Engelskmannen Simon James er ute med sitt 2. album, debuten "Ordinary Man" kom for to år siden. Han er litt vanskelig å plassere sjangermessig, jeg merker at han er inspirert av flere typer musikk. men det er en behagelig plate med en sanger med en mild og følsom stemme.
Det litt rolige åpningssporet Last Goodbye framhever seg mest med en klagende, ettertenksom gitar. Så kommer tittelsporet, som er countryinspirert, og da begynner jeg å henge skikkelig med. Dette er en av de vakreste låtene på skiva:
Solitary Road er en låt som kjeder meg i starten, før vi etter 1:25 får et radikalt og komplett overraskende taktskifte som gjør dette til en musikalsk gladlåt. Også her er countryinspirasjonen absolutt tilstede:
I Wishing Well viser Simon James en litt røffere musikalsk side, og jeg synes han mestrer det også. Oh, Honey er en følsom låt om en venn som er i et forhold hun ikke ønsker å være i. På plata har James med seg en kvinnelig medvokalist, Sam Coe, men jeg har funnet en liveversjon, og der er ikke hun med:
I Don´t Know er en fengende countrylåt som minner meg litt om klassikeren Ghost Riders in the Sky som bl. a. Gary Holton og Casino Steel spilte inn på 80-tallet. Denne liveversjonen er kanskje ikke den beste lydmessig, men gir likevel et godt bilde av låten:
Til slutt tar jeg med avslutningssporet Ready To Fly, som muligens er den sterkeste låten på skiva. Den har en nydelig oppbygging som gjør den spennende:
Av de 12 låtene på skiva er det 2-3 som jeg synes blir litt anonyme. Men Simon James har likevel laget et album som jeg har hørt mye på de siste dagene, rett og slett fordi jeg hele tida har opplevd nye elementer i musikken som gjør at jeg ikke går lei. Han er flink til å formidle tekstene, og han har en følsomhet i stemmen som jeg liker.
Karakter. 5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar