Indigo Girls - Look Long

Jeg er faktisk litt usikker på hvor kjent Indigo Girls er i Norge, men jeg har visst om de i ganske mange år. Amy Ray og Emily Saliers feirer i år 35-årsjubileum som duo og gjør det med sitt 15. studioalbum. De kommer fra Atlanta og har spilt sammen siden studietida i Decatur, en forstad til Atlanta. Jeg var faktisk i Decatur i 2006 da jeg reiste til Atlanta for å oppleve og møte Sugarland. Denne forstaden var der de hadde sine første spillejobber og det er store musikktradisjoner i Decatur som Indigo Girls har holdt i hevd hele sin karriere.

Deres musikk blir beskrevet som folkrock, men jeg opplever en bra spennvidde på denne skiva og Ray og Saliers er ytterst flinke til å variere sitt musikalske uttrykk. Det har gjort at det knapt nok er et kjedelig øyeblikk blant de 11 låtene de har funnet plass til.

Åpningssporet Shit Kickin' utmerker seg med en distinkt vokal og en mangefasettert melodi som driver fram på en for meg sterk måte:

Jeg merker meg også at Ray og Saliers er aldeles eminente låtskrivere og tekstforfattere. Mine faste lesere har sikkert lagt merke til at jeg er begeistra for låtskrivere som har evnen til å komme med det uventede og ikke falle hen til klisjeer. I den sammenheng vil jeg trekke fram Country Radio, som nettopp av den grunn er blitt albumets største høydepunkt for meg. Både Ray og Saliers er lesbiske, og spesielt innen countrymusikken har det ikke vært enkelt å stå fram som skeiv. Men denne sangen er en kjærlighetserklæring fra Indigo Girls til countrymusikken og setninga som festner seg er:

"I'm just a gay kid in a small town loving country radio".

Denne sangen er bare rett ut vakker og har derfor funnet veien til min spilleliste over Årets låter:

En annen favoritt er lekne K.C Girl, K.C står for Kansas City og sangen er som en skjønner en hyllest til en kvinne derfra. Ikke bare er denne her leken, den har også et refreng som sitter tvert og gjør dette til en gladlåt:

Muster derimot er en mer alvorlig sang tekstmessig, men likevel en låt som utmerker seg med sine nydelige harmonier.

Vokalmessig utfyller Ray og Saliers hverandre på en utsøkt måte, og de har begge evnen til å variere stemmene sine perfekt til den atmosfæren den enkelte låten har. Jeg vil nevne When We Were Writers som et meget godt eksempel på det, en lun låt framført med følelse og nærhet. Favorite Flavor begynner av alle ting med et hammondorgel og utvikler seg til å bli en både fengende og spennende låt der Ray og Saliers og deres musikere er i det lekne hjørnet.

Konklusjonen er at dette er et album jeg varmt kan anbefale. Her er variert og god musikk som vil få deg i både godt humør og du vil også bli rørt. Når artister klarer det på samme skive så har de lyktes, enkelt og greit.

Karakter: 5,5.