T. Hardy Morris - Dude, The Obscure

T. Hardy Morris var frontmann i Georgiabandet Dead Confederate som ga ut tre album mellom 2008 og 2013. Bandet hadde en musikkstil som ble beskrevet som en blanding av grunge, alternativ country og psykedelisk rock. Etter at bandet ble oppløst satsa Hardy Morris på en solokarriere og slengte på en T. foran navnet sitt. "Audition Tapes" kom i 2013 og to år senere ga han ut "Drownin on a Mountaintop".

Nå har album tre kommet og jeg har hatt den på øret i ei ukes tid nå. Og jeg kan høre at Morris har tatt med seg litt av det han var med på i Dead Confederate, men også med en islett av folk. For meg er det blitt et delt album der jeg er stor fan av de tre første og de tre siste låtene, mens de fem imellom ikke er fullt så interessante.

Det som jeg merker meg er at Morris har en følsom, og en aning klagende stemme. På de låtene jeg liker så kler det musikken veldig godt. De tre første låtene er alle mektige på hver sin måte. Åpningssporet Be åpner noe stillestående, men utvikler seg til en sterk låt der Morris' følsomme stemme kommer godt til sin rett:

Så kommer vi over til mer rocka Homemade Bliss, en låt der jeg får et bilde av at Morris' stemme  ligger bak musikken. En mektig kjærlighetslåt dette:

Litt enklere, og med en smak av country takket være en duvende steelgitar vil jeg kalle The Day Everything Changed, her i en laivversjon:

Så kommer det altså noen låter som i mine ører blir mer stillestående og Morris blir vel introvert. Men det skal sies at den første av de, Cheating Life, Living Death absolutt har sine kvaliteter i all sin enkelhet, bl. a. et lavmælt refreng som absolutt sitter.

Så jeg lar de ligge og går heller til de tre siste. Først den mest fengende låten på skiva, Lit by Midnight:

4 Days of Rain er tydelig folkinspirert og hadde den vært på norsk hadde den nok blitt plassert i kategorien for viser:

Så avsluttes albumet med countryinspirerte Purple House Blues, denne låten er bare usigelig vakker og mektig. Morris' stemme formelig duver over den nydelige musikken, og dette er en perle av en låt:

På denne skiva er det flere låter som betar meg og det er både den varierte musikken og den følsomme stemma til T. Hardy Morris som gjør at jeg får en slik opplevelse. Det er ekte og nært, og det tar meg. Så får jeg heller bære over med at det er noen låter som blir litt uinteressante. For de sterke låtene gjør sitt til at albumet lander støtt på den positive delen av min karakterskala.

Karaker: 4,5.