For nøyaktig to år siden debuterte ex-Razikamedlem Embla Karidotter med sitt band en aldeles forførende og nydelig skive i skjæringspunktet mellom country og amerikana. Det ble en klink 6-er, 15. plass på min oppsummering over Årets album og ikke minst Spellemannspris for beste countryalbum. Så det er mye å leve opp til nå når Embla og gjengen hennes kommer med oppfølgeren. Og det er bare å konstatere at musikken her er mer finsikta inn mot country, og jeg får flere gode assosiasjoner til en av countryens største legender.
Åpningssporet Bad Influence har denne salatmosfæren som jeg liker så godt til tradisjonell country. Det er en ramme rundt låten som jeg synes det er musikalsk magi over. Det er også et western-lydbilde her som jeg bare elsker. Dette er rett og slett ekte og skikkelig country & western!
På I Need Some Light får jeg i de melankolske versene en sterk assosiasjon til Patsy Cline, det er nesten som det samme lydbildet som når hun sang legendariske Crazy på begynnelsen av 60-tallet. Å høre det gjort så til perfeksjon i 2024 er skikkelig kult!
Bluebird er den tøffeste låten på skiva med herlig allsang og et heftig countryrock-lydbilde på refrenget. En solid humørpille, samt at vi igjen får bevist at Embla har en vokal som passer som smør på skiva til denne musikken!
Put Me First er en nydelig låt om behovet for å ha et godt forhold til seg sjøl hvis en skal klare å elske noen. At en da må sette seg sjøl først for at en skal kunne elske. En original og tankevekkende innfallsvinkel!
Til slutt tar jeg med fengende Resting Bitch Face, som er om han som sangens jegperson treffer på hver gang hun går ut, og som er på henne for at hun skal smile. Det må være rimelig slitsomt, men samtidig er dette blitt en kul låt med et iørefallende refreng.
Click Your Heels er en likandes, fengende og rotekte countrylåt av beste merke. Ska-inspirerte Couldn't Care Less brukte jeg litt tid på, men nå sitter den også. Eneste låten jeg har litt innvendinger mot er Impending Doom da den føles en tanke heseblesende. Skiva avsluttes imidlertid med fengende, men følsomme (I'll Never Love You) Like I Should og den nydelige balladen Affirmations som igjen gir meg Patsy Cline-vibber.
Så dette albumet er så nær en inntertier som det kan gå an, og det skulle ikke forundre meg om Embla and the Karidotters ligger godt an til en ny Spellemann!
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar