Pegasus - Dinylie

Brødrene Tommy og Ronny Nilsen fra Oppsal i Oslo har helt siden debuten i 2007 vært kjernen i Pegasus, enten som band eller som duo. Hva de er nå er jeg usikker på, men de henta hjem en høyst fortjent Spellemann for 2012-utgivelsen "Forandringer". I 2016 var de med i MGP og ga ut sitt hittil eneste engelskspråklige album "One Step Closer". Årets utgivelse er den første etter det, hvis vi ser bort fra et "Best of"-album som kom for to år siden. Jeg skjønte ikke tittelen på denne utgivelsen her til å begynne med, men så gikk det opp for meg at den er et ordspill for "De nylige".

Pegasus har alltid blitt plassert i dansebandkategorien og det var også i den klassen de vant sin Spellemann. Men de er et rimelig utypisk danseband. For det første har de et helt annet lydbilde, og jeg synes også at de er flinkere rent tekstmessig, de har en del ordspill som andre danseband ikke har. De velger som regel ikke de lettvinte løsningene tekstmessig.

Musikalsk synes jeg de er best når det er litt fart og trøkk i låtene. Men det skal sies at Tommy har en følsom og god stemme som også gjør seg når de beveger seg i balladeland. Ronny bidrar også på vokal på enkelte låter og på åpningssporet Nådeløst synes jeg han gjør en glimrende jobb med sin bakgrunnsvokal på slutten. Et trekk som jeg sjelden hører innafor dansebandsjangeren. Dette er da også et av de beste sporene på skiva:

Balladen 1000 Grunner tar meg ikke helt. Men Se Meg, La Meg er igjen en fengende og glad låt som gir meg gode vibrasjoner. Som i den første låten så er det en instrumentering her som jeg virkelig liker:

Det som treffer meg med Pegasus utenom fengende og gode låter er den smittende musikkgleden Nilsenbrødrene viser. Jeg hører at de virkelig elsker det de holder på med, og det er et stort pluss i min bok. En favoritt er også Fra Gran til Helle:

Det er 10 låter på skiva og den avsluttes med en nyinnspilling av hiten Min Første Natt der Tommy også denne gangen har Hanne Mette Gunnarsrud (ex-Contrazt) som duettpartner. Dette er da også den beste dansebandlåten jeg noengang har hørt. Det jeg stusser over er at lyden på den er en god del lavere enn de andre låtene, så jeg må skru opp volumet for å få den fulle gleden av den.

Men det rokker ikke ved inntrykket mitt av et nytt solid album fra Pegasus. Det er bare Nilsenbrødrene som det er fokus på i videoene (unntatt den siste her), så mulig at de nå bare opererer som duo igjen. Uansett liker jeg det meste her, fengende god musikk å slappe av til og ta en pause fra hverdagen.

Karakter: 5.