Juli betyr mindre tid til blogging grunnet ferie, så også i år. Jeg har derfor valgt å omtale to album i én artikkel, da dette er to utgivelser jeg har hørt en del på i ferien.
Amy Macdonald - Is This What You've Been Waiting For?
Jeg har likt Amy Macdonald og hennes musikk helt siden This Is The Life, hennes albumdebut og store gjennombrudd. Hun har sin distinkte stil med fengende låter som ikke skjuler hennes skotske opphav. Perlen Your Time Will Come fra album nr. 2 A Curious Thing er min favorittlåt med Amy, et sterkt budskap til unge på terskelen av voksenlivet om at deres tid vil komme bare en kommer seg ut mens en ennå er ung.
Dette er hennes sjette studioalbum og så og si alle låtene er det jeg vil kalle fengende. Såpass at jeg faktisk kunne ønsket meg en viss variasjon, men på den annen side er dette musikk som går rett hjem hos meg. Men det er som med alt annet, litt variasjon skader ikke. Samtidig så merker jeg en mer reflekterende Amy i tekstene, og det er kanskje ikke så rart når en har holdt på i drøye femten år som hun har gjort.
Tittellåten åpner skiva og er dette hva jeg har venta på? Musikalsk er dette ikke noe nytt, men det er en sterkt fengende låt med et hook som jeg liker. Tekstmessig er det en reflekson over hva livet har gitt til nå og de kravene en møter i dagens musikkindustri. Tydelig at Amy nå føler seg moden nok til å si fra hva hun mener om det som ikke er helt bra i bransjen.
Can You Hear Me? har litt rockeelementer og refrenget er blant de sterkeste på skiva. Forward er også en fengende låt jeg liker godt med en tekst om å bevege seg vekk fra det mørke en har hatt i livet sitt. Og så er det de tre avslutningslåtene som jeg har lagt min elsk på. One More Shot er også fengende, men skiller seg ut ved at den ikke er så dramatisk i formen som mange av de andre låtene. Det gjør at den faktisk er en liten variasjon som er godt er med her:
Physical har en 80-tallsvibe som jeg virkelig elsker, men jeg vil her presentere avslutningssporet It's All So Lang Ago. En litt nedstrippet låt der Amy reflekterer over sin tid som en ung og fremadstormende artist med de drømmene hun hadde da:
Så ja, det er et par låter som er en tanke nedstrippet, som ikke har den sterke dramaturgien som er i de fleste sporene. Likevel, det jeg savner er at Amy tar det ennå litt mer ned, det trenger bare å være én slik låt. Men når musikken er så til de grader fengende så hadde en helt nedstrippa låt vært et fint avbrekk som hadde heva sluttproduktet.
Karakter: 4,5/6.
Tami Neilson - Neon Cowgirl
Tami Neilson er en canadisk artist som har stifta familie på New Zealand og som derfra har bygd seg opp en karriere som en av de fremste artistene i spennet mellom rockabilly, bluegrass og country. På denne skiva her samarbeider hun med en superstjerne som Ashley McBryde på Borrow My Boots og med nydelige The Secret Sisters på Keep On.
Åpningssporet Foolish Heart er en mektig og dramatisk låt som får fram minner om både Patsy Cline og Roy Orbison. Tekstmessig er dette en låt som hadde passet som hånd i hanske for Orbison, og framføringa på denne videoen gir meg gåsehud. Om det å innrømme at en har vært dum nok til å tro på et forhold og at når en innser at det ikke går i lengden så kvitter en seg med staffasjen og sminken en trodde var nødvendig for å holde på partneren.
På tittelsporet Neon Cowgirl har Neilson med Neil Finn, mest kjent som vokalist i Crowded House, et av de fremste bandene New Zealand har fostra, samt medlem av Fleetwood Mac fra 2018 til -22. Dette er en låt som flyter nydelig avgårde og der to store artister harmonerer sammen på en måte som får meg til å slappe helt av. Dette er balsam for øregangene!
Det er god variasjon på dette albumet, noe som vises i den herlige rockabillysaken Heartbreak City, USA. En deiig fengende låt!
Den nevnte låten med Ashley McBryde Borrow My Boots er akkurat så herlig badass som en kan forvente når to kraftfulle damer slår sine musikalske pjalter sammen. Love Someone er også en låt der Neilson viser hvilken sterk vokalist hun er. Og det å ha med The Secret Sisters på Keep On gjør den låten ekstra vakker.
Skiva varer i bare 31 minutter, men det er en halvtime med mange høydepunkter hvis du liker litt retro musikk med sterk 60-tallsinspirasjon i en tapning som gjør musikken relevant også i 2025.
Dropkick Murphys er ute med sitt første album med originallåter siden Turn Up That Dial i 2021. I mellomtida har de gitt ut to rimelige heftige album med sine versjoner av Woody Guthrieklassikere. På Turn Up That Dial var jeg litt kritisk til at det var lite variasjon i musikken, og til en viss grad er det et ankepunkt her også.
Dette er jo et New Jersey-band som spiller en musikk som har streke røtter i britisk og irsk musikkultur. Det er ikke for ingenting at da jeg oppdaga de i 2017 så trodde jeg at de var engelske eller irske. I 2019 opplevde jeg de på Tons of Rock og de var da et av festivalens desiderte høydepunkt for min del, spesielt da de dro i gang Trumpsatiren First Class Loser var det stor stemning foran hovedscena på Ekebergsletta.
Dropkick Murphys har jo en historie for å være et band for folket og for arbeiderklassen. De viser det også her i albumtittelen og spesielt i åpningssporet Who'll Stand With Us?, som også har funnet veien til min Årets låter-spilleliste. Og vokalist Ken Casey legger ikke fingrene imellom når han introduserer låten under en konsert her. Dette er en låt retta mot Trump og alle hans oligarker og rikinger som utnytter vanlige folk og en oppfordring om at alle må stå sammen mot det tyranniet og dens støttespillere som styrer USA nå. Casey minner da også om at Dropkick Murhys har vært et politisk band helt siden starten i 1996.
Celtic punk er vel navnet på musikken til DM, og punk er en av de mest politisk sjangerne som finnes. Så her går musikken hånd i hånd med budskapet.
Chesterfields and Aftershave er mildere i formen musikalsk, men handler også om arbeiderkamp, her er det en historie fra 1975 som fortelles, til herlig, fengende musikk:
DM har med seg noen andre artister på enkelte låter. Det irske bandet The Mary Wallopers, kjent for sin kaotiske energi på scena (iflg. Spotifybioen) er med på Bury The Bones, og er et band jeg vil ha på radaren framover.Og på School Days Over er Billy Bragg med, en engelsk artist som også er kjent for sterke politiske budskap i flere av sine låter. En låt som starter med herlig sekkepipe og som igjen har et driv og en energi som jeg bare elsker, på en sang skrevet av Ewan MacColl, faren til Kirsty MacColl. Og Kirsty covret jo Billy Bragg påA New England
The Vultures Circle High (Vulture = Gribb) har også et sterkt budskap fra en som har levd et liv i kamp for rettferdighet, men som nå innser at hans kamp nærmer seg slutten:
Et annet irsk band er med på to låter, nemlig The Scratch. De er iflg. Spotify kjent for sin blanding av metal og tradisjonell irsk musikk. De er med på Longshot og sjølsagt på One Last Goodbye, som er en hyllest til The Pogues avdøde frontmann Sean McGowan. En nydelig låt og et verdig farvel med en av irsk musikks viktigste ambassadører.
Dette albumet har vokst på meg siden jeg starta å lytte på det rett etter utgivelsen for en uke siden. Det er fortsatt litt opp til albumet som slo meg til bakken i -17, 11 Short Stories of Paint & Glory, men det er nærmere nå enn ved første lytt. Dessuten, dette er et band som er viktige i den folkelige mostanden mot Trumps autoritære styre, og som sikkert vil komme med mer musikk med brodd mot den oransje mannen framover.
Det var etter at jeg fikk et tips om sterke Last Train from Mariupol at jeg oppdaget dette albumet som Suzanne Vega ga ut 2. mai. Dette er en artist som mange sikkert vil kalle et "One-hit wonder" etter braksuksessen med Luka fra albumet Solitude Standing fra 1987. Men dette er en artist som har vært aktiv i alle år siden og som egentlig har hatt en meget god karriere med mange album på CV-en.
Det var altså Last Train from Mariupol som førte meg til dette albumet. En meget sterk låt om den utbombede byen i Mariupol i Ukraina og om flukten derfra. Som Vega påpeker i låten, sjøl Gud valgte å komme seg på det siste toget som gikk derfra ...
Suzanne Vega viste jo med Luka at hun ikke er redd for å ta opp viktige tema, for den handla jo om barnemishandling. Og det er ikke bare denne ubetingede støtten til folket i både Mariupol og hele Ukraina som vitner om det på dette albumet. På åpningslåten Speakers' Corner tar hun fram at der det er ytringsfrihet får vi også de ytringene som vi ikke liker, de udemokratiske ytringene og ytringer som formidler hat.
Tittellåten Flying with Angels har også en god tekst, men den er den eneste låten her som jeg ikke har klart å ta til meg på det musikalske planet. Den føles altfor stillestående for min smak, men det er en type låt jeg er sikker på at mange andre finner glede i, den er bl. a. av den atmosfærsike sorten.
Witch er en låt som viser at Vega ikke er redd for å variere sitt lydbilde. Den er skarp i kantene musikalsk med en helt rå bass og også her en tekst som er verd å lytte til. Living in a state of a permanent emergency er en sterk setning som får meg til å tenke på at det er en tilstand mange amerikanere som ikke er på linje med de nåværende myndighetene føler at de er i.
Chambermaid er en lysere låt rent musikalsk, den er bra fengende og her har jeg funnet et opptak fra et BBC-program. Her har jeg ikke hørt så mye på teksten, for meg er det musikken som er i sentrum her.
Låten Lucinda tolker jeg som en fin hyllest til artistkollega Lucinda Williams, men det er avslutningssporet jeg også avslutter med her. Og Vega forteller i dette opptaket sjøl hva Galway handler om.
Jeg er jammen meg glad for at jeg har oppdaget Suzanne Vega på ny. Hun er et levende eksempel på at det enkelte kynisk sett kaller et "one-hit wonder" likevel har en solid karriere til glede for veldig mange. Og slik jeg ser det er Suzanne Vega en artist med sterk integritet, en artist vi trenger i den tida vi lever i nå.
Dette innlegget inneholder to album som begge er kommet i år. Grunnen til at jeg kjører de sammen er at Omar Østli, som ga ut soloalbumet Tilfeldig trøst i april, også er musiker og vokalist i bandet Yesterday's Rain som slapp album for en uke siden.
Haldenseren Omar Østli oppdaga jeg i 2007 da jeg kjøpte albumet Ingens Mann som var hans solodebut. Et aldeles herlig litt skranglete amerikana-album med en del minneverdige sanger som tittellåten, Ville Veier, Alt Jeg Vil Ha, Gatelangs og Gangster. Han har opp igjennom årene gitt ut flere album, men det er kun 10 sangerfra 2017 jeg har omtalt tidligere her på bloggen.
Dette albumet her er akustisk, spilt inn i Kai Andersens studio Athletic Sound, sjølsagt da med den samme Andersen som produsent. Det er slik jeg oppfatter det en blanding av nye og tidligere utgitte låter. Wiels plass er også på to tidligere album, bl. a. det foran nevnte 10 sanger. Svinesund, Bli hos meg, Bein i en boks og låten om mestertyven Ole Høiland har også vært utgitt før. Her er de i ny, akustisk drakt og det er tydelig å høre forskjellene. Ole Høiland er f. eks. i en mye roligere takt, noe som er naturlig når det er akustisk.
Tematisk har Østli alltid beskrevet et liv på siden av samfunnet. Det er outsiderne, gjerne de som er på feil side av loven som får oppmerksomhet. Det får vi også på dette albumet med den mest rocka låten, Bandittenes julebord. Og menyen er ikke forskjellig fra det folk ellers har på bordet julekvelden. Den ene låten som ikke er helt akustisk:
Åpningslåten Tjuvlånt bil er rett og slett en nydelig sang som kjennetegner Østli som artist og låtskriver. Igjen er det outsiderens historie vi hører, og det er en ekthet over det hele som gjennomsyrer både denne skiva og Østlis musikk i stort.
Til slutt Bein i en boks som altså er en av de låtene som har fått et nytt akustisk lydbilde. Her vil jeg peke på den gode lyrikken som innleder sangen: Tida har tatt oss til fange / vist sitt sanne jeg / tida er en venn / som forråder deg. Dette er bare utrolig godt skrevet, et nydelig bilde på hva tida er og hva den gjør med oss.
Mulig det er flere låter her som har vært utgitt før og at dette muligens er et album der Østli gir tidligere utgitte låter et nytt lydbilde. Men uansett så er dette ei vakker skive. Jeg føler at jeg er intenst med fra start til slutt, det er historier som fortelles som jeg kan kjenne meg igjen i eller lett sette meg inn i. Det er en ekthet her som tar meg. Et album til å bli skikkelig glad i.
Karakter: 6/6.
Så over til bandet Yesterday's Rain som foruten Omar Østli består av Chris Nilsen, Jon Terje Rovedal og Lars Ivar Borg. Dette er et band som har røtter helt tilbake til 80-tallet, da det på Spotify finnes et album med demoopptak fra 1986 til 1996. Men det er først de siste årene at ny musikk er gitt ut, et livealbum fra 2021 og studioalbumet The Easy Way Out fra 2023. Fire av låtene på livealbumet Live in Halden er også med på denne skiva.
Åpningssporet må nesten sies å være bandets signaturlåt da det har samme tittel som nettopp bandet. Dette er melodiøs amerikana etter mitt hjerte, også her kan jeg spore denne ektheten som jeg er så glad i:
A Little Bit Of Life er litt mer rocka og er en herlig fengende låt som jeg nå har lagt inn på min Årets låter-spilleliste som jeg på slutten av året har som utgangpunkt når jeg skal kåre de beste sangene fra 2025.
One By One er også en favoritt som gir meg gode feelgood-vibber, en låt det virkelig svinger av:
Også dette er et album det er lett å bli glad i. Det er bare avslutningssporet I'll Come Creeping Back To You som jeg ikke helt får under huden. Likefullt et solid album med mye trøkk og energi og som får meg i godt humør.
Da jeg fikk tilsendt info om albumet til Norsk Råkk trodde jeg det var et samlealbum med flere norske band, men der tok jeg grundig feil. Det er faktisk et band som heter Norsk Råkk, og når jeg sjekka de på Spotify fant jeg hele fem album med dem, helt siden 2011. Pluss et samlealbum fra -23. Så dette er et skikkelig etablert band som jeg ikke har fått på radaren før nå. Bedre seint enn aldri osv,
Og for å si det sånn, jeg lar meg underholde av dette albumet med ni låter fordelt på drøye 25 minutter. Det svinger nor ordentlig av dette bandet, de har attpåtil full blåserekke på et par låter, og det er mye humor og fantasifulle og gode ordspill i tekstene.
Første godbiten jeg har valgt meg er Energi, som like gjerne kunne ha hett La oss danse. For energien her skal brukes til å danse, og det er ikke det verste en kan bruke oppspart energi på!
For å forstå låten Kaleidoskopisk måtte jeg finne ut hva et kaleidoskop er. Jeg har jo hørt ordet, men hele tida tenkt at det er en del av utstyret ombord på en båt! Igjen tok jeg grundig feil, og Norsk Råkk bidrar altså med denne låten til at jeg fikk ny kunnskap, slett ikke verst! Digger forøvrig koringa på denne låten her.
Låten med den filosofiske tittelen Livet er kun en evig omvei viser seg å være utgitt som singel tilbake i 2018, men er først med på dette albumet. Her har vi den blåserekka jeg nevnte i innledninga, og den gjør dette til en skaaktig gladlåt.
Blåserekke er det også i en småkul versjon av Jokkes Sola skinner, men jeg velger til slutt det siste sporet Magnetisme. Den kom ut på singel ifjor og serveres her i en albumversjon der litt instrumental jamming er lagt til etter at den opprinnelige låten er ferdig.
Jeg liker alle låtene her, jeg liker energien og humoren og ironien som ligger i tekstene. Det er et par låter jeg liker ørlite mindre enn de andre, men da er jeg streng. Jeg er glad for å endelig ha oppdaga dette bandet og håper det kommer mer spenstig rock fra dem framover.
I januar kom Mary Chapin Carpenter med et album der hun samarbeidet med irske Julie Fowlis og skotske Karina Polwart. Et nydelig stykke musikk som jeg ga toppkarakter.
Nå er Carpenter ute med nytt soloalbum, det første på fem år. og som det framgår av tittelen er dette ei personlig skive. Og hun klarer det uten å gjøre det privat. Det er en tynn linje mellom det å være personlig og privat, men Carpenter klarer den balansegangen med glans synes jeg. Hun forteller bl. a. om ekteskapet sitt som gikk over ende da det kom ord ut av hans munn som ikke var sannferdige.
Det er nesten utelukkende rolige og ettertenksomme sanger her, og noen ganger blir det vel stillestående, det må jeg innrømme. Men likefullt er dette et album vel verdt å låne øret til, for her er mye balsam for ens indre.
Det begynner med What Did You Miss. tenker på pandemien når jeg hører teksten, det å ha mye tid til overs når en er alene, dagene blir formløse. Og siste verset gir for meg et hint om en artist som prøver å finne svar på livets gåter gjennom sin låtskriving:
The Saving Things er om alle de tingene og alle de lydene i livet vi tar for gitt og som vi først blir oppmerksomme på når de er borte, når vi ikke ser de eller hører de lenger. Et mildt råd om ikke å ta noe som en selvfølge her i livet. Låten bygger seg sakte opp der flere og flere instrumenter blir lagt på, liksom for at vi skal bli oppmerksomme på de gode lydene som omgir oss og som vi ofte tar for gitt.
Bitter Ender kom som singel tre uker før albumslippet for en uke siden. Om den trassen vi alle har fått føle på, at vi håper lenger enn vi bør på at ting skal rette seg til det bedre. Eller som Carpenter åpner låten med, at hun er den som alltid har gått ned med skipet. En strålende metafor.
Home Is A Song er en aldeles nydelig låt med en bakgrunnsvokal av en for meg ny artist ved navnAnaïs Mitchellsom gjør låten enda bedre. Og når jeg sjekker ut Mitchell ser jeg jo at hun er en etablert artist med over 1 million følgere på Spotify. Absolutt en jeg vil følge framover. Teksten er også vakker, spesielt det i refrenget om at uansett hvor en er i livet så undrer man seg over hvor man går og hvem man vil bli.
Avslutningssporet Coda er også bare vakkert. Her tar Carpenter for seg sondringen mellom det at et menneske er så lite og uanseelig i det store kosmos, men likefullt er et stort under hvis liv er verdifullt mens det er der. Spesielt dette verset griper meg:
Jeg vil også trekke fram The Night We Never Met som er om alle møtene som ikke skjedde, alle menneskene vi kunne ha møtt som kunne ha beriket oss men som ikke krysset vår livsvei. Det er noe filosofisk vakkert over en slik tekst, en tekst som beviser at Carpenter er en unik låtskriver og tekstforfatter som gir oss lyttere sterke lyriske opplevelser.
Så igjen et stillferdig men likefullt kraftfullt album av Mary Chapin Carpenter. En musikalsk og lyrisk oase som gir lytteren en indre ro som vi alle trenger i dagens verden.
The Shootouts er ute med nytt album, siden debuten i 2019 har de gitt ut et album i hvert oddetallsår. 2021-skiva Bullseyevar jeg heftig begeistra over, og Stampedefra -23 var ikke stort dårligere. Som vanlig er tittellåten en instrumental som kommer midt i. Musikken er småheftig country med islett av bluegrass, honkytonk og western swing. Gjestevokalister eller -musikanter er med på flere av låtene, også det i beste Shootouts-tradisjon. Og så er det vokaløist Ryan Humbert da, som jeg skrev i omtalen av Bullseye, når jeg hører den stemmen bare vet jeg at det er The Shootouts jeg hører på.
Åpningssporet Trampoline kom tidligere i år på singel, og der er bluegrassartisten Lindsay Lou med samtidig som Emily Bates' bakgrunnsvokal er bare vakker der den er med på å løfte låten til å bli en stor opplevelse. Ikke rart at den fant veien til min spilleliste over Årets låter:
The Other Side of My Life er skivas mest rocka låt med et driv som jeg elsker. En låt det er umulig å sitte stille til, her bare MÅ kroppen bevege seg!
På Half a World Away er ingen ringere enn Rodney Crowell med på vokal. Også dette en låt som er behagelig og høre på og som setter meg i god stemning. Det er slik musikk som gjør at jeg kan ta litt fri fra verden ellers. Jeg er klar over at nettopp det nevner jeg både titt og ofte, men det er fordi slik musikk er som terapi mot verdens harde realiteter. Vakker instrumentering på denne låten, det må også nevnes:
Men på Just Another Sunday viser The Shootouts at de også kan ta den helt ned og bli nokså melankolske i uttrykket. En låt som har tatt mer tid å like, men samtidig setter jeg pris på det å måtte jobbe litt for å like enkelte låter. Det gjør at jeg blir mer oppmerksomme på fine detaljer i de låtene det gjelder, som her hvor en nydelig rytmegitar i et instrumentalparti er bare å nyte:
Til slutt tar jeg med Your Love (I'm Afraid Of) der en for meg ukjent artist ved navn Logan Ledger er Humberts duettpartner. En spenstig sak dette:
Andre som bidrar her er Vince Gill (I'll Be Damned), instrumentalisten Mickey Rourke og bluegrasslegenden Sam Bush. De to sistnevnte er med på flere låter. En uventa låt er en countrycover av engelske Yazoos store hit Only You fra 1982. Et spenstig valg av coverlåt, men her foretrekker jeg originalen, denne versjonen blir litt tam.
Men bortsett fra det er dette enda et album fra The Shootouts som smører øregangene mine med vellyd. Jeg er rett og slett blitt skikkelig glad i denne gjengen fra Ohio, og som jeg skrev ved omtalen av forrige album hadde det vært fint om noen konsert og festivalarrangører forhører seg om muligheten for å få de over dammen. For dette er et band som vil skape stemning og liv, det er jeg overbevist om.
I 2022 kåret jeg et finskspråklig album som Årets album. Den unge trioen i Younghearted bergtok meg med sin låt Sun numero i det årets utgave av UMK, den finske uttakinga til Eurovision. Og de fulgte opp med et album med organisk pop som lot meg synke inn i musikken og bare nyte. Og ikke minst glemme den til tider fæle verdenen vi lever i.
Og de følger opp med dette albumet her, igjen får jeg en halvtimes fri fra verden der jeg finner ro i sinnet, der jeg slipper å tenke på alt som er vondt her på kloden. For skal en prøve å kjempe mot de negative og onde kreftene må en ha pusterom. Og det gir Younghearted meg til gagns, på hver eneste låt. Ja, igjen er det vanskelig å velge.
Forrige gang oversatte jeg bare albumtittelen, resten føltes ikke nødvendig siden tittelen henspeila på at kjærlighet er alt vi trenger. Denne gangen oversetter jeg i tillegg låttitlene, og de to første sier jeg meg noe om at biler står sentralt. Takavalot betyr Baklykter:
På forrige album het åpningslåten Mustangi, det følges opp med Mustangi II her. Den kom som singel i august ifjor og er nok den fineste poplåten jeg har hørt på en god stund. Da jeg var barn og et par år var helt oppslukt av biler var Ford Mustang en favoritt, og denne musikken gir meg følelsen av å sitte i baksetet på en Mustang og bare kruse avgårde på landeveien. Jeg elsker det laidbacke lydbildet her som minner meg litt om Chris Isaak. Og måten bandet bruker blåseinstrumenter på i musikken sin bare elsker jeg! Det er så duvende og deilig rett og slett.
Rio er i all hovedsak en instrumental, og jeg er vanligvis ikke så begeistret for slike låter. Men det som gjør den til et unntak er bl. a. Reeta Huotainens bakgrunnskoring som setter en ekstra spiss på låten. Men musikken er også helt nydelig, og jeg må bare berømme de to andre bandmedlemmene Atte Ranta og Emil Korkiakoski for deres musikalitet og deres evne til å lage noe vakkert ut av hvert eneste spor.
Jos oisin tienny (Hvis jeg hadde visst) viser et band som tør å variere sitt lydbilde. Denne er litt raskere i takten, men jeg blir likefullt fylt med det velværet jeg får av all musikken til dette bandet. Det er bare å lene seg tilbake og nyte:
Dette albumet er som dere skjønner ren nytelse fra begynnelse til slutt. Det er sjelden jeg finner et band eller en artist der jeg bare vet at jeg kommer til å bli henført av all musikken de kommer med. Som den jeg tar til slutt, Daniela. Her også blåsere som tilfører en ekstra dybde i låten:
Dette varer bare i snaut en halvtime, men er en halvtime der jeg slapper helt av og finner nye krefter. Det er akkurat slik musikk verden trenger nå. Så jeg sier Paljon kiitoksia Younghearted! (Tusen takk)
Det er mange rare måter å oppdage artister på, men måten jeg oppdaga Sol Heilo som soloartist tar muligens kaka. Det var da tyveriet av hengeren med alle hennes instrumenter sist vinter ble en nasjonal mediesak at jeg ble oppmerksom på henne. Det at hun har laget mange instrumenter sjøl og dessuten hadde et meget vidt spekter av instrumenter gjorde meg nysjerrig. Jeg fant låten You Rock My Soul som kom som singel i november, og da var interessen tent.
Så kan nok noen innvende at hun ikke burde vært så ukjent for meg gitt at hun er medlem av Katzenjammer og har vært med i Hver Gang Vi Møtes. Til mitt forsvar er det bare å si at HGVM har jeg sett veldig lite på da det har konkurrert med andre programmer jeg har prioritert, som Stjernekamp. Men aldri for seint, og jeg må si at jeg liker mye av det jeg hører her. Flere av låtene er fengende, og det er en lekenhet her som jeg setter pris på. Dessuten hører vi flere instrumenter som ikke er så vanlige.
Sånn med en gang reagerte jeg på at Sol Heilo kun synger på engelsk, men når jeg innså at musikken er mye inspirert av engelsk og irsk folkemusikk så falt egentlig den innvendinga pladask til jorda. Åpningssporet Further Down The Road inneholder da også alt det jeg har nevnt over av lekenhet, samt kreativitet og fine harmonier.
Hanging On My Wall utmerker seg bl. a. med flott koring som setter en ekstra spiss på låten. Måten de i versene svarer Helos vokal er en innertier hos meg. Og igjen er det mange spennende instrumenter i lydbildet.
Friend of Mine har også et fyldig og mangeslungent lydbilde som jeg liker, i tillegg til at den er fengende som fy. En kombinasjon som sitter som bare det i mine ører.
Så er det enkelte låter jeg har brukt mer tid på å få under huden, som Let's Make Love som er mer stakkato enn de jeg har presntert her. Men etterhvert som jeg har lyttet på den har jeg begynt å like den også. Lock Stock and Barrel som er platas lengste spor med sine drøye 6 minutter er om å pakke sammen alt en har og komme seg ut av et forhold som en ser ikke er godt for en. Men der måtte jeg bare tenke på den engelske filmen Lock, stock and two smoking barrels der fotballhardhausen Vinny Jones spilte en torpedo som når han hadde samvær med sin 12 år gamle sønn tok han med på jobb. Jeg tviler på at den har vært inspirasjonen her. Uansett en låt som også har vokst på meg.
Albumet er dessuten spilt inn kun over tre dager,og det forklarer nok lekenheten og spontaniteten som preger musikken. Også litt snakking underveis er med, som etter avslutningssporet Climb the Ladder.
Aldri så galt at det ikke for noe. Sol Heilo ville helt sikkert vært foruten det som skjedde med instrumenthengeren hennes i vinter, men det gikk godt og instrumenter og henger fikk hun tilbake i god behold. Men uten det hadde mulighetene for å oppdage henne som artist og til å kose meg med denne skiva vært mye mindre ...
Jeg må innrømme at Restore To Past er et nytt bekjentskap for meg, sjøl om de har holdt på siden 2004. Dette er et Osloband som iflg. seg sjøl spiller tidløs rock inspirert av bl. a. The Byrds, The Beatles, Teenage Fanclub og Posies. Og av en eller annen grunn så er temaet på albumet aspekter ved Oslos uteliv anno 2001. Bl. a. om han som har tapt 25 mill. i Holmenkollen og lurer på hvordan han skal fortelle det til kona.
Det morsomme er at jeg har hørt på albumet noen ganger nå uten å ha tilegna meg den ovennevnte kunnskapen før nå når satte meg ned for å skrive. Og det er egentlig litt greit, for jeg har uten den pekt meg ut fem låter som jeg vil framheve fra denne skiva. Så får det heller være at jeg ikke har snøring på hvilken låt som handler om han som har tapt disse 25 millene ... Eller hvilken låt som handler om to som prøver å gjøre ferdig et musikkalbum mens de hver på sin kant strever med sitt.
OK, jeg begynner med tittellåten, for erfaringa mi er at et albums åpningsspor er viktig. Det forteller meg noe om hvilken musikk det er og ikke minst skjønner jeg litt hva jeg kan forvente utover. The Forever Young Ones er i så måte en spennende låt som overrasker. 3:30 ut i den 5:15 lange låten overlater Kristian Romsøe vokalen til Solgunn Ivana Valstad, og låten skifter med det litt karakter. Ikke ofte at jeg opplever slikt, men jeg synes det er spenstig gjort og jeg merker at jeg liker å bli overraska på denne måten:
Bare for å ha nevnt resten av bandet så er det Simon Malm, Jo Schumann og Bjørn Einar Hanstveit. Alle ukjente navn for meg, men jeg merker fort at dette er kompetente musikere som serverer fengende låter med godt driv. Og det kan man trygt også kalle Consider Me In. En behagelig låt som glir godt inn i øregangene:
Your Song Again kom ut som singel en stund før albumslippet, og er blitt en favoritt. Allerede da den kom fant jeg den verdig en plass i spillelista som jeg skal kåre Årets låter ut i fra. Den begynner med en sykehusinnleggelse, men låten er så fengende og nynnbar at jeg automatisk konsentrerer meg mer om musikken enn om teksten utover i låten. Og det gjør meg ikke noe, for meg er dette en feelgoodlåt mer enn noe anna.
Så digger jeg Support Beams (Støttebjelker), en låt som er litt ulik de andre med et jazzete lydbilde med piano og sax. Og sjøl om jazz ikke er helt min sjanger enda jeg er fra Molde, så er dette ved siden av åpningssporet den mest spennende på skiva.
Så må sjølsagt tittelsporet Fred & Jenny med. Det kommer som nestsiste låt og er litt småkjedelig de par første minuttene, men så bygger den seg kraftig opp til å bli et nesten sju minutters mektig epos av en låt. Om et forhold som har kommet til en korsvei der hun vurderer veier ut mens han vurderer hva som taler for å bli i forholdet kontra det å gå. Med et slikt utgangspunkt er det egentlig dømt til å gå bare en vei, og det bærer musikken preg av der den blir mer og mer dramatisk. Vi får også en spenstig gitarsolo midt oppe i det hele. En Zareptas krukke av en låt.
Når jeg tenker meg er det mulig at The Accountant's Appeal er om den foran nevnte stakkaren som ble 25 miller fattigere, men jeg er åpen for at det er et bomskudd ... Musikalsk er det en behagelig og fengende låt. Og ellers er dette et melodiøst og godt album og ta med seg inn i den lyseste tida av året, sjøl om gradestokken i skrivende stund minner om alt anna enn mai.
Tobias Sten har bygd seg opp et stort publikum etter at han gjorde det skarpt i The Voice ifjor. Nå ser ikke jeg på slike talentprogram, men Sten fatta jeg interessen for da jeg skjønte at det er country som ligger hans musikalske hjerte nærmest.
Dette er ikke tradisjonell country, men alle elementene for at dette skal være en solid countryskive er tilstede. Instrumenteringen er en ting, men også tekstmessig befinner Sten seg solid innen countrylandskapet, med et moderne tilsnitt, både musikalsk og i tekstene. Tekstene er da også i stor grad personlige og virker som å være henta fra det han til nå har opplevd i livet.
Som åpningslåt fungerer 10 år gamle Sten meget bra der han ser tilbake på seg sjøl som 10-åring. Musikken er særs fengende og gjør at jeg gleder meg til fortsettelsen:
Har en del ting å sei er et høydepunkt på skiva da den forteller om hvordan det å se sine foreldre skille lag preger et barn. Det kjennes spesielt sterkt når disse verselinjene kommer:
Her e me på nytt Me grine i ståva Me satt i då samlivet tok slutt To jente og ein gut
Jeg merker at dette er en låt som betyr mye for Sten, her er det mye følelser i vokalen.
Ka visste eg er også en sterk låt der den handler om svik. Der troen på det skulle være de to livet ut blir ødelagt. En fengende og god låt.
Eli er en nydelig kjærlighetslåt. Her viser Tobias Sten at han kan kunsten å legge følelser i vokalen når teksten er positiv. Dessuten vil jeg legge vekt på koringa, som jeg bare elsker.
Vil til slutt ta med Når hu skrudde på TV'n, som er litt enklere i snittet enn de andre låtene. Det er noe måskranglete over den, og det synes jeg er sjarmerende. Slike låter hører også hjemme på et godt countryalbum.
Utover dette har vi flere gode låter, som f.eks. Festens klovn, om det å ha såpass komplekser at en er den som først blir full på festen og hvor mye negativt det kan føre med seg.
Alt i alt synes jeg dette er en lovende albumdebut av Tobias Sten. Dette er en ung countryartist som det skal bli spennende å følge framover. Han har tilmed fått en booking under jazzfestivalen i min fødeby Molde, på utescena på Romsdalsmuseet der han står på samme plakat som Kamelen og soulartisten Maxwell. Ikke umulig at jeg blir blant publikum der.
Willie Nelson slapp dette albumet fire dager før han fylte 92 den 29. april. Og det er bare å bøye seg i støvet for en artist som mer og mer minner om en evighetsmaskin. At han i sin høye alder klarer å gi ut musikk, og høres så fordømt sprek ut er helt unikt. Og dette albumet her, det er så fullt av livsvisdom og positivitet, det føles som at Good Ol' Willie tenkte at det verden mer enn noe annet trenger nå er mer positivitet.
Derfor er ikke dette låter som er noen barrikadestormere. Den eneste lille antydninga kommer i The Fly Boy & The Kid der Willie råder oss lyttere til å stå opp mot urettferdighet. Noen ganger er det bare en slik setning som trengs. En låt tidligere utgitt av Willies gode venn og kollega Rodney Crowell, en låtskriver som han ofte benytter seg av.
Jeg vet ikke i hvor grad Willie skriver nye låter nå, men uansett så har han en egen evne til å velge låter som speiler det inntrykket vi lyttere har av han. Jeg får følelsen av at mange av disse tekstene kunne han fint ha skrevet sjøl. Å gjøre låten til sin egen heter det nå, og der er Willie en mester. I Wouldn't Be Me Without You er jo en nydelig hyllest til kona Annie:
Tittellåten Oh What A Beautiful World er en kontrast til de urolige og skremmende tidene vi lever i nå, men en kontrast vi sårt trenger. Som en påminnelse om at verden også kan være vakker. Slik Louis Armstrong også fortalte oss i sin tid med What A Wonderful World. Vi må ikke glemme at verden i sin reneste form er vakker, og at det er ondskapsfulle mennesker som ødelegger den idyllen for flertallet. Og her er låtskriver Rodney Crowell med som duettpartner. Og det disse to eldre herrene minner oss om er at det er først og fremst i hverdagslivet at vi finner det vakre verden har å by på.
She's Back In Town er en kul låt om en kvinne som plutselig dukker opp på gamle jaktmarker, og må bare med:
Og så er det bare herlig at Willie Nelson i en alder av 92 gir oss en låt der han forteller at han fortsatt holder på å lære seg å fly, i overført betydning det å håndtere dette som er livet. Det er jo en slags trøst i det når en fyr på over 90 forteller oss at heller ikke han er utlært når det gjelder livet.
Det er kun godlåter på dette albumet. Som avslutningssporet Stuff That Works, om de gamle gode tingene vi eier som fortsatt gjør jobben sin, det være seg en jakke, et par sko, en bil. Det er åpningslåten What Kind of Love, som jeg igjen tolker som en hyllest til Annie. Og det er Crowell-skrevede The Banks Of The Old Bandera som er en rolig, men likevel mektig låt.
Jeg husker jeg var imponert da Willie ga ut Band of Brothers som 81-åring i 2014, jeg kåret det til Årets album da. Jeg er ikke mindre imponert når han nå elleve år senere igjen gir oss et like strålende album.
Siste innlegg omfatter de fem store og arrangørlandet Sveits, som er direkte kvalifisert i finalen. Spania, Italia og Sveits skal opptre med sine låter for å vise de fram i semi 1, mens Storbritannia, Frankrike og Tyskland skal gjøre det samme i semi 2.
Spania - Melody - Esa Diva
Og her har vi låten som jeg mener tapte seg på en revamp. Den mista rett
og slett noe av energien den hadde i Benidorm Fest. Dermed så havna den
på nedre halvdel istedet for den øvre. Ellers er det typisk spansk
dette og de må nok fortsatt vente på sin første seier siden 1969.
6 poeng. Ranking: 20.
Italia - Lucio Corsi - Volevo essere un duro
Den overraskende Sanremo-vinneren Olly takket nei, noe som banet vei for
indieartisten Lucio Corsi som før Sanremo var et ubeskrevet blad for de
fleste italienere. Med en perle av en låt om gutten som ville være
tøff, men som ikke helt klarte det og som fant ut at det beste er å være
den en er. En låt som har vokst og vokst på meg, og som da til slutt
endte med en tosifra poengsum. Sanremo sørger for at Italia alltid
serverer kvalitet til Eurovision.
10 poeng. Ranking: 7.
Sveits - Zoë Më - Voyage
Arrangør og tittelforsvarer Sveits med en litt søt ballade kommer
akkurat midt i haugen hos meg. Den vekker ikke så store følelser i meg
utenom at den er gulle fin å høre på mens jeg gjør det. Etterpå er den
litt glemt.
7 poeng. Ranking: 19.
Storbritannia - Remember Monday - What The Hell Just Happened?
Britene tålte ikke et lite ord i Maltas tekst, men helvete er tydeligvis
helt greit. Så med det vinner de årets dobbeltmoralpris i ESC.
Musikalsk er det et sammensurium av flere låter satt sammen til en
rotete miks som ikke går noen steder.
4 poeng. Ranking: 26.
Frankrike - Louane - mama
Frankrike gjør det igjen med en låt som bare kan være fra Frankrike. En
vakker hyllest til en mamma som ikke er mer, fra en datter som sjøl er
blitt mamma. Frankrike har ikke vunnet siden 1977, det begynner å bli på
tide med en ny seier. Og jeg vil ikke gremmes om det blir resultatet i
Basel.
8 poeng. Ranking: 10.
Tyskland - Abor & Tynna - Baller
Endelig et bidrag fra Tyskland på tysk igjen, det er en stund siden!
Låten er småfengende og har absolutt sine kvaliteter. Og når jeg hører
den nå innser jeg nok at jeg burde hatt den høyere. Men lista er satt
...
6 poeng. Ranking: 24.
I dag var den offisielle åpninga av Eurovision i Basel og om en uke vet vi vinneren. Iflg. bookmakerne står det mellom Sverige og Østerrike. Jeg har tro på et annet land enn de to som vinner, men røper ikke det her.
Jeg har fått en reaksjon på min artikkel om semifinale 1 som går på at enten får jeg omtale alle eller ingen, da i forhold til at jeg ikke omtaler Israels låt. Hvis en tenker kun ESC har jeg forståelse for et slikt synspunkt. Men ESC foregår ikke i et vakuum, den foregår i en verden der et av deltakerlandene dessverre gjør seg skyldig i krigsforbrgtelser og i tillegg drev deres delegasjon ifjor ren mobbing av enkelte artister og deres delegasjoner ved bl. a. å filme de uten tillatelse. Og enkelte artister ble meget negativt omtalt av deres kommentatorer. Jeg mener det er fullstendig galt at et land som oppfører seg slik skal delta. Samtidig vil jeg ikke at det landet skal ta fra meg det lille jeg har igjen av Eurovision-glede. Og i det ligger å omtale og rangere låtene, det er noe de fleste ESC-fans gjør.
Dessuten vil jeg ikke gi slipp på sjølve fanmiljøet. Å være en aktiv del av det miljøet i snart ti år har gitt meg utrolig mye på det sosiale og mellommenskelige plan, jeg har kjent på mestringsfølelse ved mitt engasjement i ESC Norge der jeg er med i skribentteamet. Det gir livskvalitet og sjøl om fjorårets ESC føltes meget traumatisk så var det samholdet med mine ESC-venner som gjorde at jeg holdt ut og klarte å komme meg gjennom det.
Nok om det, over til musikken og deltakerne i semifinale 2 torsdag 15. mai.
1.Australia - Go-Jo - Milkshake Man
Det har gått jevnt nedover med Australia de siste årene og i år er noe
nær bunnen nådd. Dette her er en kvalm og ekkel sak som fortjener å
strande i semien. Fatter ikke at et land som elsker Eurovision sånn som
Australia gjør kan ende opp med å servere oss noe sånt som dette?! Det
ekstra poenget er for at låten tross alt har litt melodi.
2 poeng. Ranking: 33.
2. Montenegro - Nina Žižić - Dobrodošli
Montenegro er tilbake etter to års fravær, og allerede 27. november var det nasjonal finale. Rockebandet NeonoeN vant, men trakk seg etter
en ukes tid fordi låten skal ha blitt spilt offentlig ved et tilfelle
før 1. september. Dermed rykka nr. 2 inn, forhåndsfavoritten Nina Žižić
med en rimelig kjedelig ballade. Den er blitt noe bedre etter en revamp
og har fått litt mer liv over seg. Men ikke mer enn at de fortsatt er
midt i haugen blant for meg litt uinteressante låter.
6 poeng. Ranking: 21.
3. Irland - Emmy - Laika Party
Emmy er både blid, søt og entusiastisk og det er alltid litt kjekt med
norske artister som representerer andre land. Men beklager, dette blir
en lettvekter av en låt. Helt grei å tralle med på, men utover det så er
den bare der.
3 poeng. Ranking: 30.
4. Latvia - Tautumeitas - Bur man laimi
Dette er låten jeg har prøvd hardest for å like. Bl. a. fordi de synger på latvisk og at låten har klare røtter i latvisk folkemusikk. Men jeg klarer det ikke helt, det blir for masete rett og slett.
5 poeng. Ranking: 25.
5. Armenia - Parg - Survivor
Jeg liker dramaet, trøkket og energien i denne låten. Det er også en
positiv tekst om å kjempe og stå igjen som en som klarer seg. Så alt i
alt en positiv opplevelse dette her. Dessuten, i den armenske finalen satt Parg helt alene i sofaen sin i Green Room, mens de andre artistene hadde flere med seg. Da han skjønte at han hadde vunnet og gikk ned på kne hadde han ingen å dele øyeblikket med. Det ga meg automatisk sympati for fyren.
7 poeng. Ranking: 14.
6. Østerrike - JJ - Wasted Love
Hvorfor dette er blitt den store fanfavoritten og nr. 2 på oddsen
begriper jeg ikke. Ja, han er operasanger og han kan synge og får
plusspoeng for det. Men låten er i beste fall meh, og den operascattinga
han bedriver på slutten går meg på nervene. Vinner denne blir det en av
de mest forglemmelige vinnerne i min bok!
3 poeng. Ranking: 29.
7. Hellas - Klavdia - Asteromáta
Vi er nå i de låtene midt i haugen og under som ikke gir meg så mye den
ene eller andre i veien, bortsett fra det faktum at jeg hører at det er
noe der, noe som for meg blir litt uforløst. Men Hellas skal ha ros for
at de går til sine musikalske røtter, det synges på eget språk og
vokalist Klavdia synger nydelig. Hun ser da også ut som en moderne Nana
Mouskouri.
6 poeng. Ranking: 22.
8. Litauen - Katarsis - Tavo Akys
Dette er et mesterverk fra et ungt litauisk indieband! 99,99% av slike
band vurderer ikke engang Eurovision, Katarsis sa "hvorfor ikke" og kan
sammen med ukrainske Ziferblat stå får en liten indierevolusjon i ESC.
Jeg blir dratt inn i den melankolske musikken og stemninga, vokalistens
stemme er det de i England kaller "haunting" og låten oser rett og slett
kvalitet fra A til Å. Jeg ❤️denne låten herfra og til evigheten!
12 poeng. Ranking: 1.
9. Malta - Miriana Conte - Serving (Kant)
Skikkelig girlpower fra Malta og at BBC/EBU klarte å sensurere et
uttrykk som i en del skeive miljø betyr det å ha attitude eller baller
bare styrker låtens sjanser. Musikalsk en låt i tida, og jeg elsker
budskapet i teksten om å ikke la seg kue til å være en i mengden.
8 poeng. Ranking: 8.
10. Georgia - Mariam Shemgelia - Freedom
Når musikken er en elendig, kjedelig og utdatert ballade og det i
tillegg er en artist som støtter den prorussiske regjeringa som juksa
seg til valgseier i høst og låten attpåtil har den patetiske tittelen
"Freedom", da ber man om en bunnplassering.
Karakter: 1. Ranking: 36.
11. Danmark - Sissal - Hallucination
Danskene forblir i den samme suppa med mainstreampop som ikke kommer til
finalen. Nå skal jeg ikke si at Sissal ikke kommer dit, for de er i den
svake semifinale 2. Låten er fengende, men EDM-preget blir for
påtrengende etter min smak og da blir det inn det ene øret og ut det
andre.
3 poeng. Ranking: 31.
12. Tsjekkia - Adonxs - Kiss Kiss Goodbye
Dette er en god og litt undervurdert poplåt i årets felt. Meget god
stemme på Adonxs og koret på slutten er bare mektig. Får han det til på
scena i Basel kan dette bli meget bra for Tsjekkia.
7 poeng. Ranking: 16.
13. Luxembourg - Laura Thorn - La poupée monte le son
Litt morsomt at Luxembourg sender en låt som nikker litt mot deres
legendariske vinner fra 1966, "Poupée De Cire, Poupée De Son" med France
Gall. Derfor er det da også blitt en enkel og fengende trall som
kanskje hadde fortjent en høyere plassering enn 17. Men nå er vi endelig
trygt inne på de låtene jeg har satt liker-stempel på i år (fra 19).
7 poeng. Ranking: 17.
14. Israel - Yuval Raphael - New Day Will Rise
15. Serbia - Princ - Mila
En Balkanballade som har vokst en del på meg. Det er en inderlighet her
som jeg faller litt for. Sjøl om låten til tider er forglemmelig så er
det som sagt noe her som tiltaler meg. Og så er det jo litt kult da at
fyren etter et besøk i Kristiansand ble så fascinert at han tok en
universitetsgrad i norsk!
6 poeng. Ranking: 23.
16. Finland - Erika Vikman - Ich Komme
Finland og Erika Vikman gir oss en skikkelig banger som viser fingeren
til nypuritanske og pripne EBU. Ingen skal kødde med Erika når hun viser
for all verden sin girlpower og at hun som kvinne har like stor amorøs
frihet som menn. Dette er herlig in your face og blir en kanonavslutning
på semi 2!
10 poeng. Ranking: 4.
Med en håndfull hederlige unntak er dette en kvalitetsmessig svak semifinale etter mitt skjønn. Uansett, topp 10 og de jeg vil ha videre her er: Litauen, Finland, Malta, Armenia, Tsjekkia, Luxembourg, Montenegro, Hellas, Latvia og Serbia. Men skal jeg være realistisk vil Østerrike og Israel garantert gå til finale, og det gjør nok Australia også. Da på bekostning av Montenegro, Armenia og Latvia eller Serbia. Tror jeg.
Det er den tida på året da det gires opp til Eurovision Song
Contest. Fjorårets var av den traumatiske sorten og det tok meg mange måneder før
jeg fant tilbake til noe som kan minne om en Eurovisionglede igjen. Men den er
fortsatt dempa, for Israel er fremdeles med, noe jeg mener er fullstendig galt
siden de bedriver folkemord på Gaza. Diskinga av fanfavoritten Joost Klein for
en filleting gjorde det heller ikke bedre, og jeg føler at EBU mer og mer
fjerner seg fra oss fans. Nå er det også innført familievennlighetsregler og et
rigid reglement for hva du som artist kan si og gjøre. Artistenes ytringsfrihet
og kunstneriske frihet blir tråkka på og får dette fortsette er jeg redd det
kan få alvorlige konsekvenser for konkurransen.
Men OK, jeg skal gi min vurdering av låtene i år også. Sjøl
om jeg føler at kvaliteten er lavere enn tidligere år. Det er langt flere låter
jeg gir fra middels til dårlige karakterer, dvs. fra 6 og nedover på
ESC-skalaen, som jeg har valgt å følge i år. Og bare for å ha nevnt det, jeg
vurderer heller ikke i år Israels låt. Har bare hørt 2-3 ufrivillige sekunder
av den.
Jeg vurderer låtene etter startrekkefølge i semifinalene.
Dermed blir det to artikler til, en med semifinale 2 og en med de fem store og
arrangør Sveits.
For øvrig er dette mennenes semifinale, da det bare erto låter der vi får kvinner med vokal på
scena.
1.Island – VÆB – Róa
Her får jeg lyst til å kjøre Kristian Valen-memet "Det
e sånn so ungdommen lika" ... Men hos meg er dette en rotete låt uten mål
og mening. Da hjelper det ikke at de to brødrene her er fans av «Jul i svingen»
…
2 poeng. Ranking: 32.
2. Polen – Justyna Stechkowska – Gaja
Rotete låt og litt mye skriking i min bok. Men steg noen hakk etter framføringa på Nordic Eurovision Party.
4 poeng. Ranking: 27.
3.
Slovenia – Klemen – How Much Time Do We Have Left
Musikalsk sett er dette en rimelig kjedelig låt. Det som
gjør den er historien som formidles, om da kona til Klemen ble rammet av en
autoimmun sykdom som truet livet hennes. Vi som ikke har vært i en slik
situasjon kan vanskelig forestille oss hvordan det er å leve med en slik
uvisshet. Dette er noe Klemen formidler på en forbilledlig vár måte, og det
gjør inntrykk.
7 poeng. Ranking: 13.
4. Estland – Tommy Cash – Espresso Macchiato
Estland og satirikeren Tommy Cash leverer et av historiens
beste humorbidrag. I utgangspunktet er jo dette retta mot Italia og
italienere, men som flere har antydet denne våren så er det gode sjanser for
at dette er en Trumpsatire som vil slå ut i full blomst i Basel. Tommy Cash er
en løs kanon på dekk, og i EBU svettes det nok litt ekstra med tanke på hva
han kan finne på. Han er en type artist som klarer å gjøre sin satire såpass
subtil at de som lager regler for hvilke rammer som gjelder for bidragene (les: EBU) ikke klarer å finne noe som er alvorlig nok for en inngripen.
10 poeng. Ranking: 4.
5. Ukraina – Ziferblat – Bird of Pray
Jeg innser nå at denne burde vært høyere på lista mi ....
Det er en låt det har tatt tid å sette meg inn i, det er indie, det er blitt
kalt prog, det er i det hele tatt noe uvant å høre på ESC-scena. Men går vi i
dybden så er det en knallåt. En av tre meget sterke indielåter i årets ESC,
mitt håp er at dette kan være starten på en liten indierevolusjon i ESC.
7 poeng. Ranking: 15.
6. Sverige - KAJ - Bara bada badstu
Endelig valgte Sverige noe som var utenfor boksen, og når de først gjorde
det var det altså de herlige svenskfinnene i KAJ med deres supersjarmerende
hyllest til badstuen. Kan vel kalles et humorbidrag, men et humorbidrag som
oser kvalitet. Det er lekent, det er en herlig melodi og eneste ulempen er at
dette kan føre til Sveriges 8. seier ... 😉
10 poeng. Ranking 6.
7. Portugal – NAPA – Deslocado
Midt oppe i alle låtene som på hver sin måte krever plass
kommer Portugal nesten bestandig med noe rolig og neddempa som får meg til å
roe helt ned. Så også i år. Dette er etter min mening en lite påakta perle i
årets felt, og derfor fortjener den å komme i min Topp 5!
10 poeng. Ranking: 5.
8. Norge – Kyle Alessandro – Lighter
Vi har en kul poplåt i år, og en låt vi kan være stolte
over. Kyle er sterk på scena og selger budskapet i låten meget godt. En låt som
har sin bakgrunn i hans mors vellykka kamp mot kreft. Vi går til finalen igjen
og øvre halvdel bør være en mulighet.
7 poeng. Ranking: 12.
9.
Belgia – Red Sebastian – Strobe Lights
Det var litt rørende da Red Sebastian vant i Belgia, hans
"Hva skjer nå?"uttrykk var ubetalelig. Men hva musikken angår så er
det stikk motsatt. Jeg er ingen fan av EDM, og dette her er bare noe av det
verste jeg har hørt innen sjangeren. Øregangene mine slår kollbøtte i protest,
for første gang får jeg lyst til å skippe en låt når den kommer i spillelista
...
1 poeng. Ranking: 35.
10. Aserbajdsjan – Mamagama – Run With U
Har jeg en guilty pleasure i år så er det denne her. De
stjeler rått fra Scissor Sisters og "I Don't Fell Like Dancing"
(også vokalteknisk!), men de har et refreng og spesielt et
instrumentalparti som jeg er helt hekta på. Så da ble det Topp 10 ut av det!
8 poeng. Ranking: 9.
11. San Marino
– Gabry Ponte – Tutti L’Italia
Ved å velge anthemlåten til årets Sanremo-festival har San
Marino gitt seg sjøl en god sjanse til å endelig komme til finale igjen. Italia
skal stemme i deres semifinale og da bør 12-eren derfra være bankers. Det er en
fengende låt som mange ble glad i under Sanremo, og jeg håper det gir de
finaleplass. Det fortjener de så mye som de legger i det å delta i Eurovision.
7 poeng. Ranking: 18.
12. Albania – Shkodra Elektronike – Zjerm
Dette er en aldeles rå låt. Du hører tydelig at det er fra
Albania, og jeg elsker det etniske preget. Jeg elsker også kontrasten mellom
den kvinnelige vokalen og den mannlige snakkinga. Rytmen i låten er det også
bare å elske.
12 poeng. Ranking: 2.
13. Nederland – Claude – C’est la vie
Det er mye fransk over Nederlands bidrag i år, og det gjør
låten enda bedre etter mitt skjønn. Spesielt refrenget er sterkt og vokalen til
Claude er blant de beste i år. Dette bør bli en god plassering.
8 poeng. Ranking: 11.
14. Kroatia - Marko
Bošnjak – Poison Cake
Fra herlige Baby Lasagna til et usammenhengende bråkete
skrammel uten noen som helst mål og mening. Kroatia kunne ha valgt en låt som
hadde vært i min Topp 3, nå er de i min bunn istedet. Rett og slett en vemmelig
låt.
1 poeng. Ranking: 34.
15. Kypros – Theo Evan – Shh
Denne er i segmentet av låter jeg er rimelig likegyldig til.
En mainstreamlåt fra Kypros der de som vanlig har hyra inn låtskrivere fra
utlandet, bl. a. Norge. Det er litt sånn inn det ene øret og ut det andre det
her, "underwhelming", er det ikke det de kaller det på engelsk?
Karakter: 3. Ranking: 28.
Utifra dette er de jeg ønsker videre fra denne semien:
Albania, Estland, Portugal, Sverige, Aserbajdsjan, Nederland, Norge, Slovenia,
Ukraina og San Marino. Men realistisk sett så kommer Polen, Belgia og kanskje Kypros seg til finale. Da på bekostning av Portugal, San Marino og Aserbajdsjan
i tilfelle.
