Blues har aldri vært min sjanger, men når Norges ukronede blueskonge Amund Maarud går i kompaniskap med countrybandet Lucky Lips så syntes jeg at det var såpass spennende at jeg måtte sjekke det ut. Og jeg ble ikke skuffa, dette er jordnær og god musikk. Bl. a. er banjoen med og preger lydbildet på de fleste av de ni låtene og det kan jeg like da banjo er et av mine favorittinstrumenter.
Jeg begynner med tittellåten, som har alt det jeg liker ved denne skiva: Banjo, nydelige harmonier og en vokal med innlevelse:
Jeg stusser litt over at bortsett fra på deler av Going Home så har ikke Malin Pettersen vokal alene, da hun er en meget god vokalist. Men når det er sagt så er ikke dette noe stort ankepunkt fra min side, og artistene har nok sine beveggrunner for at det er blitt som det er blitt.
En favoritt på skiva er den rocka My Guitar:
Jeg nevnte banjoen, den er også hjertelig tilstede på Indian Butterfly:
Det mest livate sporet er uten tvil avslutningslåten Carry Me, som har et aldeles herlig driv. Denne oser det kraftig Springsteen på sitt mest sprelske av. Etter ei lita pause går den over i en rolig gitarinstrumental:
I det hele tatt er det mye musikalsk glede over musikken på denne skiva og jeg synes både Amund Maarud kommer meget godt ut av det. Utover de låtene jeg her har posta så vil jeg nevne Translate My Instruction der det er mye blues, men likevel en låt som sitter hos meg, og som er fengende. Åpningssporene Change of Heart og Don't Tell Me How To Spend My Time bærer også preg av váre og vakre harmonier.
Karakter: 5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar