John Mellencamp - Strictly A One-Eyed Jack

John Mellencamp begynner å bli en moden mann også han, og er nå i sitt 70. år ute med nytt album. Musikask sett er det ingen overraskelser her, men jeg bruker ikke å ta det så tungt så lenge jeg liker musikken.

Og det gjør jeg, det er vel bare én låt som går forbi uten at den vekker den store interessen hos meg. Åpningssporet er interessant. Det er en rolig låt med tittelen I Always Lie To Strangers. Om usikkerheten mange av oss føler når vi møter nye mennesker, noe Mellencamp beskriver godt her, sjøl om ikke musikken tar meg 100%. 

Driving In The Rain er en slentrende midtempo-låt som utmerker seg med en behagelig fele. Tekstmessig er det som på flere låter på skiva en refleksjon over livet som har vært, og en underliggende erkjennelse av at det er mer liv bak en enn foran en.

Show is over, the monkey is dead er den lakoniske starten på Sweet Honey Brown, og her begeistres jeg av en nærmest knatrende gitar som setter en ekstra spiss på lydbildet. Jeg liker når artister kommer med slike spennende detaljer i musikken sin, det bidrar til at jeg som lytter holder meg på tå hev. Og som følger et mantra jeg har når det gjelder musikk: Ikke bli overrasket over å bli overrasket. Og det gjelder absolutt på denne låten:

Av de mer rolige sangene er det blueslåten Gone So Soon som gjør mest inntrykk. Om det å miste noen som står en nær, og sorgen over at denne døde så altfor tidlig. 

Mellencamp har med seg kompisen Bruce Springsteen på tre låter. Wasted Days kom som singel ifjor og var på min liste over Årets sanger for 2021. Og det er noe vakkert over disse to aldrende rockerne som filosoferer over sine liv og karrierer med en følelse av at noen dager var bortkastede. Vel, de skal vite at vi som setter pris på musikken deres ser annereledes på det. Begges musikk har gjort sitt til at våre dager har blitt litt mindre bortkastede, for å si det sånn. Men det er også en sang om å se at livet sakte glir unna, og at det ikke er så lenge igjen for en her på jorda. Disse karene er hhv. 12 og 14 år eldre enn meg, så jeg har begynt å skjønne litt av perspektivet deres her.

Til slutt tar jeg med Chasing Rainbows, også en sang med god livsvisdom. Noe vi ofte får fra artister når de er på den plassen i livet som Mellencamp nå er. Og det er livsvisdom vel verdt å lytte til. Spesielt for oss som ikke har mange årene igjen før vi er der sjøl.

Dette er ikke noen revolusjonerende plate fra John Mellencamp. Men det var heller ikke det jeg var ute etter da jeg begynte å høre på den. Jeg var ute etter gode, trygge musikalske opplevelser, og litt livsvisdom fra en person og en artist som har observert mye gjennom et langt liv og en lang karriere. Jeg fikk det jeg ønsket, og da er jeg godt fornøyd. Men ja, den knatrende gitaren i Sweet Honey Brown var en behagelig overraskelse.

Karakter: 5.