Helt siden platedebuten med 5 på midnatt i 1982 har Trond Ingebretsen og hans Bjølsen Valsemølle fulgt meg, og Ingebretsen er slik jeg ser det en av våre aller beste låtsnekkere. Han har alltid hatt en egen evne til å si fra om det han mener er feil i samfunnet, han har langet ut mot urettferdighet, undertrykkelse og maktmisbruk, og han har alltid stått last og brast med menneskene som sitter nederst ved samfunnsbordet. Han er rett og slett en musiker og låtskriver som jeg har enorm respekt for, og ethvert samfunn trenger slike kunstnere som refser makta for deres feilgrep overfor vanlige folk.
Denne skiva her, som markerer bandets 50-årsjubileum er intet unntak. Arbeiderpartiet proklamerte under valgkampen til forrige Stortingsvalg at nå var det vanlige folks tur. Ingebretsen tar opp hansken med låten med samme navn, der Støre, Barth Eide, Vedum, sentralbanksjefen og Israel får så hatten passer. På slutten slår han da også fast at nå må det være Palestinas tur. Musikalsk er det en herlig, fengende låt og i mine ører noe av det fineste og viktigste som er laget på morsmålet i år.
Albumet heter 18. September, og sjølsagt var det utgivelsesdagen. Og i tittellåten får vi vite hvorfor akkurat denne datoen betyr så mye for Ingebretsen. Det var den dagen i 1979 at Vålerenga Kirke brant, noe som førte til udødelige Vålerenga Kjerke, Bjølsens mest kjente låt og som man nærmest kommer i sakral stemning av når den synges av hele stadion før Vålerengas hjemmekamper. Men 18. september var også datoen da Ingebretsen måtte steppe inn for sin svigersønn og ta imot sitt første barnebarn på fødestua siden barnets far var nekta opphold i Norge. En urettferdighet som han og Bjølsen har vært innom på en tidligere skive, og han har da også engasjert seg og støttet arbeidet til foreningen for de som arbeider for sakene til ektefeller og par som ikke får leve sammen grunnet vedtak fra utlendingsmyndighetene. Og da også barn som blir atskilt fra en av sine foreldre. En sterk låt som kaller på våre innerste følelser dette.
Det er et luksusproblem å velge blant de tolv låtene på denne skiva, fordi alle fortjener å bli framheva. Som Fisker'n Ali, om han som kom hit som flyktning men som har fortsatt med sin lidenskap for fiske. Om det er jobb eller hobby for han her i Norge vet jeg ikke, men at dette er historien om en flyktning som bidrar positivt til samfunnet vårt får jeg et klart inntrykk av.
Kirsebærlikør er låten om de små gledene i livet, om paret som også i Vålerenga Kjerke ble omtalt som de som flytta inn i bydelen for å være med og gi den nytt liv. Nå har de en hage og vekster som det kan lages kirsebærlikør av. På den måten trekker Ingebretsen og Bjølsen linjene fra tidlig 80-tall og til 2024 på en vakker måte.
Trond Ingebretsen er en naturens mann, og i Ørna på Langvassåsen forteller han om møtet med en ørn under en tur ut. Som ved en skjebnens ironi kommer da denne låten ut bare et par uker etter at en ung kongeørns angrep på flere mennesker, bl. a. på en 1-åring bare noen kilometer fra der jeg bor var en toppsak i nyhetene. Dynamitt-enka og jeg er om hun som var barnevakt for Ingebretsen da han var 3 år og som det viste seg gjorde en formidabel innsats for landet under krigen. Slottsvakta er den bittersøte historien om hvordan det ble slutt på Ingebretsens dager som gardist. Det er historier som jeg ikke kan unngå å leve meg inn i, jeg kan på netthinna se for meg 3-åringen som holder Dynamitt-enke Wedel i hånda mens fakkelstafetten til Oslo-OL i -52 farer forbi.
Ingebretsens far Trygve spilte på Vålerenga på slutten av 20-tallet og utover på 30-tallet. Kremen ble han kalt på grunn av sin elegante spillestil. Så da er det ikke så rart at en sang som Fotball i himmel'n er å finne på ei Bjølsenskive. Skapt på grunnlag av barnebarnets spørsmål om hvordan oldefaren feiret skåringer, men som han ikke kunne svare på fordi han ikke var påtenkt da faren var aktiv.
Avslutningssporet Kvinne, livet, frihet (Ronahi Avsin) må med. Om bildet av en kurdisk kvinne og frihetskjemper som gjorde et dypt inntrykk på Ingebretsen, og der han trekker linjene til Irans kvinner og deres kamp for frigjøring og likestilling.
Igjen har Trond Ingebretsen og Bjølsen Valsemølle gitt meg musikk og tekster som berører langt inn i hjerterota. Og som får meg til å tenke over hvilket samfunn vi lever i der vi ikke helt klarer å gi de som lever nederst på den sosiale rangstigen et verdigere liv. Men jeg blir også fylt med takknemlighet for at Ingebretsen og Bjølsen fortsatt er her for å si fra og refse de som sitter med makta, både nasjonalt og internasjonalt for at urettferdighetene, undertrykkelsene og lidelsene fortsetter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar