Pokey LaFarge - Rock Bottom Rhapsody

Pokey LaFarge, med det opprinnelige navnet Andrew Heissler er en av disse artistene jeg fra tid til annen snubler over, som jeg ikke vet noenting om, men som har kommet med et nytt album med interessant musikk. Jeg velger da å ikke gå tilbake i artistens katalog, men å konsentrere meg om dette nye albumet og det det har å gi meg. Så får jeg evt. ta dykket ned i tidligere utgivelser på et senere tidspunkt.

LaFarge begynner å bli en rutinert fyr. Dette er hans 8. studioalbum, de fleste sammen med sitt band The South Side Three, som nå består av fire mann. LaFarge vokste opp inspirert av blues og du hører litt av det i musikken, litt crooner, litt western swing, litt jazz, litt americana og sikkert mer til vil de som kan mer om musikk enn meg si. Men det blir til en helhet som funker fjell for meg.

Det jeg legger merke til her er at temamessig er dette et litt mørkt album. Det ser en på coverbildet som illuderer dans med et skjelett, tittelen på skiva og noen av tekstene. Tittellåten Rock Bottom Rhapsody er en liten instrumental på 1:18 som starter det hele, som du får en bitte liten dose av igjen som et eget spor 5 og som et lite avslutningsspor. Innimellom de er det mye variert musikk og med litt dystert tekstbilde.

Som spor 2 End Of My Rope der drømmen er å dø på scena, intet mindre. Lystig musikk til dyster tekst er ikke LaFarge den første til å gi verden, men han gjør det på en framifrå måte for å si det sånn:

Som en ser under videoen så er LaFarge på New West Records, plateselskapet som jeg får nyhetsbrev fra og som derfor gjør at jeg snubler over en del av artistene deres. Fuck Me Up høres ikke så lystig ut, men er en musikalsk lekkerbisken og med litt av en video for å si det sånn:

En annen låt jeg er blitt glad i er Fallen Angel, litt i samme musikalske spor spm låten over:

Ain't Comin' Home er litt mer rett fram og viser at LaFarge er en artist som har mange musikalske strenger å spille på. Dette er en liten humørpille:

Til slutt tar jeg med albumets croonerlåt, Lucky Sometimes. Croonere er definitivt ikke de jeg hører mest på, men jeg tar den med for å vise bredden i LaFarges musikk og fordi han her klarer å gjøre en type låt jeg vanligvis har vanskelig for å like interessant. Og som LaFarge påpeker "Even bums are lucky sometomes":

Så konklusjonen min er at dette er ei plate jeg er blitt glad i nå i påska, og jeg må også si at det er godt at det er artister som ikke lar koronakrisen som sveiper over verden være et hinder for å gi ut ny musikk. Noen har valgt å utsette, og har sine gode grunner for det, men det er som sagt godt at det også er noen som holder seg til planene.

Karakter: 5,5.