Mountains To Sand", "No Seats At The Fillmore":
"Footprints":
El Cuero består av: brødrene Brynjar Takle Ohr (gitar, vokal, piano, munnspill) og Håvard Takle Ohr (trommer, vokal), Tommy Reite (bass) og Øyvind Blomstrøm (gitar, vokal, pedal steel, orgel, piano). Dette er et band som er et nytt bevis på hvor godt det grur i musikklivet i Kristiansund, og jeg håper på mer godt materiale fra El Cuero framover.
Da platesjappa Ti-Ti i Førde annonserte opphørssalg i vår (de eksisterer fortsatt og skal ihvertfall holde fram ut året) gikk jeg litt amok i CD-er nedsatt 50%. En av de var med det engelske bandet Eddie & The Hot Rods som jeg hadde hørt litt noe. Skiva heter "The Curse of The Hot Rods" og er ellers uutgitt studioopptak med originaloppsettinga av bandet. Altså stoff som ikke ble utgitt på deres ordinære album.
Bandet er fra Essex og ble danna i 1975. De hadde en UK-hit to år etter med "Do Anthing You Wanna Do". De ga ut fire album fra 1976 til 1981 samt et fra 1992 før de ble oppløst. Nå er de på veien igjen, men bare vokalist Barrie Masters er igjen av originalbesetninga.
Bildet fant jeg på: http://rogkentroll.blogspot.no
Da jeg i sommer var på harryhandel over svenskegrensa med min sønn, søster og svoger kom jeg over "Samlingen", samlealbumet med det legendariske svenske punkbandet Ebba Grön. Hadde blitt tipsa om bandet på musikkforumet til SLV-Forbundet i fotballmanagerspillet Hattrick så da jeg fant denne måtte jeg bare ha den.
Joakim Thåström (Pimme), Gunnar Ljungstedt (Gurra) og Lennart Eriksson (Fjodor) ble danna som The Haters i 1977, men endra etter få dager navn til Ebba Grön. Bakgrunnen for det var en politiaksjon for å arrestere en tysk terrorist som planla å kidnappe innvandrerminister Anna-Greta Leijon. Kodeordet for aksjonen var "Ebba Röd", men da det istedet hørtes "Ebba Grön" over sambandet skapte det en del forvirring før politistyrken skjønte at det var en feil og gikk til aksjon. Dette syntes Pimme, Gurra og Fjodor var så fornøyelig at de prompte endra bandnavnet til Ebba Grön.
Debut-LP-en "We're Only in It for the Drugs" kom i 1979 og er blitt kåra til det nest-beste albumet i svensk historie. Mest kjent derfra er "Staten och Kapitalet" som er en cover av progbandet Det Blå Togets "Den Ena Handen Vet Hva Den Annan Gjör". Videoen er fra dokumentarfilmen "Ebba the Movie".
Ebba Grön ble virkelig store med sitt andre album "Kärlek och Upprör" i 1981. Musikken bevegde seg nå litt bort fra punken og nærmere proggen og de turnerte også sammen med progband som Dag Vag og Eldkvarn, som jeg kjøpte en samle-CD med samtidig som jeg kjøpte denne med Ebba Grön. Keyboardisten Stry Terraine kom med i -81 og hans innflytelse var klar på det 3. og siste albumet "Ebba Grön" i 1982.
Fjodor havna i fengsel i fire mnd. i 1983 for militærnekting og det ble begynnelsen på slutten for bandet. Men de andre bandmedlemmene ble med over til Rymdimperiet som ble forløperen til Imperiet, et av Sveriges mest innflytelsesrike rockeband noensinne.
Som en vil skjønne utifra musikken og tekstene så hadde Ebba Grön et klart politisk budskap der de stod et godt stykke ute på venstresida. De er et av de viktigste bandene i svensk rocks historie, og fortjener så absolutt sin status som legender. Og ikke minst Joakim Thåström ble jo etterhvert en meget fremtredende rocker, både i Imperiet og som soloartist.
