Det er fem år siden Pistol Annies kom med sitt 2. album "Annies Up" og mye vann har rent i havet siden den tid. Denne trioen, bestående av Miranda Lambert, Ashley Monroe og Angaleena Presley har alle velfungerende solokarrierer. Miranda Lambert er en av mainstreamcountryens superstjerner, og en av de få innen det segmentet som til tider leverer det jeg vil kalle skikkelig country. F. eks. var det bare hun og Alan Jackson som stod for det som i mine ører var countrymusikk under Country Music Awards ifjor (2017).
Mye har altså skjedd siden forrige album, bl. a. har Lamberts ekteskap med en annen superstjerne, Blake Shelton gått i stykker. Og med låttitler på dette albumet som When I Was His Wife, Got My Name Changed Back og Leavers Lullaby så er det lett å tenke seg at de henspeiler på dette bruddet. Da skal en også vite at Angeleena Presley har gjennomgått det samme siden forrige album, så her er det ikke bare Lamberts erfaringer som finnes i tekstene.
Og en annen ting som slo meg da jeg hørte på dette albumet er at uptempo låtene er i klart mindretall, det er bare to av de. Men likevel er dette et album som jeg har blitt veldig glad i, fordi det er en nerve som gjennomsyrer låtene. Jeg kan ikke helt forklare det nærmere, men Pistol Annies klarer å treffe noe i meg som gjør at jeg omfavner de fleste låtene. Det er tydelig at det er mer alvor over musikken, og tekstene deres enn tidligere, og jeg kan også merke et snev av MeToo. Dette er tre kvinner som er stjerner i en fortsatt mannsdominert bransje, noe som vises ved at det stort sett bare er menn som nomineres til Entertainer of the Year på Country Music Awards, unntaket har vært nettopp Miranda Lambert. Derfor er det tydelig at det er noe mer enn bare musikk til å underholdes av de kommer med her, de har et budskap de vil nå ut med.
Albumet begynner med en intro til tittelsporet, som kommer i sin fulle lengde som nestsiste og 13. låt. Stop Drop and Roll One kommer så, og er en sterk start. Så får vi Best Years of My Life, som slett ikke er en gledessang over de beste årene i ens liv, nei, det er om å bruke ens beste år på et forhold som ikke fungerer. Dette er sterkt, og det er vakkert:
5 Acres of Turnips var det Angeleena Presley som hadde ideen til etter et anfall av hjemlengsel på turné i England, med en natur som minnet henne om hjemstaten Kentucky. Her er det nydelige harmonier:
Så får vi When I Was His Wife, og jeg må her ile til og si at alle låtene på skiva er samarbeidsprosjekt, dvs. at alle har sitt stempel på alle låtene. med unntak av avslutningssporet This Too Shall Pass som Lambert ikke var med på å skrive. Uansett så er dette en sterk låt:
Cheyenne er også en nydelig låt med vakre harmonier som jeg har falt helt for:
Got My Name Changed Back er også en sterk låt om det å komme seg ut av et ekteskap som ikke fungerte og starte på nytt. Sugar Daddy er en av ytterst få låter på skiva der musikken ikke tar meg helt, men teksten er uansett god. Leavers Lullaby derimot er tversigjennom vakker, og igjen en tekst som må lyttes til:
Milkman er også en låt med en dyp tekst der det beskrives en mor som var tro til sin mann og sin datter, men der datteren stiller seg spørsmålet om hun hadde dømt henne hvis hun hadde hatt en affære med melkemannen. Det er aldeles nydelig koring på denne låten:
Commissary er om å en rusmisbrukers pårørende som har kjempa lenge for å få personen på fote, men som til slutt må sette en grense for ikke å gå til grunne sjøl. Masterpiece er tilbake til brudd, henspeila på at der vi henger på veggen er vi et mesterverk, men nå...... Tittelsporet Interstate Gospel er som tittelen antyder en gospelakrig og livlig låt, mens enda en nydelig låt This Too Shall Pass avslutter et sterkt album.
Jeg har vurdert lenge fram og tilbake hvilken karakter jeg skal sette på dette albumet. Første lytt forbløffa meg, det var ikke den musikken jeg venta, men jeg kjente sterkt en nerve som gjennomsyra låtene, og jeg tenkte en 5-er. Så når jeg gikk dypere inn i materien så tenkte jeg 5,5. Men nå, ja, det er et par låter som ikke tar meg helt musikalsk, men som likevel har sterke budskap. Og sterke budskap, det har alle låtene her. Og dette er tre kvinner som er sterke alene, men som blir en slags urkraft sammen. De vil noe mer enn bare å underholde, de vil fortelle viktige historier, de vil nå ut med et budskap, spesielt til kvinner, om at en er sterk som seg sjøl. En er ikke avhengig av en mann, eller en partner for å kunne være sterk og ha et godt liv. Det gjør at når jeg sitter her og skriver, så ender jeg opp med
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar