Willie Nelson slapp dette albumet fire dager før han fylte 92 den 29. april. Og det er bare å bøye seg i støvet for en artist som mer og mer minner om en evighetsmaskin. At han i sin høye alder klarer å gi ut musikk, og høres så fordømt sprek ut er helt unikt. Og dette albumet her, det er så fullt av livsvisdom og positivitet, det føles som at Good Ol' Willie tenkte at det verden mer enn noe annet trenger nå er mer positivitet.
Derfor er ikke dette låter som er noen barrikadestormere. Den eneste lille antydninga kommer i The Fly Boy & The Kid der Willie råder oss lyttere til å stå opp mot urettferdighet. Noen ganger er det bare en slik setning som trengs. En låt tidligere utgitt av Willies gode venn og kollega Rodney Crowell, en låtskriver som han ofte benytter seg av.
Jeg vet ikke i hvor grad Willie skriver nye låter nå, men uansett så har han en egen evne til å velge låter som speiler det inntrykket vi lyttere har av han. Jeg får følelsen av at mange av disse tekstene kunne han fint ha skrevet sjøl. Å gjøre låten til sin egen heter det nå, og der er Willie en mester. I Wouldn't Be Me Without You er jo en nydelig hyllest til kona Annie:
Tittellåten Oh What A Beautiful World er en kontrast til de urolige og skremmende tidene vi lever i nå, men en kontrast vi sårt trenger. Som en påminnelse om at verden også kan være vakker. Slik Louis Armstrong også fortalte oss i sin tid med What A Wonderful World. Vi må ikke glemme at verden i sin reneste form er vakker, og at det er ondskapsfulle mennesker som ødelegger den idyllen for flertallet. Og her er låtskriver Rodney Crowell med som duettpartner. Og det disse to eldre herrene minner oss om er at det er først og fremst i hverdagslivet at vi finner det vakre verden har å by på.
She's Back In Town er en kul låt om en kvinne som plutselig dukker opp på gamle jaktmarker, og må bare med:
Og så er det bare herlig at Willie Nelson i en alder av 92 gir oss en låt der han forteller at han fortsatt holder på å lære seg å fly, i overført betydning det å håndtere dette som er livet. Det er jo en slags trøst i det når en fyr på over 90 forteller oss at heller ikke han er utlært når det gjelder livet.
Det er kun godlåter på dette albumet. Som avslutningssporet Stuff That Works, om de gamle gode tingene vi eier som fortsatt gjør jobben sin, det være seg en jakke, et par sko, en bil. Det er åpningslåten What Kind of Love, som jeg igjen tolker som en hyllest til Annie. Og det er Crowell-skrevede The Banks Of The Old Bandera som er en rolig, men likevel mektig låt.
Jeg husker jeg var imponert da Willie ga ut Band of Brothers som 81-åring i 2014, jeg kåret det til Årets album da. Jeg er ikke mindre imponert når han nå elleve år senere igjen gir oss et like strålende album.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar