KEiiNO - OKTA

Design: Even Ormbostad.

Alexandra Rotan, Tom Hugo Martinsen og Fred Buljo tok Norge og Europa med storm med sin første låt Sprit in the Sky ifjor. Seier i MGP og 6. plass i Eurovision Song Contest der de fikk klart mest telefonstemmer. Siden har de svevd på en medgangsbølge med flust med konserter i Norge, Europa og også en turné i Australia der de innleda et samarbeid med Electric Fields, nr. 2 i Australia Decides, deres uttaking til Eurovision ifjor.

Albumdebuten har lenge vært etterlengta og i forkant har trioen i vinter og i vår sluppet mange singler fra den. Jeg er litt gammeldags ved at jeg sjelden hører så mye på singler som kommer før albumutgivelser. Det er fordi jeg er vokst opp med at et album er det store, for der får jeg helheten og bredden i det artisten ønsker å formidle på et gitt tidspunkt. Å høre på ørten singler i månedene og ukene før albumutgivelse blir på en måte som å åpne gavene før julaften. Jeg skjønner at jeg er litt sær der, men sånn er jeg.

Derfor var det med spenning jeg første gang hørte på "OKTA" etter at den ble sluppet på Spotify ved midnatt natt til sist fredag 15. mai. Og jeg ble gledelig overraska. Eller, det er litt feil å si overraska, for jeg vet jo at dette er tre ekstremt dyktige artister. Men en del av musikken er elektronisk og reinhekla EDM er ikke helt min stil, jeg vil ha det mest mulig organisk.

Men her er det ikke rein EDM, jeg hører også levende instrumenter og så er det artistene som med sine stemmer og framføringer bringer varme, ekthet og nærhet inn i øret mitt. Og det er en kombinasjon her av moderne rytmer og etnisk musikk som er spennende og betagende. På 4 låter har KEiiNO også samarbeida med andre musikere som også er ambassadører for urfolks musikktradisjoner.

Jeg vil begynne med en slik låt, Black Leather som er et samarbeid med Charlotte Qamaniq, en inuittisk strupesanger. Låten skal beskrive en fremtid der kjønnsidentitet og -uttrykk ikke lenger er hinder for å oppfylle ens fantasier og er også en hyllest til klubbkulturen i Berlin.

Jeg finner denne låten sjukt fengende, og fengende er et stikkord som gjelder de fleste låtene her. Det gjelder også låten de har laget sammen med australske Electric Fields, en duo som kombinerer elektrosoul med aboriginsk musikk. Dette er blitt en utsøkt låt og viser hva godt samarbeid mellom dyktige artister fra forskjellige kulturer kan føre til:

Et anna stikkord for denne skiva er sterke refreng, KEiiNo viser en eminent evne til å skape refreng som sitter tvert og som gjør at låtene for meg sitter umiddelbart. Av og til hører jeg musikk der jeg savner et sterkt refreng og jeg føler da at låten står og stamper og ikke kommer videre. Det er definitivt ikke et problem her, og det er jeg skikkelig glad for.

Et annet høydepunkt for meg er Colours, der unge Nils-Rasan Salih Utsi er med og joiker. En både behagelig og sjukt fengende låt der kombinasjonen av joik, samisk sang på versene og et fengende refreng gjør dette til en herlig enhet:

Til slutt avslutningssporet Bed with the Wolf, om hvordan et forhold og en partner har forandra seg til det verre, og en ser at nå må en vekk:

Spirit in the Sky er sjølsagt med, og jeg vil også trekke fram sterke Roar Like A Lion, et samarbeid med tahitiske Te Hau Tawhiti, som bidrar med mektig korsang.

I det hele tatt er dette et album som begeistrer. Det er ikke lett å følge opp knallsuksess med sin første låt og gjenskape magien fra den over et helt album. Det klarer KEiiNO på så og si alle låtene, og det er ikke ofte jeg opplever det med musikk som hovedsakelig er innen EDM-sjangeren. Men etnisk musikk som samisk joik og elementene de samarbeidende artistene bringer inn fra sine kulturer samt den varmen og nærheten jeg opplever i trioens vokalframførelser gjør at dette blir en totalpakke som jeg virkelig liker.

Karakter: 5,5.