Eagles var et av de største bandene i USA på 70-tallet med legendariske hits som "Hotel California", "Desperado" og "New Kid in Town". De brøt opp i 1979, men kom tilbake i 1994. Album ble det ikke før i 2007, og da ble det likegodt ei dobbeltskive, "Long Road Out Of Eden". Og siden det er den jeg har i CD-hylla er det derfra låtene jeg kommer med her er.
Først hiten "Busy Being Fabulous":
En av mine største favoritter fra albumet er "Somebody":
"It's Your World Now" er også en flott låt:
Om Glenn Frey, Don Henley, Joe Walsh og Timothy B. Schmit kommer med flere album vet jeg ikke, men det er jo lov å håpe:)
Dwight Yoakam er en av mine største favoritter innen countryen, og han er en artist som har gått sine egne veier. Da han starta sin karriere på 80-tallet var Nashville mer orientert mot en popete "Urban Country" som ikke passa med Yoakams Honky Tonk/Hillbilly musikk. Han flytta til Los Angeles og ble en del av foregangsmusikerne i den såkalte "Bakersfield"-sounden innen countryen, fra byen Bakersfield i California. I og rundt LA opptrådte Yoakam utenom de tradisjonelle countryscenene, og opptrådte istedet på mange rock og punkklubber der han spilte med band som The Blasters, Los Lobos og X. Senere i karrieren opptrådte han bl. a. også med "Hüsker Du" som ikke akkurat er noe countryband!
Dwight Yoakam debuterte i 1986 med den selv-finansierte EP-en "Guitars, Cadillac Etc. Etc"" og har etter det ikke sett seg tilbake. Han har gitt ut 13 album, alle med stor suksess. Han har en stemme som passer hånd i hanske med musikken han framfører og minner bl. a. om Chris Isaak. Johnny Cash utropte i sin tid Yoakam som sin favoritt countrysanger og han var den første som fikk en countryvideo spilt på MTV, "Honky Tonk Man".
Med sin spesielle sound og stemme er Dwight Yoakam en unik artist som jeg elsker musikken til. Så bli med meg på en reise i Dwight Yoakams musikk:
Fra 1998-albumet "A Long Way Home" har jeg henta den nydelige "Things Change":
"Same Fool":
I 2004 kom "The Best of Dwight Yoakam" og på dette albumet er alle hans perler fram til da samla. Her er hans første nr. 1, "Streets of Bakersfield" som han gjorde sammen med legenden Buck Owens:
Den historiske MTV-videoen "Honky Tonk Man":
"Guitars, Cadillac":
"Long White Cadillac":
"Turn It On, Turn Me Up, Turn Me Loose":
En aldeles glimrende versjon av Elvis' "Suspicious Minds":
Fra 2005-albumet "Blame The Vain", tittelsporet:
"Three Good Reasons":
Nå i høst kom Dwight med nytt album, "3 Pears", det nydelige tittelsporet:
"Rock It Away":
Til slutt en video fra Country Music Festival i 2008 der jeg og fruen var og der Dwight avslutta hele festivalen på digre LP Field til enorm jubel. Det var rett og slett en enorm opplevelse å se han live!
Det eneste albumet jeg har med Duran Duran er "Red Carpet Massacre" som kom i 2007 og som jeg fikk i julegave av min eldste datter ifjor.
Har aldri vært noen utprega fan av Duran Duran, men jeg må innrømme at dette er et forseggjort album. Musikken er slett ikke verst. Her er tittelsporet:
Åpningssporet "The Valley" der jeg spesielt liker vokalen til Simon Le Bon:
Mektige "Falling Down" med Justin Timberlake på backing vokal og han er også med i videoen:
Det er snaue to uker siden jeg var på min første DumDum Boyskonsert, og de leverte virkelig varene! Burde sjølsagt sett de før, men det er nå så. Jeg forstår ihvertfall meget godt hvorfor dette er et band som virkelig ruver i norsk rock. Utrolig mange fengende og flotte rockelåter har DumDum levert opp igjennom årene. En rett fram rock'n roll som jeg er stor fan av.
Men Prepple & co kan også det med rolige sanger. Jeg har deres samlealbum "Schlägers" samt den nyeste utgivelsen "Ti Liv" og den første sangen jeg velger er "Tyven, Tyven". Kanskje den sterkeste rockeballaden som er skrevet i Norge. Det gikk mange år før jeg skjønte at dette er en sang som handler om dødsfallet til Prepples lille datter. Hun ble etter det jeg har hørt akutt syk og døde i løpet av få timer. Kjartan Kristiansen beskriver bandkompisens sorg på innsiktsfullt vis, og for Prepple må det også være veldig sterkt og framføre denne sangen:
Videre er det vanskelig å velge fordi DumDum har så mange spreke sanger, men "En Vill En" må med:
Jeg digger også "Metallic Hvit":
"Slave":
Og til slutt, "Splitter Pine":
Fra "Ti Liv", tittelsporet:
"Kald Dag i Helvete":'
Det er godt og se og høre at DumDum Boys holder koken, håper på mye mer frisk rock'n roll derifra!
I 2002 leste jeg en meget god anmeldelse av albumet "The Last Broadcast" med det engelske bandet Doves, som består av brødrene Andy og Jez Williams samt Jim Goodwin. Martin Rabelski er på keyboard Doves' 4. og uoffisielle medlem.
Hvorsom er så føltes første lytt som at jeg hadde kjøpt katta i sekken og CD-en ble bare samlende støv i mange år. Så da jeg kjøpte meg iPod sommeren 2010 ga jeg albumet en ny lytt og jeg ble forbløffa. For plutselig hørte jeg musikk jeg likte veldig godt! Ikke fatter jeg hvilke ører jeg hørte med 8 år før, for her var det plutselig flere perler.
"The Last Broadcast" var Doves 2. album og de toppa albumlistene i Storbritannia med den. De fikk også sin største hit til nå med "There Goes The Fear" som til tross for at den var i salg i bare én dag kom på 3. plass på den engelske singellista!
En annen perle er "Words":
Jeg har ikke de tre andre albumene Doves har utgitt, "Lost Souls" (2000), "Some Cities" (2005) og "Kingdom of Rust" (2009), men det er album jeg absolutt bør sjekke ut!
Etter ei fantastisk helg med en aldeles rå Brad Paisleykonsert i Spektrum, Stjernekampseier til min favoritt Rita Eriksen og seriegull til mitt kjære Molde er jeg tilbake. Og denne gangen er det sjølveste "The Queen of Country Music" Dolly Parton jeg tar for meg. Hun er en av de artistene som på verdensbasis har solgt flest plater med et antatt salgstall på 100 millioner. Hun har skrevet rundt 3000 sanger, bl. a. "I Will Always Love You" som vi alle kjenner som Whitney Houstons kanskje største hit, men som også Dolly toppet listene med, "Jolene", "9 to 5" og "Jolene" for å nevne noen. Suksess som skuespiller har Dolly også hatt, med f. eks. "9 to 5", "The Best Little Whorehouse in Texas" og "Steel Magnolias".
Jeg har samlealbumet "The Very Best of Dolly Parton" fra 2007 og der er alle de store hitene samla. "I Will Always Love You" er en sjølfølge:
En av sangene jeg liker best er "Coat of Many Colors":
"Jolene" er på mange måter Dollys signatursang:
Vil til slutt ta med "Silver Threads and Golden Needles" sammen med Tammy Wynette & Loretta Lynn. (Opprinnelig en Linda Ronstadthit). Flere framtredende mannlige countryartister har biroller i denne videoen:
:
I tillegg har jeg et album fra 1987 med Dolly Parton, Linda Ronstadt og Emmylou Harris, kalt "Trio". Fra den har jeg valgt "Telling Me Lies":
I morra setter jeg meg på bussen til Oslo og konsert med Brad Paisley i Spektrum lørdag, Og da passer det jo bra at turen i kveld er kommet til noen andre av de virkelig store i amerikansk country, jentetrioen Dixie Chicks. Noen år rundt årtusenskiftet var de sammen med Garth Brooks de virkelig store yndlingene i countryen der borte.
