Masrouh' Leila - The Beirut School

For et par dager siden kom jeg ved en tilfeldighet over en VG-artikkel om det libanesiske indie pop/rockbandet Masrouh' Leila. Det artikkelen dreide seg om var at en konsert med de den 9. august på en festival i den libanesiske byen Byblos ble avlyst. Kristne fra ekstremhøyre trua med å stanse konserten med makt, det ble starta en kampanje mot bandet og konserten på sosiale medier. Bandet ble bl. a. av den lokale katolske kirka i Byblos framstilt som en fare for samfunnet og at konserten måtte stanses pga. brudd på "religiøse verdier". Bandet ble også avhørt av politiet for å ha "fornærmet kristne helligdommer".

Festivalarrangørene bukka under for presset og avlyste konserten med begrunnelsen at de ville «unngå blodutgyltelse og for å bevare fred og sikkerhet». De religiøse fundamentalistene trodde de hadde vunnet, men bandets fans stabla på beina en gratis støttekonsert med tittelen "The sound of music speak louder". Konserten ble en stor suksess der libanesisk ungdom ga klar beskjed om at de ville ha et liv i frihet uten undertrykkelse fra religiøse fundamentalister.

Dette gjorde at jeg interesserte meg for musikken til Masrouh' Leila og jeg fant ut at de har gitt ut et album i år, et 14 låters album som er en oppsummering av deres ti år som band, og der tre låter er nye. Og hva møtte mine ører? Musikalsk magi vil jeg si! Det er indiepop med et klart elektronisk preg, men likevel er dette variert musikk med mye varme og mange overraskelser. Det er bare én av de 14 låtene som ikke tar meg helt. Og spesielt de fire første låtene er helt strålende, Her er Ashabi, det er en bakgrunnsvokal her som gir meg frysninger, så nydelig er det:

Masrouh' Leila består av Hamed Sinno på vokal, Haig Papazian på fiolin, Carl Gerges på trommer og Firas Abou Fakher på gitarer og keyboards. Vokalist Sinno er åpen homofil, og mye av hetsen mot bandet fra religiøse grupper har gått på hans legning. De har da også tekster om homofil kjærlighet, de har samfunnskritiske tekster ift. politikk og korrupsjon, og har derfor pådratt seg vreden til maktpersoner både innen politikk og religion i hjemlandet.

Jeg forstår jo ikke tekstene, men jeg kjenner på atmosfæren i musikken at det er viktige ting de synger om, og av og til er låttittelen nok. Som Cavalry, som også har en engelsk versjon, og jeg velger den her, sjøl om den er på originalspråket på skiva. Dette er en av de tre nye låtene:

Lil Watan er også en herlig poplåt, og det er så deilig med et band som tør å utforske ulike musikalske uttrykksmåter, og som gjør det så sjukt bra som Masrouh' Leila gjør det her:

Radio Romance er intet mindre enn en lekker poplåt. Og som en ser av videoen så er det et homofilt forhold som er tema i denne:

Masrouh' Leilas musikk består av så mange spennende fasetter. På noen av låtene får jeg assosiasjoner til Stephane Grapelli, Django Reinhardt og deres Quintette du Hot Club de France. Et eksempel på det er Fasateen. En låt som også var på bandets sjøltitulerte debutalbum fra 2010:

Dette albumet gjør at jeg får et godt innblikk i den spennvidden som finnes i Masrouh' Leilas musikk og den utvikling de har hatt som band, musikere og låtskrivere siden de starta opp for ti år siden. Til slutt Salam, som jeg har forstått dreier seg om muren Israel har bygd mot de palestinske områdene. Også en av de nye av året

For tre dager siden visste jeg ikke at Masrouh' Leila eksisterte. Nå har jeg forelska meg totalt i musikken deres. Det er musikkens magi, at jeg kan oppdage for meg helt ukjente artister som gir meg musikk som berører meg langt inn i hjerterota.

Karakter: 6.