Ellen Foley - Night Out

Et av albumene som gjorde størst inntrykk på meg i tenårene var "Nightout" med Ellen Foley. Jeg kan ikke huske hva det var som fikk meg til å kjøpe den plata, men den gjorde et uutslettelig inntrykk, og det er fremdeles magisk å høre den.

Ellen Foley kan høres i duett med Meat Loaf på hans legendariske "Bat Out Of Hell"-album, og hadde med seg noen solide navn i studio da hun spilte inn debutalbumet "Nightout" som kom i 1979. Plata ble produsert av Ian Hunter og Mick Ronson, og de bidrog også musikalsk på et for meg magisk rockealbum. For dette er til tider rett fram, røff rock'n roll, det er intense rockeballader og det er litt mer popete sanger i skjønn forening.

Det begynner med den mektige balladen "We Belong To The Night" der Ellen Foley får brukt hele sitt dramatiske stemmeregister. Noen vil kanskje kalle sangen pompøs, men for meg sitter den som et skudd og Foleys stemme kler dramaturgien i musikken perfekt. En sang som fremdeles har høy gåsehudfaktor hos meg.

Neste er mer up-tempo "What's A Matter Baby", litt popislett, men mest rock i min bok. Også her viser EF en stemmeprakt som bærer sangen.

"Stupid Girl" er nr. 3 og da blir det røff og rett fram rock'n roll, up-tempo og med et fett lydbilde. Absolutt et høydepunkt!


Tittellåta "Night Out" er en utprega ballade der EF's stemmeregister også kommer godt til sin rett. Hun viser her at hun også behersker balladen fullt ut.

"Thunder And Rain", uptempo med rolige islett, fengende. "Sad Song" er kanskje den mest popete sangen på albumet, men den fungerer godt sammen med de andre sangene. "Young Lust" er litt balladeprega, men med et sterkt rockepreg. "Hideaway" uptempo og fengende, igjen bærer EF's særegne stemme sangen fortreffelig.

Så avsluttes albumet med en nedtona ballade, "Don't Let Go", kanskje den ene sangen jeg måtte bruke litt tid på å like, men det er en sang som vokser for hvert lytt.

"Nightout" var ei plate jeg satte på når jeg kom hjem fra skolen, hadde huset for meg sjøl og trengte å renske hodet. Bare ligge på sofaen, la musikken og Ellen Foleys stemme fylle rommet og bare suge til meg lydinntrykkene. Jeg var et nytt menneske etterpå.

Men dessverre fikk ikke Ellen Foley særlig stor kommersiell suksess. Sjøl om Suzi Quatro hadde slått igjennom noen år tidligere og Joan Jett var samtidig var det trange kår for kvinnelige utprega rockesangere. Dette ga seg utslag på hennes to senere album, "Spirit Of St. Louis" og "Another Breath" som var langt mer popete i stilen. Og det var det for Ellen Foley som soloartist.

Men for meg står "Night Out" som et av de desidert største musikkopplevelsene i mine tenår og det er at album som alltid vil bety noe helt spesielt for meg.