Dixie Chicks består av søstrene Martie Erwin McGuire og Emily Erwin Robison samt hovedvokalist Natalie Maines. Erwinsøstrene, Robin Lynn Macy og Laura Lynch starta som et bluegrassband i 1989. I årene som fulgte bygde de sakte og sikkert opp en fanbase og ga ut tre album på uavhengige selskap. Robin Lynn Macy forlot bandet i 1992 da hun følte de gikk for mye bort fra bluegrassen. Lynch ble i 1995 erstatta av Natalie Maines samtidig som bandet fikk kontrakt med Sony, avd. Nashville.
Det første albumet på Sony, "Wide Open Spaces" kom i januar 1998, og single 2, 3 og 4 fra albumet nådde alle nr. 1 på Billboards countryliste. Suksessen var et faktum!
Fra dette albumet har jeg henta tittelsporet, en av nr. 1-hitene fra plata:
Mitt andre valg er "Tonight The Heartache's On Me":
31. august 1999 kom oppfølgeren "Fly" som gikk rett inn på 1. plass på Billboard Hot 200. Den solgte over 10 mill eks. og Dixie Chicks ble dermed det eneste countrybandet og det eneste jentebandet uansett sjanger som har solgt til diamantplate i USA. Rett og slett en enorm suksess!
Herfra har jeg henta "Cowboy Take Me Away":
Og den kontroversielle "Goodbye Earl":
Grammypriser og priser på Country Music Awards og AMC awards fikk Dixie Chicks for begge albumene.
Så fulgte en disputt med Sony som gjorde at neste album "Home" i 2002 ble utgitt på et uavhengig selskap. Den nådde ikke diamantplate, men Grammy ble det denne gangen også. Bandet var mer bluegrass her, mye fordi alle tre hadde stifta familier, følte seg mer tilbake til røttene og skrev sanger utifra det.
Fra dette albumet har jeg valgt signaturlåta "Landslide":
Og "Long Time Gone":
Så, 10. mars 2003. Dixie Chicks åpna sin "Top of the World Tour" på Shepherds Bush Empire Theatre i London. Dette var i oppkjøringa til Irakkrigen og Natalie Maines sa følgende: "Just so you know, we're on the good side with y'all. We do not want
this war, this violence, and we're ashamed that the President of the
United States is from Texas".
Dette førte til voldsom oppstandelse i USA. Dixie Chicks ble svartelista fra countrystasjonene, DJ-er som trossa boikotten fikk sparken, sinte "fans" ødela CD-ene. Bandet kom med en beklagelse, noen syntes de ikke skulle ha gjort det, for andre hjalp det ikke. Det ble et umenneskelig kjør med drapstrusler og grov sjikane.
Revansjen kom i 2006 med albumet "Taking The Long Way" som vant Grammies i alle fem kategoriene de var nominert, bl. a. "Album of the Year" og "Country Album of the Year". (De to store countrykåringene ignorerte de totalt sjøl om de toppa Billboards countryalbumliste). Og "Not Ready To Make Nice" er en av de sterkeste låtene jeg noengang har hørt. Her forteller Natalie Maines usminka om all hetsen etter hennes uttalelse om Bush, om prisen hun og bandet betalte for å bruke sin ytringsfrihet: Lytt til teksten!
Likevel, jeg gjengir noe av teksten: (fra Dixie Chicks Wikipediaside, der jeg har henta det meste av infoen jeg har brukt her):
I'm not ready to make nice
I'm not ready to back down
I'm still mad as hell and I don't have time to go 'round and 'round and 'round
It's too late to make it right
I probably wouldn't if I could
'Cause I'm mad as hell
Can't bring myself to do what it is you think I should
and, in reaction to the death threat Maines had received, as well as a
response to a protesting woman telling her small child to say "screw
'em":
I made my bed and I sleep like a baby
With no regrets and I don't mind sayin'
It's a sad sad story when a mother will teach her
Daughter that she ought to hate a perfect stranger
And how in the world can the words that I said
Send somebody so over the edge
That they'd write me a letter
Sayin' that I better
Shut up and sing or my life will be over
"Silent House" er også sterk, om en mor som blir ramma av Alzheimer:
"Everybody Knows":
Dette er et av de aller beste og sterkeste albumene jeg har med fullt av perler, her en til av de: "Easy Silence":
Dixie Chicks er også med i "The Essential"-serien og jeg har den sjøl om jeg altså har alle albumene deres. Men det gir meg muligheten til å avslutte med "Travelin' Soldier":
Sjøl om Emily og Martie har gitt ut et album som Court Yard Hounds er ikke Dixie Chicks historie. De har hatt sporadiske opptredener de siste årene og det sies at de jobber med nytt materiale. Det håper jeg inderlig manifesterer seg i et nytt album. For jeg er en stor beundrer av Dixie Chicks, og ikke minst av Natalie Maines som måtte betale en høy pris bare fordi hun brukte sin ytringsfrihet. "Not Ready To Make Nice" forteller meg om en uvanlig sterk kvinne som jeg altså virkelig ser opp til og den sangen forteller meg også om den indre lojaliteten disse tre bandmedlemmene har overfor hverandre.
Har faktisk hatt de fleste albumene til Dire Straits på LP og kassett, men i CD-hylla har jeg bare Greatest Hits-samlinga "Money For Nothing". Burde sjølsagt hatt mer, da dette var ei supergruppe som toppa det hele med monsteralbumet "Brothers in Arms" i 1985.
Okke som, på den samlinga jeg har er de fleste storhitene og den med mest liv og med artigst video er sjølsagt "Walk of Life":
"Twisting By the Pool" er det også fart i:
"Money for Nothing" live:
"Tunnel of Love", også live, nyt Mark Knopflers utsøkte gitarspill:
Dierks Bentley er en amerikansk countrysanger som etter sin debut i 2003 har gjort stor suksess med flere nr. 1-hits på Billboards countryliste. Han er kjent som en "en av gutta"-type som bryr seg om fansen, rett og slett det en kan kalle en likandes kar. Han har også vært på festivaler i Norge og han opptrådte på Fredspriskonserten i 2008 (tror jeg det var).
Jeg har to av hans album, det selv-titulerte debutalbumet fra 2003 samt Greatest Hitssamlinga "Every Mile A Memory" fra 2008.
Fra debuten, den første singelen "What Was I Thinkin'" som gikk til topps på countrysingel-lista:
Spenstige "How Am I Doin':
Fra "Every Mile A Memory", "Free and Easy (Down the Road I Go)":
Den rolige og vakre "Come A Little Closer":
Til slutt: "Lot of Leavin' Left to do":
Som dere skjønner er Dierks Bentley en sanger jeg absolutt har sansen for, og jeg burde strengt tatt hatt flere album med han......:)
Drømmen for en musikkelsker må være når det dukker opp en artist eller et band fra stedet der du vokste opp, med tekster som du kjenner deg igjen i, med kjente steder og personer du kjente eller visste hvem var omtalt i tekstene. Det fikk jeg da Di Derre kom på banen i 1992 med debutalbumet "Den Derre med Di Derre". Med brødrene Jo og Knut Nesbø, Magnus Larsen jr. på bass og Sverre Beyer på trommer. (Sverre døde dessverre av kreft i 2002 og ble erstatta av Espen Stenhammer). Magnus Larsen jr. var på samme kull som meg på Bekkevoll Ungdomsskole og i 8. klasse hadde vi skoleavis valgfag sammen og var med og gi ut skoleavisa "Bekkesildra". Da "Grease" kom skrev jeg og Magnus hvert vårt innlegg for og imot "Grease". Jeg med overskrifta "Greaseri" der jeg framholdt at dette var reinspikka kommers for å suge penger ut av ungdommen, mens Magnus så det fra et ungdomskulturperspektiv. Det var nok Magnus som fikk mest gehør for sitt syn.......:)
Debutskiva ble ikke den voldsomme suksessen, men likevel med noen legendariske sanger. "Jenta på Aure Frukt og Tobakk", ja, hun gikk i klassen min........:
"90-metersbakken" er også en klassiker, med en tekst med episke dimensjoner. Den passer vel ikke helt til blider fra "Løvenes konge", men det var den eneste jeg fant:
"Jenter og sånn" (egentlig "Kvinner og Klær") kom i 1994 og med det det store, store gjennombruddet med megahiten "Jenter", et album som solgte i 190000 og som gjorde Di Derre til Norges mest populære band på den tida:
"Bare En Fyr Jeg Kjenner" finnes ikke på YouTube, så jeg gjengir teksten. Jernstøperiet, gamle Kaffistova og ikke minst Uffe, Ulf Møller. Legendarisk speaker på Molde stadion i mange år, far til MFK-kaptein og legende Ulrich Møller. Jo Nesbø treffer den berømte spikeren så på kornet med å beskrive Uffes verdensherredømme. Jeg var blant de som tjente noen ekstra slanter med å selge aviser på kafeene om lørdagene, og jeg ser ennå for meg Uffe der han sitter på Kaffistova med "hoffet" sitt rundt seg der de satt og løste verdensproblemer, men aller mest gikk det nok i fotball.
Lorden jobber på jernstøperiet
Lorden var sotsvart klokka fem
å fra kaffistova så man bare øyne og tenner
som lyste blidt da lorden sykl hjem
Her hadde uffe sitt verdensherredømme
i en bitteliten verden hvor det akkurat var plass
til hans hoff, og dronningen den skjønne
noen kaffikopper, to askebeger og et halvlitersglass
Men det er bare en fyr jeg kjenner
jeg husker han vanka her før
før de skifta ut inventaret
og hivde alt gammelt på dør
Liter'n som påstod at han kunne drikke
en liter 60 uten å slukne vel i blandt
så slukna han i sa at liter'n han. drikker ikke
men dvelger for ikke, drukne og det er sant
Men det er bare .......
Og Roy hadde alltid noe nytt han skulle selge
som han sannsynligvis hadde rappa fra faren til Hans
og Bjørn som var byens eneste homoseksuelle
før slike egentlig fants
Men det er bare ......
"Gym" kom i 1996, den har jeg ikke lenger, så vi går videre til "Slå Meg På! (Popmusikk)" fra 1998, Di Derres siste originalalbum.
Der er tittellåta en sjølfølge:
Dessuten hiten "14 kvinner":
Fra samlealbumet "di beste med di derre" fra 2006 henter jeg Cecilie,
som er fra "Gym"-albumet. Der blir gata jeg vokste opp nevnt, Nini Roll
Ankersvei, eller bare Ankersvei som vi som oftest forkorta den til:
Og sjølsagt legendariske "Erik Vea". Jeg husker jeg samla på bildeserien "Ski/Skøyter 71/72" med album og gode greier og der var Erik Vea med!
Fremdeles har Di Derre konserter i Molde rett før eller under jazzfestivalen. Og jeg lover dere, det er suksess og høy partyfaktor hvert år! Denne, i 2008 var jeg på:
Di Derre har også levert flere supportersanger til mitt kjære Molde FK, her fra konserten i Molde sommeren-11:
Denne sangen framførte de også på Aker stadion foran kampen Molde - Sarpsborg 08 der seriemesterpokalen ble delt ut ifjor. (2011).
