Tami Neilson er opprinnelig fra Canada, men har slått seg ned på New Zealand og har bygd seg opp en karriere som artist der. Hun har vunnet Årets countryalbum i New Zealand Music Awards fire ganger og har tre ganger blitt kåra til landets beste kvinnelige countryartist. Hun er nå ute med sitt 7. album og det er gjennom det jeg har blitt kjent med hennes musikk.
Og jeg vil kalle dette for 60-tallet møter 2020. Det er litt gammelpop, litt rockabilly, litt soul, litt country. Jeg hører inspirasjon fra så forskjellige artister som Patsy Cline og Shirley Bassey på ett og samme album. Ei skive som klokker inn på bare litt over 26 min., men med 10 låter med fin variasjon og jeg hører at dette er en sterk stemme.
Hey Bus Driver er en skikkelig humørpille:
Ten Tonne Truck er også herlig:
Jeg nevnte at Tami Neilson også henter inspirasjon fra Shirley Bassey. En artist fra en sjanger jeg ikke er så veldig stor fan av, men uansett en artist med en distinkt og sterk stemme. Og jeg må tilstå at de par første gangene jeg hørte på You Were Mine så syntes jeg den var så kjedelig at jeg ved 3. gangs lytt vurderte å skippe den. Heldigvis gjorde jeg det ikke og det gjorde at jeg klarte å åpne meg for at dette virkelig er en vokalprestasjon av høy klasse. Et bevis på at en aldri skal stole helt på et negativt førsteinntrykk, men prøve å gi slike låter en eller to sjanser til.
Den største favoritten min på denne skiva er 16 Miles of Chain, en sterk låt der Neilson også viser sine enorme vokalkvaliteter. Denne har gått inn på min liste over Årets låter:
Må til slutt ta med fyrrige Tell Me That You Love Me:
Da håper jeg at jeg har vist at Tami Neilson er en artist verdt å låne ørene sine til. For de resterende sangene er det også god klasse over, og jeg vil da spesielt anbefale følsomme Any Fool With A Heart og Sister Mavis. Det er i det hele tatt ei variert skive der Tami Neilson klarer å gjøre musikk som egentlig tilhører en svunnen tid moderne og aktuell også i 2020.
Karakter: 5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar