Hvordan Sugarland endra mitt liv

Søndag kveld er jeg i Oslo Spektrum og får opplevd drømmen min: Sugarland på ei norsk scene. OK, de skal bare framføre et par sanger på Fredspriskonserten, men det blir uansett en stor opplevelse. Dessuten, det å være tilstede på en slik begivenhet må jo i det store hele være en kjempeopplevelse.

30. desember ifjor var det 5 år siden jeg oppdaga Sugarland, og da skrev jeg det aller meste av den nedenstående artikkelen:

HVORDAN SUGARLAND ENDRA MITT LIV

I kveld er det en meget spesiell kveld for meg. Akkurat nå er det 5 år siden Sugarland dundra inn i livet mitt med "Something More" og livet mitt ble aldri det samme.

Jeg hadde da vært sjukmeldt i et år pga. utbrenthet og skulle 2. januar-06 begynne på igjen 50% Denne kvelden, 3 dager før så jeg på Country Music Awards på NRK2 og der kom en trio (nå duo) jeg aldri hadde hørt om med en sang som kort og enkelt oppsummerte der jeg var. Jeg ble truffet i hjertet så i det sang, fikk den ikke ut av systemet og måtte sjekke opp hvem dette var.

Forresten så dukka vokalist Jennifer Nettles opp sammen med Bon Jovi senere i showet og med denne sangen vant hun og Bon Jovi en Grammy:



Men som sagt, jeg måtte sjekke ut Sugarland, og jeg fant to andre videoer som gjorde et dypt inntrykk på meg i den situasjonen jeg var i, og da spesielt «Baby Girl», om jenta som fulgte sine drømmer og som vant på det:

Da så Kristian Bush (ikke i slekt med George heldigvis!) på slutten holdt fram lappen med ordene "Dreams come true" skjønte jeg hva jeg måtte og skulle gjøre: Reise til USA og se og om mulig møte Sugarland. Det var ikke rent lite av en mann i sitt 43. år som kun hadde vært i England, Sverige og Danmark.

Fakta var at jeg ikke hadde blitt truffet så av en sang siden Björn Afzelius traff meg med «Tre Gåvor» i 1994. Da var min funksjonshemmede sønn (et sjeldent syndrom + autisme) 5 år og den teksten gikk rett til hjertet om hvordan jeg følte det overfor sønnen min.

http://www.bjornafzelius.com/tekster/tre_gavor.htm

Det viste seg at det opprinnelig var en sang laga under den spanske borgerkrigen som Afzelius hadde oversatt. Det endra ikke på noe, jeg gråt likevel hver gang jeg hørte den sangen. Jeg skrev et brev til «Affe» der jeg forklarte hva den sangen betydde for meg, men jeg sendte det aldri. Det hogg meg derfor som en klo da «Affe» døde, og da Sugarland og «Something More» traff meg som den gjorde og «Baby Girl» fortalte meg at drømmer blir sanne skjønte jeg det: Jeg måtte reise til USA og se og mest av alt møte Jennifer Nettles og Kristian Bush i Sugarland.

2006 ble derfor et veldig spesielt år, og et år som alltid vil stå med gullskrift for meg. Jeg forbløffa fastlegen min ved å komme tilbake i 100% jobb tidligere enn han regna med. Og fra PC-en planla jeg turen. Jeg fikk kontakter med Sugarlandfans i USA og da jeg blinka ut en konsert i deres hjemby Atlanta fredag 10. november var det helt perfekt. Jeg bestilte konsertbillett, hotell, flybilletter og lina opp det meste.

Mine venner i USA var så oppglødd over at jeg skulle ta turen over Atlanteren ene og alene for å se Sugarland at de uten at jeg visste det slo sine pjalter sammen. Fanklubben ble kontakta og det ble ordna slik at jeg skulle få en to "Meet & Greet"-billetter, eller backstage-pass om du vil. I tillegg vant jeg to konsertbilletter i tillegg til den jeg hadde kjøpt så jeg ga billettene til ei av mine nettvenner og hennes søster (som var kveldens sjåfør).

Jeg var i flytsona hele året og fløt på den under hele oppholdet i Atlanta. Jeg hadde ikke før installert meg på hotellet før jeg måtte ut på NHL-match mellom Atlanta Thrashers og Ottawa Senators. En av mine nettvenners mann var nemlig funksjonær for Thrashers og ordna gratisbillett. Etter kampen fikk jeg en runde med ismaskina og den kvelden og resten av turen var en drøm.

To dager senere var konserten. Sugarland hadde et sett på 1 time før Brooks & Dunn. Jeg traff mange av nettvennene mine, ei av de ble med backstage. Jeg hadde med et norsk flagg, noe en av vaktene la merke til fordi kona hans var norsk! Han tok derfor kontakt med meg og da jeg fortalte han min historie ordna han det slik at jeg fikk komme nær scena. Det var bare helt enormt, helt enormt! Kan også nevne at før konserten dro en av mine venner, Debbie, meg bort til en lokal radiostasjon som sendte direkte og jeg kom på lufta. Programlederen mente jeg måtte være verdens største Sugarlandfan som kom helt fra Norge for å se de.

Etter Sugarlands sett var det «Meet and Greet» og i køen der traff vi likegodt hele familien til Jennifer Nettles, mora, onkel, tante, søsken, you name it. Å møte Jennifer og Kristian var fantastisk, og jeg var den som de klart mest tok seg tid med. Jeg ga de hver sin store plate med norsk melkesjokolade og de fikk flagget. Jeg hadde og med et brev der jeg fortalte mer utdypende hva deres musikk hadde betydd for meg.

Deres 2. CD "Enjoy the Ride" ble utgitt tre dager før denne konserten og den dagen jeg skulle reise skulle de spille inn video for singlen "Settlin'". Dette fikk to av mine venner med seg og de fikk meg med på settet! Flyet mitt gikk ikke før om kvelden og de to ordna alt det praktiske med å få meg til/fra flyplassen, oppbevare bagasjen og hele greia.

Resultatet ser dere her, jeg er karen med grå genser og briller som dytter en kulissevegg etter ca. 1:25.

Mens vi venta på at opptakene skulle starte kom Sugarlands offisielle fotograf Becky Fluke bort til meg og sa at Jennifer og Kristian visste at jeg var der og at de var veldig glad for det. Og jeg glemmer ikke øyeblikket da det var en liten pause i opptakene og Jennifer Nettles så meg fra scena og bare ropte: «Knut, how are you?» «Terrific!» svarte jeg og det var bare fornavnet.

Etter opptak fikk jeg også en banseklem av Kristian Bush og jeg var en lykkelig mann da jeg satte meg på flyet den kvelden.

Jeg forfulgte drømmen min og jeg lærte meg at jeg kan nå mine drømmer. Så to år senere tok jeg med kona (min nåværende, jeg er skilt fra mora til barna mine) til «Country Music Festival» i Nashville. Det var også en opplevelse for livet. Sugarland opptrådte 1. kvelden, da misforstod jeg opplegget og gikk feil da jeg skulle treffe de, så det ble ikke noe av.

Etter det har Sugarland vært mine idoler. Jennifer Nettles er for meg den nålevende kvinnelige artisten med den vakreste stemma som fins. Men jeg liker også henne og Kristian Bush for det de er, jordnære, varme mennesker. At de tok seg slik tid med meg den kvelden og lytta, det gjorde et dypt inntrykk på meg. De var erfarne artister da de slo igjennom, og de også fulgte drømmen sin. De hadde spilt rundt lokalt i Atlanta og Georgia (hver for seg) så med Sugarland satsa de alt og forfulgte drømmen som nå har gjort de til store stjerner. Jennifer Nettles var sammen med Garth Brooks de eneste countryartistene som ble invitert til å opptre på Obamas innvielseskonsert. Gjett om jeg var stolt da!

I alle årene etterpå har jeg drømt om å se Jennifer og Kristian på ei norsk scene. Da hadde jeg tenkt å vise de noe av den flotte naturen Norge har å by på. De har vært i Europa ved et par anledninger, England, Irland og Italia ihvertfall. Men ikke til Norge.

Likevel, drømmen er der, det hadde vært det ultimate nå. Å få oppfylt det hadde vært vært som å slutte ringen. For Sugarland endra livet mitt til det bedre på en måte jeg ikke trodde var mulig, og jeg skulle så gjerne ha takka de for det ved å vise de litt av mitt land