American Aquarium med BJ Barham i spissen har i noen år nå vært et av mine største favorittband. Chipamacomico for to år siden ga jeg en klink 6-er, og for meg er Barham en av de låtsnekkerne på kloden som berører meg mest.
Men dette albumet her, som kom ut for en måned siden i dag har jeg nå hørt på i hele denne måneden uten å ha klart å gjøre meg opp en klar mening. Det er noen perler av en annen verden her også, men så er det et par låter som jeg ikke klarer helt å få under huden, sjøl om noen av de har tekster som berører.
Det begynner med Crier, som er om det faktum at vi egentlig er noen grinere alle sammen. For når vi blir født er det å gråte den eneste måten vi kan kommunisere til omgivelsene at ting ikke er greit. Og det fortsetter utover i livet, når vi blir sveket og har kjærlighetssorg, når noen vi er glad i dør, og generelt sett når verden går oss imot. Og på Spotify er det en videosnutt med Barham og hans 4-årige datter der hun sitter på foreldrenes seng på soverommet og synger med på refrenget og Barham skriver: You know you've got a good chorus when your 4yearold sings it back before you're finished recording.
Jeg har lenge lurt på hva Magnolia er for noe, men jeg fant det ut takket være låten Messy As A Magnolia. Det er en hvit blomst, og denne låten er en fengende sak sterkt influert av country. The Getting Home er en av samme type låt, men føles enda mer kraftfull musikalsk sett og jeg velger derfor den. Den handler kort og godt om gleden av å komme hjem til kone og barn etter å ha vært på veien med bandet.
Barham har aldri lagt skjul på at han ikke er en troende mann, han er ateist og hans syn på livet skinner igjennom noen ganger. Som i Southern Roots, der han innrømmer at sjøl om han stammer fra Sørstatene så er det sjelden han reiser dit nettopp pga. hvor sterkt det religiøse står i de statene. Såpass sterkt at det påvirker kommunikasjonen med og forholdet til slektningene der. Og hva passer da bedre enn å ha med Katie Pruitt på denne låten, en artist som er i samme båt som Barham her, som står fram som skeiv og ateist sjøl med en sørstatsoppvekst i sterkt kristne omgivelser. Det var da også denne låten som gjorde at jeg oppdaget Katie Pruitt og skrev om henne nå tidlig i august. Dette er forøvrig ingen ny låt fra Barhams side, det er et opptak på YouTube fra 2015 der han synger den.
Sangen jeg mest kan relatere til og som har berørt meg mest er The Curse of Getting Old. Sjøl er jeg over 60 og reflekterer mye over at middagshøyden er nådd og vel så det, og at det ikke er mange årene til den fysiske (og kanskje også den kognitive) kapasiteten går nedover. Eller jeg har vel begynt å merke det så smått allerede hva det fysiske angår. Men jeg har en far i slutten av 80-årene som klager over at nesten hele hans sosiale nettverk er forsvunnet fordi så og si alle kamerater, jobbkolleger, fagforeningsvenner osv. er borte, og det er også kjernen i denne låten, det er noe Barham går rett på i denne teksten. Når han nevner sin bestemor som levde til hun var 93, men som var alene igjen i sin generasjon i nærmiljøet. Og han kommer inn på døden, at den ubønnhørlig kommer for oss alle.
Så må jeg bare ta med rockeren Head Down, Feet Moving som avslutter skiva. Det er så befriende med en slik låt som den siste, en låt jeg bare må bevege meg og riste løs til!
Jeg har nå nevnt seks av de ti låtene, hva med de fire siste? Cherokee Purples er den fineste av de, den handler om nostalgi og styrken det er å huske også hvordan en berøring var. Nydelig og várt fortalt. De tre låtene fra 7 - 9 på skiva er også av den stille, rolige typen. Tittelsporet The Fear of Standing Still med en tekst som også berører, om bønnen om ikke å reise ut nå. Den gigen kan tas igjen senere. Og det er en hyllest til kona som han her synger reddet han fra en sykdom han ikke visste han hadde. Og Barham har vært åpen om at han slet med rus før han ble en familiemann.
Piece by Piece har jeg ikke klart å få under huden, den blir for stillestående musikalsk og jeg får heller ikke tak på teksten. Babies Having Babies har det samme problemet musikalsk sett, men igjen med en tekst som berører.
Så dette er ikke helt opp mot forrige album, og det før der igjen, Lamentations. Likevel er det umiskjennelig BJ Barham og American Aquarium. Barham er fortsatt bunn ærlig i sine tekster, og det løfter også denne skiva. Og jeg er lykkelig over at jeg tok togturen Trondheim - Oslo t/r i februar ifjor for å se Barham og bandet. Det var en nydelig konsert, og jeg hadde en meget fin samtale med han etterpå. Han er en rett fram sympatisk fyr.
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar