Machine Gun Kelly (født Colson Baker) hadde jeg hørt om, men ikke hørt på før en kamerat anbefalte han nå i juli bl. a. med den begrunnelsen at han kan minne om en amerikansk utgave av Achille Lauro. Og dere som vet om min fascinasjon for det italienske multitalentet Lauro skjønner da at det ble rimelig uimotståelig for meg å sjekke ut MG Kelly.
Og ja, jeg har funnet noen likheter. Som at de begge startet som rappere, de samarbeider med og tar gjerne med andre artister på flere av låtene sine, og de er i bunn og grunn outsiderne som utfordrer det bestående gjennom sin musikk og kunst. Som Lauro er Kelly også inne i filmbransjen. Mens Lauro er en prisvinnende filmprodusent er Kelly skuespiller. Og begge er ikke redde for å utforske sin musikalitet.
For Kellys del så betyr det på dette albumet mer rock enn rap, sjøl om rapen slipper til på en del låter. Men jeg vil si at rocken dominerer her. Forøvrig så er dette en deluxeutgave av albumet som kom ut i mars. På denne utgaven her er fire ekstra låter med pluss en konsertversjon av en låt og en akustisk versjon av låten Kelly laget sammen med Bring Me The Horizon, maybe. Og jeg starter med den, men den originale versjonen. Og BMTH opplevde jeg på Tons of Rock i slutten av juni. Dette er en drivende god rockelåt, intet mindre.
Skiva åpner med de fire nye låtene, og flere av de gjør inntrykk. I åpningssporet 9 lives får vi et innblikk i hvilken eminent rapper Kelly er, mens more than life (feat. Glaive) er en desperat låt med mye håpløshet i seg. why are you here har jeg falt for. En meget fengende låt om et møte med ex-en på toalettet på et utested, og hva det kan føre til. Men med en konklusjon om at det umulig kan bli de.
last november er en sår sang om vennen som tok sitt liv og spørsmålene om en kunne ha gjort noe annerledes. En låt og en tekst som gjør et dypt inntrykk:
En låt jeg er blitt skikkelig hekta på er emo girl, der Kelly har med artisten Willow. Dette er rett fram rock'n roll som jeg bare elsker.
Lil Wayne X er med på to låter, bl. a. drug dealer, som også er fengende.
Iann Dior er med på fake love don't last. Også det en drivende god låt der temaet ikke er av de mest oppløftende. Likevel ser jeg på reaksjoner på videoene at Kelly er en artist som betyr mye for mange, det er tydelig at han klarer å formidle mye av den frustrasjonen som mange bærer på i en verden som holder på å gå av hengslene. At det er mange som kan relatere til de følelsene han formidler gjennom låtene sine. Og han gjør det altså med musikk som er helt i min gate.
Samtidig er han kontroversiell, det blir gjerne artister som kjører sitt løp 100%, som nekter å være noe annet enn den han vil være til enhver tid. Som Achille Lauro i Italia. Og som Achille har han hentet artistnavnet fra en reell person. Machine Gun Kelly var nemlig en gangster i forbudstidens USA på 20- og 30-tallet. Achille Lauro heter fra fødselen Lauro til fornavn, og tok artistnavnet sitt fra en populistisk borgermester i Napoli på 50- og 60-tallet, som ga navnet til et turistskip som ble rammet av et anslag fra palestinske terrorister i 1977. Så at disse to artistene sammenlignes skjønner jeg meget godt.
Uansett, denne skiva er for meg av høy kvalitet, og et album som har gått på jevn rotasjon her i sommer.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar