Motorpsycho - "The Tower"

Å skrive om ei skive av Norges kanskje mest legendariske rockeband er en risikabel øvelse. Egentlig har jeg aldri hatt noe nært forhold til de, men har noen kompiser som er svorne fans og en sjef som har en Motorpsychoplakat som eneste veggpryd på kontoret sitt. Det er klart man blir påvirka av slikt, og derfor bestemte jeg meg for å gi de en sjanse nå som albumet "The Tower" har kommet ut.

Og for å si det sånn, her er det både hummer og kanari, men aller mest hummer! På sitt beste så har denne skiva kanskje det beste jeg har hørt av artister med norsk pass i år. Da tenker jeg spesielt på låt, eller komposisjon 2 og 3, "Bartok of the Universe" og "A.S.F.E.". Det er mektige og drivende rockekomposisjoner som er ren nytelse:

"Bartok of the Universe" har også et pompøst preg som jeg liker godt, en fantastisk komposisjon. "A.S.F.E." er ikke stort dårligere:

Men så, som spor 4 kommer "Intrepid Explorer", en komposisjon som i mine ører utvikler seg til en kakofoni av lyd med en for meg ustrukturert pålessing av instrumenter. Definitivt ikke noe for ørene mine.....

Albumcoveret viser Håkon Gullvågs maleri "Babels tårn", noe som gir et godt bilde av hva de henspeiler på med "The Tower" som albumtittel. Og tittelsporet, som åpner albumet er heller ikke så verst med vekslinger mellom det vare og sarte og de harde, tunge riffene.

Bandet viser også sin musikalske variasjon med to (for de å være) korte og enkle, akustiske låter som bryter helt med det harde og sterke lydbildet på de fleste andre sporene. De blir akustiske pustepauser så og si. Av disse setter jeg mest pris på "The Maypole":

Men jeg synes Motorpsycho er best når de er hardtslående som "The Cuckoo", en seig og tøff komposisjon med sjukt bra gitarspill. "In Every Dream Home" er i samme kategori, denne er også av det beste noen norsk artist har levert i år, hinsides bra:

"A Pacific Sonata" klokker inn på over et kvarter, og grenser mer opp mot de to akustiske låtene enn de tunge rockespora. Etterhvert blir denne en smule monoton for meg, og da mister jeg litt interessa. Avslutningssporet "Ship of Fools" er på snaue kvarteret, begynner vart men blir etterhvert en tung og tøff rockekomposisjon det også. Mektige saker!

Bent Sæther og Hans Magnus Ryan har fått med seg ny trommis av året i svenske Thomas Järmyr og han overbeviser. Vokal har aldri vært Motorpsychos sterke side, og det er vel der hovedankepunktet ligger. Bent Sæthers stemme blir av og til for spe og monoton i forhold til den tøffe og energiske musikken. Men på den annen side har han en følsomhet i stemma som spesielt kommer fint fram i de mer vare sporene.

Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde en forestilling om at dette ville bli vel sært for meg. Istedet så skjønner jeg veldig godt hvorfor mange ser på Motorpsycho som Norges beste band noensinne. Det som hindrer en 6-er er lydkakofonien "Intrepid Explorer" og vel monotone "A Pacific Sonata". Ellers er dette ei aldeles glimrende skive av tre sjukt gode musikere!

Karakter: 5,5.