Neko Case - Hell-On

Jeg har skrevet om folkartisten Neko Case før, både som soloartist og for hennes samarbeidsprosjekt med k.d. lang og Laura Veirs i 2016, noe som resulterte i et strålende album. Case er født og oppvokst i Virginia, nesten på grensa til Canada og omtalte seg sjøl i et intervju som ligger på YouTube at hun føler seg mer som en nordamerikaner enn en amerikaner. Nå er hun ute med sitt første studioalbum på nesten fem år, og når en så begavet artist gir ut nytt materiale så blir jeg interessert.

Og det som møter meg som lytter er et meget variert lydbilde. Neko Case går ikke av veien for å skifte toneart midt i en låt når hun føler at det er det som må til for at den skal skinne ekstra. Et slående eksempel på det er avslutningssporet Pitch or Honey som starter noe stillestående etter min smak, men som etterhvert utvikler seg til noe helt anna og mye mer livat, for å si det sånn.

Noe som også slår meg er at Neko Case har utforska nye musikalske uttryksmåter, og artister som tør å eksperimentere på den måten har jeg sansen for. Som f. eks. Bad Luck som er en type låt jeg ikke forbinder med den Neko Case jeg kjenner. Kanskje den mest fengende sangen jeg har hørt med henne. Case spilte inn sin solosang på denne låten morgenen etter at hun hadde fått telefon på natta i Stockholm om at huset hennes, som mange andres i California, stod i full fyr. Og da får jo sangen en helt ny dimensjon. Grunnen til at hun var i Stockholm var at svenske Björn Yttling er med Case som produsent på seks av låtene. Albumet miksa hun også i Stockholm sammen med Lasse Martin.

Neko Case er en ypperlig låtskriver og er ikke redd for å ta opp ømtålelige tema, som i Winnie som er historien til en sjømann som setter spørsmålved sin kjønnsidentitet. Også en sang der Case skifter toneart underveis. En annen låt som utmerker seg i så henseende er Halls of Sarah, musikalsk noe neddempa, men med en sterk historie om en kvinne innen showbiz som blir forma av de mennene som jobber med karrieren hennes.

I Last Line of Albion får vi en mer rocka Case, og et spennende lydbilde som gjør dette til enda en sterk låt. En annen låt med spennende taktskifter er sju minutter lange Curse of the I - 5 Corridor:

Til slutt vil jeg ta med Gumball Blue der åpningssekundene på plata minner meg om en låt med det estiske alt. rockebandet Sibyl Vane. Sikkert tilfeldig, men litt morsomt uansett. Her i en laivversjon:

Her er også andre sterke låter som tittelsporet Hell-On, My Uncle's Navy, som til tider har et distinkt rockepreg og Oracle of the Maritimes.

Dette er et album som holder meg som lytter på tå hev alle de 54 minuttene de 12 låtene varer. Neko Case har en unik formidlingsevne og med en variasjon i musikken som gjør henne til en av vår tids mest spennende artister.

Karakter: 5,5.