På slutten av 1999 gikk VG ut og spurte sine lesere hvilke norske personer folk mente hadde hatt størst betydning for oss i det 20. århundret. Jeg husker ikke hvem som kom på 1. plass, men det jeg husker og som gjorde størst inntrykk på meg var at Mari Boine kom Topp 10. Så allerede da for snart 25 år siden hadde hun altså satt så dype spor etter seg at mange blant oss mente at hun var en av de mest betydningsfulle norske personene på 1900-tallet. Det sier mye om hva hun har betydd for samisk kultur generelt og samisk musikkultur spesielt. Mer enn noen andre har hun nådd ut til et helt land med sin musikk og med det har hun bygd uvurderlige broer mellom samisk og norsk kultur.
Så det nye albumet som hun slapp for en uke siden har jeg tatt imot med ærefrykt, i visshet om at dette er en musiker og en artist som er en nasjonalskatt. Ikke bare for den samiske nasjonen, men også for den norske nasjonen som helhet. Det er få forunt å få den betegnelsen, og derfor var det altså med ærefrykt jeg begynte å lytte til dette albumet.
Jeg kan ikke samisk overhodet, så språklig sett så er dette som å høre min nr. 1 favorittartist for tida, Achille Lauro som bare synger på italiensk, eller mitt nr. 1 metalband AWS, som også kun synger på sitt morsmål, ungarsk. Da er det stemningen i musikken som jeg må føle at jeg klarer å leve meg inn i sammen med låttittelen, som stort sett er det eneste jeg oversetter. Og likeens som de to forannevnte artistene klarer å sette meg i en stemning og klarer å få meg til å leve meg inn i musikken så klarer også Mari Boine det. Jeg blir værende i musikken, og jeg nyter det, fullt ut.
Jeg vil ta for meg de fem låtene som på forskjellige måter er de som har nådd lengst inn i hjertet mitt, men la det være sagt, her er det bare gode låter! Først ute er Olamuttos letne ain som iflg. et nordsamisk oversetterprogram jeg har tatt sjansen på å bruke betyr noe sånt som at fortsatt er vi to. Jeg merker en lengtende vokal hos Mari Boine, og det er i deler av låten en mørk atmosfære som bergtar meg og som suger meg inn i musikken. Og inni der Boines milde stemme som virker beroligende på meg i møtet med dette mørke. Koringen her er også helt magisk. Lengten i stemmen tolker jeg som et håp om at en skal kunne få være to så lenge som mulig.
Mu eadni er Mari Boines epos til sin og sine søstres mor. En kvinne som var kuet på to fronter, av fornorskningen og av et strengt kristent livssyn som ikke tillot henne å ha drømmer om livet. I all sin enkelhet er dette et mektig stykke musikk som berører, og jeg kan høre den respekten Boine har for sin mor for at hun likevel klarte å skape seg et liv.
Vuovi beaivi don eallima addi betyr noe sånt som Den dagen livet gir. Kanskje handler det om å ta vare på dagen vi har fått i dag og å gi den et godt innhold. Jeg vet ikke, men uansett så blir dette akkurat så ekte og nært som jeg forestiller meg en låt med en slik tittel må være. Jeg blir i den stemningen musikken gir meg, og jeg merker at jeg faller helt til ro når jeg hører på denne.
Áhkánsuolu finner jeg ikke noe om hva tittelen skal bety, men likefullt er dette den for meg vakreste låten på hele albumet. Det er noen harmonier her og en instrumentering som bare tar meg midthårs. Det er noen rytmer som jeg ikke forbinder med samisk eller norsk musikk, men som jeg likefullt får følelsen av at passer inn aldeles utmerket. Litt spanske vibber gir det meg, men som sagt føles det helt naturlig. Også her en vokal fra Boines side som får meg til å slappe helt av slik at jeg bare kan nyte.
Til slutt må det siste sporet med, der Boine har med Ella Marie Hætta Isaksen. Lean dás betyr Jeg vil alltid være der, også i vonde tider der du blir undertrykt og herset med. Her er det lett å tenke på Fosensaken og menneskerettighetsbruddet vindturbinene der medførte. Musikalsk er dette en låt som har hitpotensiale, det er et aldeles nydelig refreng, og det er så godt å se den gleden de to artistene viser i studio over å kunne synge denne sangen sammen. Og det er også litt symbolikk i dette ved at Ella Marie er fra den nye generasjonen samiske artister som skal bringe videre tradisjonene fra Boine og hennes generasjon samiske kunstnere og musikere.
Jeg har ikke lest noe forhåndsomtale eller presseskriv før jeg begynte å høre på dette albumet. Rett og slett fordi jeg ville danne meg mine egne inntrykk og mine egne bilder på netthinna som musikken ga meg. Nå mens jeg har skrevet har jeg kommet over en anmeldelse i iTromsø der overskriften er at dette er Boines sterke oppgjør med egen fortid. Det gjør denne musikken enda sterkere for meg, respekten min for henne som kunstner og menneske blir om mulig enda større. Der lærte jeg dessuten at albumtittelen betyr viljestyrke/pågangsmot, og da faller enda flere brikker på plass for meg.
For dette er et av mine sterkeste musikkopplevelser til nå i år. Det er et album for historien føler jeg det som. Det blir så ekte og så nært når Mari Boine forteller sin egen historie, for sjøl om det er på et språk som jeg ikke forstår å klarer hun å berøre meg langt inn i mitt indre.
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar