Di Derre - Høyenhall

For å være ærlig så trodde jeg at Di Derre hadde lagt inn årene som plateartister og at de mer var et konsertband som levde på gamle hits. Der tok jeg altså feil, for det viser seg at ifjor høst tok Jo Nesbø på seg låtskriverhatten igjen og vips så har vi nå i juni bandets første studioalbum på 20 år. Med Unni Wilhelmsen som erstatter for avdøde Knut Nesbø på gitar og  videre med Magnus Larsen fra originalbestninga, Espen Stenhammer, Lars Jones og Halvor Holter er nå altså "Høyenhall" sluppet og jeg skal oppleve de i Molde i sommer.

Ja, for ingen band har så til de grader gitt meg soundtracket til min oppvekst i Molde. Med låter som Bare En Jeg Kjenner og Cecilie, der det ble sykla ned gata jeg vokste opp, så traff Jo Nesbø & co. bilder fra min oppvekst så til de grader på kornet. I førstnevnte låt ble Uffe som "satt på Kaffestova med sitt verdensherredømme" beskrevet. Det er akkurat slik jeg husker Uffe, eller Ulf Møller, legendarisk speaker på gamle Molde stadion, fra da jeg gikk rundt på kafeene i Molde på lørdager og tjente noen slanter med å selge dagens lokalaviser da jeg var 11-12 år.

Di Derre anno 2018 er et behagelig møte for meg, og det er et lett gjenkjennelig møte. Og Jo Nesbø viser igjen at han er en eminent ordkunstner også når det gjelder å skrive låttekster. Enten når han beskriver det å vende tilbake til barndommens rike som i Tilbake Til Deg og tittellåta Høyenhall, brudd i et forhold som i Lykkelig, Det Går Fint og Videre og ytterpunktene som tiltrekker hverandre i Skjerpe Oss Littegrann der også gitarist Wilhelmsen får bruke sine vokaltalenter. Og her er den, det beste partylåtemnet på skiva:

Det er rett nok et par låter som er vel seige musikalsk, men der teksten hever låten betraktelig som Amerika og Tid Hvor Ble Du Av.

Jeg hørte noe av innslaget med Nesbø og Unni Wilhelmsen på Nitimen for to dager siden da jeg satt på venterommet til tannlegen min, og da sa Nesbø at albumtittelen Høyenhall henspeiler på at han synes det navnet, som er en T-banestasjon i Oslo er et fint stedsnavn. Og at han derfor gir vestlandsbygda som han beskriver i tittelåten og åpningslåten Tilbake Til Deg navnet Høyenhall.

Her er tittelåten:

Det er en fin kombinasjon mellom rolige og livlige låter på dette albumet, i kjent Di Derrestil. I siste kategorien er Blikket, om han som blir sjekka opp mot sin vilje. Beskrevet på vanlig underfundig vis av en Nesbø som også som låtskriver altså har ordet i sin makt: "Jeg var ensom da du kom, jeg er mer ensom nå".

Det Går Fint er også en så til de grader underfundig beskrivelse av hvordan det er å bli forlatt:

Dette albumet gjør at jeg gleder meg veldig til Di Derre m/venner på Romsdalsmuseet i Molde 20. juli, under Moldejazz. De spiller også i Borggården i Trondheim nå på St. Hansaften sammen med både original- og den nåværende besetninga av Tre Små Kinesere. Hadde vært fristende å gå dit også!

Et meget hyggelig gjenhør krones med

Karakter: 5,5.