Elles Bailey - Beneath the Neon Glow

Engelske Elles Bailey (fra Bristol) er den andre artisten på under en måned som jeg oppdager fordi de er med på én låt på et album med et band jeg er fan av. Når det gjelder Bailey er det hennes deltakelse på Out of Time med walisiske Scarlet Rebels, som jeg omtalte for to dager siden. Hun kom sjøl ut med nytt album nå 9. august, og da var det naturlig å ta tak i det.

For å ta litt bakgrunn så er dette Baileys 4. studioalbum, og det var med det forrige albumet, Shining in the Half Light at hun virkelig fikk sitt gjennombrudd. Hun gikk til topps på den offisielle blues & jazz-lista, nr. 2 på den offisielle amerikanalista og nr. 4 på den offisiselle indielista i UK. Hun vant Artist & Live Act Of The Year på UK Americana Awards 2023, og hun stakk av med tre priser på The UK Blues Awards, bl. a. Årets artist og Årets album. Og i år har hun bl. a. stått på scena under Glastonbury-festivalen.

Det som fanget interessen min på den låten med Scarlet Rebels var Baileys dype og sterke stemme. Den kommer også godt til sin rett på denne skiva her, sjøl om den begynner med tre fengende up-tempolåter. Enjoy the Ride er en kul åpningslåt før vi får spenstige Ballad of a Broken Dream, der hun synger om en artist som var en stor lokal stjerne, men som ikke helt klarte å ta steget videre. Han ender opp med å synge for tips på nedslitte puber mens han bekymrer seg for sitt eneste barn som er sprøytenarkoman. En sterk historie og låt om nettopp det tittelen sier, brutte drømmer. Og jeg må bare si, det var ved å se denne lyricvideoen at jeg ble truffet rett i hjertet av teksten.

Leave the Light On er også en fengende låt, men her får vi også høre styrken og dybden i Elles Baileys stemme. Uansett hvilket leie hun legger stemmen så er det bøttevis med følelse der. Det er noe som tar meg, og som er viktig for meg når jeg lytter på musikk:

Silhouette in a Sunset er en en nydelig sang, nedstrippet med piano som det bærende instrumentet sammen med en duvende steel. Enda en låt framført med mye følelse og jeg bare merker mer og mer hvilken rå stemme Bailey har:

Avslutningssporet Turn off the News treffer meg også hardt. Om det å få hele verdens lidelse tett på gjennom nyhetssendingene, her eksemplifisert ved sju barn som er blitt skutt. Til tider er det så forferdelig at du bare synker ned i et uendelig mørke. Løsningen blir å slå av nyhetene, fordi en ikke orker å ta inn over seg all lidelsen. Og Elles Bailey framfører denne fortvilelsen på en måte som får meg til å skjønne at dette har hun opplevd, også skyldfølelsen ved at du bare må skifte kanal. Et sterkt budskap som er bare så relevant for den vanskelige tida vi lever i nå:

If This Is Love er en kul, litt rocka låt. Let It Burn er en sår ballade om et forhold som skranter, med sorg og fortvilelse i stemmen er det blitt en mektig låt. Truth Ain't Gonna Save Us er en fengende låt med samme tema der setningen videre er But it will set us free. 1972 er blueslåten som jeg brukte lengst tid på å få under huden, men nå sitter også den som en kul og litt annerledes låt som passer godt inn i låtmaterialet.

Så konklusjonen er at dette er et suverent album fra en artist som har en sangstemme som er få forunt, med både følelse og styrke. Elles Bailey treffer meg hardt, og hun treffer også tiden vi lever i med noen kraftfulle tekster. Jeg er solgt!

Karakter: 6/6.