Vel hjemme igjen etter en fantastisk kveld på Nobelkonserten i går. Rett og slett ubeskrivelig!
Det var veldig emosjonelt hele tida mens Sugarland var på scena. Jennifer, Kristian og Annie, Brandon (Kristians bror), Scott og de andre i backingbandet. Å se de på ei norsk scene var en følelsesmessig stor opplevelse. Det er dette jeg har drømt i 5 år, og nå var det virkelighet!
Låtvalget var absolutt bra. "Stuck Like Glue" er en morsom sak der Jennifer får vise fram sitt store scenetalent. Og valget av "Tonight" som sang nr. 2 var en innertier. En mektig sang som bare ble enda mektigere med fullt orkester og der Jennifer virkelig fikk vist fram sin stemmeprakt og sitt stemmeregister. Det var rett og slett magisk og jeg kjente varme strømninger gjennom kroppen hele tida de var på scena. Og jeg satt såpass langt framme at Jennifer så meg under "Stuck Like Glue" og vinka til meg. 48 år og starstruck......:)
Ved siden av meg fikk jeg en soulmate, en gutt fra Lillestrøm som var blodfan av Evanescence. Han skjønte hvordan jeg hadde det under Sugarlands sett og jeg skjønte godt hvor stort det var for han da Evanescence kom på scena. Og var det noen som hørte ei stemme som skreik "AMY!!!!!" da de kom på scena så var det han. Han satt også og oppdaterte bloggen sin underveis:
Ellers var det mye flott musikk, mange artister jeg vil sjekke ut videre, som Evanescence, Ellie Goulding og Janelle Monáe. Musikalsk sett var konserten og artistene til toppscore og meget verdig årets flotte Fredsprisvinnere.
Men så da, jeg hadde gitt opp noe møte med Sugarland, men på veien ut dumpa jeg borti Torben (tror jeg), en mann rundt de 60 fra Göteborg. Han spurte hva jeg syntes om konserten, og da jeg fortalte han om Sugarland fikk han for seg at han skulle fikse et møte med de. Og Torben var en handlingens mann. Han tok meg over til Plaza, snakka med de rette folka og til slutt stod jeg ved enden av tuben fra Spektrum til Plaza og Torben gikk rett bort til vakta der og forklarte situasjonen. Og hun lot meg bli stående der og vente.
Jammen meg tok det bare ca. 20 minutter, så kom Jennifer og Kristian. Da Jennifer så meg sa hun bare: "Knut, how are you!" og gikk rett bort til meg og ga meg en god klem! Og det første hun nevnte så var videoinnspillinga av "Settlin" som jeg var med på. Så de husker meg, jeg må absolutt ha gjort et inntrykk på de:)
Torben tok bilder med mobilen min, og det var bare helt rått å oppleve. Han filma også med mobilen sin og jeg venter på mail med det opptaket.
Rett og slett en utrolig kveld som overgikk mine villeste drømmer. Dette var jaggu meg meget godt anvendte penger:)
Søndag kveld er jeg i Oslo Spektrum og får opplevd drømmen min: Sugarland på ei norsk scene. OK, de skal bare framføre et par sanger på Fredspriskonserten, men det blir uansett en stor opplevelse. Dessuten, det å være tilstede på en slik begivenhet må jo i det store hele være en kjempeopplevelse.
30. desember ifjor var det 5 år siden jeg oppdaga Sugarland, og da skrev jeg det aller meste av den nedenstående artikkelen:
HVORDAN SUGARLAND ENDRA MITT LIV
I kveld er det en meget spesiell kveld for meg. Akkurat nå er det 5 år siden Sugarland dundra inn i livet mitt med "Something More" og livet mitt ble aldri det samme.
Jeg hadde da vært sjukmeldt i et år pga. utbrenthet og skulle 2. januar-06 begynne på igjen 50% Denne kvelden, 3 dager før så jeg på Country Music Awards på NRK2 og der kom en trio (nå duo) jeg aldri hadde hørt om med en sang som kort og enkelt oppsummerte der jeg var. Jeg ble truffet i hjertet så i det sang, fikk den ikke ut av systemet og måtte sjekke opp hvem dette var.
Forresten så dukka vokalist Jennifer Nettles opp sammen med Bon Jovi senere i showet og med denne sangen vant hun og Bon Jovi en Grammy:
Men som sagt, jeg måtte sjekke ut Sugarland, og jeg fant to andre videoer som gjorde et dypt inntrykk på meg i den situasjonen jeg var i, og da spesielt «Baby Girl», om jenta som fulgte sine drømmer og som vant på det:
Da så Kristian Bush (ikke i slekt med George heldigvis!) på slutten holdt fram lappen med ordene "Dreams come true" skjønte jeg hva jeg måtte og skulle gjøre: Reise til USA og se og om mulig møte Sugarland. Det var ikke rent lite av en mann i sitt 43. år som kun hadde vært i England, Sverige og Danmark.
Fakta var at jeg ikke hadde blitt truffet så av en sang siden Björn Afzelius traff meg med «Tre Gåvor» i 1994. Da var min funksjonshemmede sønn (et sjeldent syndrom + autisme) 5 år og den teksten gikk rett til hjertet om hvordan jeg følte det overfor sønnen min.
Det viste seg at det opprinnelig var en sang laga under den spanske borgerkrigen som Afzelius hadde oversatt. Det endra ikke på noe, jeg gråt likevel hver gang jeg hørte den sangen. Jeg skrev et brev til «Affe» der jeg forklarte hva den sangen betydde for meg, men jeg sendte det aldri. Det hogg meg derfor som en klo da «Affe» døde, og da Sugarland og «Something More» traff meg som den gjorde og «Baby Girl» fortalte meg at drømmer blir sanne skjønte jeg det: Jeg måtte reise til USA og se og mest av alt møte Jennifer Nettles og Kristian Bush i Sugarland.
2006 ble derfor et veldig spesielt år, og et år som alltid vil stå med gullskrift for meg. Jeg forbløffa fastlegen min ved å komme tilbake i 100% jobb tidligere enn han regna med. Og fra PC-en planla jeg turen. Jeg fikk kontakter med Sugarlandfans i USA og da jeg blinka ut en konsert i deres hjemby Atlanta fredag 10. november var det helt perfekt. Jeg bestilte konsertbillett, hotell, flybilletter og lina opp det meste.
Mine venner i USA var så oppglødd over at jeg skulle ta turen over Atlanteren ene og alene for å se Sugarland at de uten at jeg visste det slo sine pjalter sammen. Fanklubben ble kontakta og det ble ordna slik at jeg skulle få en to "Meet & Greet"-billetter, eller backstage-pass om du vil. I tillegg vant jeg to konsertbilletter i tillegg til den jeg hadde kjøpt så jeg ga billettene til ei av mine nettvenner og hennes søster (som var kveldens sjåfør).
Jeg var i flytsona hele året og fløt på den under hele oppholdet i Atlanta. Jeg hadde ikke før installert meg på hotellet før jeg måtte ut på NHL-match mellom Atlanta Thrashers og Ottawa Senators. En av mine nettvenners mann var nemlig funksjonær for Thrashers og ordna gratisbillett. Etter kampen fikk jeg en runde med ismaskina og den kvelden og resten av turen var en drøm.
To dager senere var konserten. Sugarland hadde et sett på 1 time før Brooks & Dunn. Jeg traff mange av nettvennene mine, ei av de ble med backstage. Jeg hadde med et norsk flagg, noe en av vaktene la merke til fordi kona hans var norsk! Han tok derfor kontakt med meg og da jeg fortalte han min historie ordna han det slik at jeg fikk komme nær scena. Det var bare helt enormt, helt enormt! Kan også nevne at før konserten dro en av mine venner, Debbie, meg bort til en lokal radiostasjon som sendte direkte og jeg kom på lufta. Programlederen mente jeg måtte være verdens største Sugarlandfan som kom helt fra Norge for å se de.
Etter Sugarlands sett var det «Meet and Greet» og i køen der traff vi likegodt hele familien til Jennifer Nettles, mora, onkel, tante, søsken, you name it. Å møte Jennifer og Kristian var fantastisk, og jeg var den som de klart mest tok seg tid med. Jeg ga de hver sin store plate med norsk melkesjokolade og de fikk flagget. Jeg hadde og med et brev der jeg fortalte mer utdypende hva deres musikk hadde betydd for meg.
Deres 2. CD "Enjoy the Ride" ble utgitt tre dager før denne konserten og den dagen jeg skulle reise skulle de spille inn video for singlen "Settlin'". Dette fikk to av mine venner med seg og de fikk meg med på settet! Flyet mitt gikk ikke før om kvelden og de to ordna alt det praktiske med å få meg til/fra flyplassen, oppbevare bagasjen og hele greia.
Resultatet ser dere her, jeg er karen med grå genser og briller som dytter en kulissevegg etter ca. 1:25.
Mens vi venta på at opptakene skulle starte kom Sugarlands offisielle fotograf Becky Fluke bort til meg og sa at Jennifer og Kristian visste at jeg var der og at de var veldig glad for det. Og jeg glemmer ikke øyeblikket da det var en liten pause i opptakene og Jennifer Nettles så meg fra scena og bare ropte: «Knut, how are you?» «Terrific!» svarte jeg og det var bare fornavnet.
Etter opptak fikk jeg også en banseklem av Kristian Bush og jeg var en lykkelig mann da jeg satte meg på flyet den kvelden.
Jeg forfulgte drømmen min og jeg lærte meg at jeg kan nå mine drømmer. Så to år senere tok jeg med kona (min nåværende, jeg er skilt fra mora til barna mine) til «Country Music Festival» i Nashville. Det var også en opplevelse for livet. Sugarland opptrådte 1. kvelden, da misforstod jeg opplegget og gikk feil da jeg skulle treffe de, så det ble ikke noe av.
Etter det har Sugarland vært mine idoler. Jennifer Nettles er for meg den nålevende kvinnelige artisten med den vakreste stemma som fins. Men jeg liker også henne og Kristian Bush for det de er, jordnære, varme mennesker. At de tok seg slik tid med meg den kvelden og lytta, det gjorde et dypt inntrykk på meg. De var erfarne artister da de slo igjennom, og de også fulgte drømmen sin. De hadde spilt rundt lokalt i Atlanta og Georgia (hver for seg) så med Sugarland satsa de alt og forfulgte drømmen som nå har gjort de til store stjerner. Jennifer Nettles var sammen med Garth Brooks de eneste countryartistene som ble invitert til å opptre på Obamas innvielseskonsert. Gjett om jeg var stolt da!
I alle årene etterpå har jeg drømt om å se Jennifer og Kristian på ei norsk scene. Da hadde jeg tenkt å vise de noe av den flotte naturen Norge har å by på. De har vært i Europa ved et par anledninger, England, Irland og Italia ihvertfall. Men ikke til Norge.
Likevel, drømmen er der, det hadde vært det ultimate nå. Å få oppfylt det hadde vært vært som å slutte ringen. For Sugarland endra livet mitt til det bedre på en måte jeg ikke trodde var mulig, og jeg skulle så gjerne ha takka de for det ved å vise de litt av mitt land
Dette er også et av de for meg store albumene fra mine tenår. Blondie har gitt ut mange solide album med flere knallbra hits som "Heart of Glass", "Sunday Girl", "The Tide Is High" og "Denis". Men for meg er "Eat To The Beat" høydepunktet, med fengende låter som "Dreaming", "Union City Blue", "Shayla" og "Atomic". Dette var også ei plate jeg satte på full guffe når jeg hadde huset for meg sjøl og trengte å koble av/avreagere.
"Dreaming" er sjølve karaktersangen på dette albumet, et driv og en fart som er rent uimotsåelig.
Og så Debbie Harry da, et ikon, intet mindre. Ser nærmest ut som en Marilyn Monroebabe, men er virkelig en artist med store musikalske kvaliteter. Blondie består av dyktige musikere, men Blondie bærer de med sin stemme og sin blotte tilstedeværelse. Debbie Harry var rett og slett en av mine tenåringsidoler.
Og de senere årene har Blondie og Debbie Harry vist at de holder seg godt, bl. a. med hiten "Maria".
Et av albumene som gjorde størst inntrykk på meg i tenårene var "Nightout" med Ellen Foley. Jeg kan ikke huske hva det var som fikk meg til å kjøpe den plata, men den gjorde et uutslettelig inntrykk, og det er fremdeles magisk å høre den.
Ellen Foley kan høres i duett med Meat Loaf på hans legendariske "Bat Out Of Hell"-album, og hadde med seg noen solide navn i studio da hun spilte inn debutalbumet "Nightout" som kom i 1979. Plata ble produsert av Ian Hunter og Mick Ronson, og de bidrog også musikalsk på et for meg magisk rockealbum. For dette er til tider rett fram, røff rock'n roll, det er intense rockeballader og det er litt mer popete sanger i skjønn forening.
Det begynner med den mektige balladen "We Belong To The Night" der Ellen Foley får brukt hele sitt dramatiske stemmeregister. Noen vil kanskje kalle sangen pompøs, men for meg sitter den som et skudd og Foleys stemme kler dramaturgien i musikken perfekt. En sang som fremdeles har høy gåsehudfaktor hos meg.
Neste er mer up-tempo "What's A Matter Baby", litt popislett, men mest rock i min bok. Også her viser EF en stemmeprakt som bærer sangen.
"Stupid Girl" er nr. 3 og da blir det røff og rett fram rock'n roll, up-tempo og med et fett lydbilde. Absolutt et høydepunkt!
Tittellåta "Night Out" er en utprega ballade der EF's stemmeregister også kommer godt til sin rett. Hun viser her at hun også behersker balladen fullt ut.
"Thunder And Rain", uptempo med rolige islett, fengende. "Sad Song" er kanskje den mest popete sangen på albumet, men den fungerer godt sammen med de andre sangene. "Young Lust" er litt balladeprega, men med et sterkt rockepreg. "Hideaway" uptempo og fengende, igjen bærer EF's særegne stemme sangen fortreffelig.
Så avsluttes albumet med en nedtona ballade, "Don't Let Go", kanskje den ene sangen jeg måtte bruke litt tid på å like, men det er en sang som vokser for hvert lytt.
"Nightout" var ei plate jeg satte på når jeg kom hjem fra skolen, hadde huset for meg sjøl og trengte å renske hodet. Bare ligge på sofaen, la musikken og Ellen Foleys stemme fylle rommet og bare suge til meg lydinntrykkene. Jeg var et nytt menneske etterpå.
Men dessverre fikk ikke Ellen Foley særlig stor kommersiell suksess. Sjøl om Suzi Quatro hadde slått igjennom noen år tidligere og Joan Jett var samtidig var det trange kår for kvinnelige utprega rockesangere. Dette ga seg utslag på hennes to senere album, "Spirit Of St. Louis" og "Another Breath" som var langt mer popete i stilen. Og det var det for Ellen Foley som soloartist.
Men for meg står "Night Out" som et av de desidert største musikkopplevelsene i mine tenår og det er at album som alltid vil bety noe helt spesielt for meg.
Fredag ble jeg gjort oppmerksom på at mine store favoritter Sugarland er blant artistene under årets Fredspriskonsert den 12. desember. Dere som kjenner meg vet at Sugarland har en helt spesiell plass i mitt musikalske hjerte. Grunnen til det kan ikke beskrives ved hjelp av noen få setninger, men det å møte Jennifer Nettles og Kristian Bush i Atlanta i november -06 er en av de største opplevelsene i livet etter det å bli far. Og etter det har min store drøm vært å se Sugarland på en norsk scene og det skjer altså i Oslo Spektrum 12. desember 2011! Rent ubeskjedent må jeg si at jeg sendte en epost til Fredspriskonsertorganisasjonen for et par år siden og anbefalte Sugarland, og jeg kan ihvertfall leke med tanken om at det var en av brikkene som gjorde dette mulig.....
Jeg skal komme med den hele og fulle historien om mitt spesielle forhold til Sugarland senere, men vil her gi dere "Settlin", videoen jeg fikk være med på innspillinga av og der jeg skyver en kulissevegg etter ca. 1:25.
Ca. 30. oktober 2009 ble jeg oppmerksom på en artikkel på VG Nett om en 19 år gammel canadisk sanger som var blitt drept av præreieulver, eller coyoyer. Hun var bare det andre kjente mennesket som er blitt det. Navnet hennes var Taylor Mitchell og som den musikkelsker jeg er sjekka jeg opp musikken hennes.
Og jeg ble bergtatt, sangene hennes var nydelige. OK; hun var ung og ikke ferdig utvikla som artist, men talentet og potensialet var der i fullt monn. Da tragedia inntraff var hun akkurat blitt nominert til Årets nykommer i Canadian Folk Award og hun var på en turné da hun før en planlagt konsert tok en tur i en ansjonalpark i Nova Scotia, hvor hun altså støtte på prærieulvene som ble hennes bane. Jeg har lest at hun var veldig opptatt av å ta vare på naturen, og mange av bildene som finnes av henne er fra ute i naturen.
Taylor Mitchell rakk å gi ut et album, "For Your Consideration". Hun var ikke fylt 18 da den ble spilt inn og hun imponerte musikerne i studio med sin modenhet, både som menneske og musikalsk. Jeg ble som sagt bergtatt, og jeg felte noen tårer over PC-en, det må jeg innrømme. Det er altfor grusomt at Taylor Mitchell ikke fikk fullbyrda potensialet sitt, at hun ikke fikk gitt mer av all den musikaliteten som hun bar på.
På "For Your Consideration" er åtte av 10 sanger sjølskrevne, noen av de sammen med andre. Jeg har valgt albumets åpningssang: "Don't Know How I Got Here".
Jeg har skrevet om Hjerterknekt før i denne bloggen, men har kjøpt deres nyeste album "Lang Natts Ferd Mot Dag" i dag og sitter fjetra tilbake. Det er noe av det mest ærlige, mest såre, men også mest håpefulle jeg har opplevd på lenge.
Skilsmisse og tanker og følelser rundt det gjennomsyrer mange av sangene. Noen av de har et mye røffere uttrykk enn før, men det føles naturlig med det tekstmaterialet. Spennvidden i sjangere er større enn før, men som sagt, tekstmaterialet krever det. Men vi finner også sanger om en ny start i livet, en ny kvinne, om håp for framtida.
Albumet tar tak i meg med en eneste gang med "Hvor Er Du?" der også Maria Zimmermann bidrar nydelig på vokal. Livlig sang, men om det å stå alene etter bruddet. "En Ny Sjans" er om å komme seg videre, starte på nytt, en ny sjanse med en ny kvinne, også det en up-tempo som jeg ikke kan sitte stille til.
"Min Morgendag" er mer det gamle Hjerterknekt, om den nye kvinnen som gir han en ny morgendag. "Med Din Hånd I Min" spinner videre på denne nye sjansen, lys og optimistisk, også her med Maria Zimmermann som vokalmessig sparringspartner for Henning Klevmark. "Blod På Tann" er mer rocka, om det nye paret som på hver sin kant har kjempa sine kamper før de møtte hverandre. Flott rytme i denne sangen som i mange av sangene på dette albumet.
"Hele Veien Ned" er om bruddet, når henne du hadde tenkt å leve hele livet ditt med har bestemt seg og tar av seg ringen. Om et håpløst håp og fortvilt tolking av alle tegn på at det likevel skal gå bra. "Det Beste For Deg" er en sang om det å forsone seg med bruddet, innse at dette er det beste for henne, men at du likevel alltid vil være glad i henne. "Gi Meg Tegn" beskriver et uventa møte med exen, du ser henne noen sekunder og plutselig er du tilbake til tida før hun gikk. "Gi meg et tegn å ta med på veien, noe jeg kan tro på nå når du går din vei".
Så får vi "Kristina" med en tekst som bryter med temaene tidligere i albumet. Sangen er til ei jente/kvinne som vender tilbake til tomhet og fangenskap, "et liv som aldri lar deg være i fred". Midt i sangen blir den hardtslående både musikalsk og tekstmessig, for meg kjennes det helt naturlig. En tolkning av teksten er at dette er en rusmisbruker som har vært nykter en tid, men som vender tilbake til rusens mørke.
"Såra Soldat" er også rocka, men er igjen om den nye kvinnen som kommer inn i livet ditt når du ligger nede og trenger det som mest. Det er om å stå opp og slåss mot bitterhet og hat, for gjør du ikke det så går du under. Igjen en sang med en rytme i refrenget som virkelig tar meg.
"Våge Elske" er kanskje den mektigste sangen på albumet. En ballade med et, ja, mektig lydbilde. Uvant Hjerterknekt, men det står likevel så bra til sangens budskap, om at du må ut i lyset, du må våge og elske, våge og kjenne på de gode følelsene.
Til slutt den nydelige "Farger". Henning Klevmark beskriver hvordan sønnen spør om det var farger da han var barn og han gir gutten bildet av en fargerik barndom med blå himmel, grønne daler, grønne grener, vårbrune bekker. Denne samtalen er på sommersolverv, faren sier at det er årets lengste dag.
"Den lengste dagen, sa han var dagen dere ble skilt, den var lengre enn langfredag da Jesus hang på korset sitt
Sønn jeg har prøvd å vise deg et vakkert liv som er sant men av og til så var det det rå livet som vant
Han så på meg og forstod at det var farger da jeg var barn, jeg smilte da han tok handa mi og sa - jeg elsker deg far".
Dette er et album som tok tak i meg fra første strofe og beholdt taket til siste tone. Jeg sitter målløs tilbake. Det var ikke dette jeg venta meg. Men sjøl om Hjerterknekt her er innom flere sjangre enn før så føles det likevel som deres beste og mest gjennomførte album. Ved siden av Emmylou Harris' "Hard Bargain" er det dette albumet som har har gjort dypest inntrykk på meg i år. Er ikke dette en toppkandidat til Spellemann så aner ikke jeg!
Løp og kjøp folkens!
Her er eneste sangen som har kommet på YouTube, "Min Morgendag". Dvs. en konsertversjon av "Hele Veien Ned" er også der, men med dårligere lydkvalitet:
