Ray Davies - Our Country - Americana Act II

Et år etter at Ray Davies ga ut sitt "Americana"-album er han jammen ute med en oppfølger. 74-åringen er altså med ett blitt produktiv, og han har tydeligvis behov for å fortelle sin amerikanske historie. Om da hans Kinks, Beatles, Rolling Stones og andre britiske band ble kalt "The Invaders" og Kinks ble bannlyst fra USA i fire år. Om da han ble skutt i New Orleans og fikk en varig skade, og om hans syn på det amerikanske samfunnet. Det er mye kjærlighet her, men også en god dose realisme.

19 spor er mye, et par av de er også rene snakkespor. Det trekker ikke ned, jeg synes Davies er en god historieforteller også når han snakker. Det er flere fengende låter, og det spenner fra ren americana med countryislett, rock og mer jazzete låter.

Tittellåta åpner skiva og er en nydelig sang med høy allsangfaktor:

Rocka The Take er en av mine største favoritter her, der en av Davies medmusikere på albumet, Jayhawks-keyboardisten Karen Grotberg bidrar med mer vokal enn Davies. En skikkelig tøff låt, både musikalsk og tekstmessig:

Bringing Up Baby er også en favoritt, en fengende herlig countryaktig låt:

Blant de ni første låtene er det fullt av høydepunkter, The Getaway er både sugende og fengende rocka på samme tid.

Her har vi også mer rolige The Real World, likefullt en spennende låt med en god historie der Karen Grotberg igjen bidrar med nydelig vokal. Etter den går skiva ut i et mer jazzete spor, låtene blir mer seige og jeg må innrømme at jeg faller litt av. Men så tar det seg opp på slutten med The Big Guy, som er en varm hyllest til Tony og Bob, to av livvaktene Davies hadde i USA:

Albumet avsluttes med den herlige rockeren Muswell Kills som er en oppdatert versjon av Kinkslåten Muswell Hillbilly:

Det er ikke rart at Ray Davies er glad i USA, det var der han fant røttene til sin musikk, den han var med og invaderte USA med Kinks. Og som nevnt i starten, det er mye kjærlighet her og det er også mye ærbødighet og takknemlighet. Men at alt ikke er rosenrødt med dette store landet legger Davies heller ikke skjul på, og han har også arr på kroppen som han vil bære med seg livet ut.

Det er mye bra på denne skiva, men 19 spor er kanskje vel mye. Og de mer jazzete låtene tar meg ikke noe særlig. Likefullt synes jeg Moldejazzsjef Hans-Olav Solli bør hive seg rundt og booke Ray Davies til 2019-festivalen!

Karakter: 5.