Temperance er et italiensk rockeband, som jeg nylig fikk anbefalt av en kompis. Vi snakker her melodisk metal, powermetal og symfonisk metal. Med tre vokalister. Alessia Scolletti bestalter den kvinnelige vokalen, gitarist Marco Pastorio den rene mannlige vokalen og Michele Guaitoli med den litt grovere mannlige vokalen. I tillegg består bandet av Luca Negro på bass og Alfonso Mocerino på trommer. Dette er bandets 6. studioalbum, og det er Pastorino og Negro som har vært med siden starten.
Temperance betyr måtehold på norsk, men dette er ikke et band som holder noe tilbake. Spesielt når de begir seg ut i powermetal. Jeg vil nok si at jeg liker de aller best når de er på det mer melodiøse, som på tittellåten, som er en melodiøs perle. Her er versene på italiensk, noe jeg synes er meget bra. På slutten av albumet har de både en fransk, engelsk, tysk og spansk versjon av denne låten.
Jeg kunne tenkt meg at de brukte italiensk mer enn bare på denne låten, det er et språk som kler denne musikken. Men det til side så er det mye mektig musikk her. Som åpningssporet Pure Life Unfolds, som er den beste powerlåten på albumet. Mye deilig energi, deilige riff og i det hele tatt en låt med en fortettet atmosfære.
Låten med den finurlige tittelen Breaking the Rules of Heavy Metal opplever jeg imidlertidig som en rotete og anmasende powerlåt. Dessuten kan powermetal være enerverende når trommene får stor plass i lydbildet, noe som er tilfellet med denne låten.
Men heldigvis er den et unntak, og jeg får servert mange låter som kommer høyt opp på min rockeliste for året. You Only Live Once er en slik låt. Her er strykere som gir låten et sterkt symfonisk tilsnitt, samtidig som det er powermetal mer etter mitt hjerte med trommene ikke fullt så dominerende i lydbildet.
Så vil jeg trekke fram den mektige The Night Before the End. Her er Temperance på sitt beste. Det er melodiøst, det er power og det er symfonisk. Dette smeltes sammen til en enhet av en låt som gir meg lyst til å synge med og danse heftig. Det er umulig å sitte i ro til musikk som dette!
Fairy Tales For the Stars er også en låt som jeg vil framheve. En mektig balladelignende sak der også det symfoniske kommer sterkt fram. Meget sterk vokal som bærer låten fram.
Det er egentlig bare to av de tolv låtene som ikke går helt under huden på meg, så konklusjonen er at dette er et gjennomført sterkt album fra et samspilt band som har mange strenger å spille på. Black is My Heart, Litany of the Northern Lights og I the Loneliness er alle meget gode låter. I enkelte partier på noen låter føler jeg at de øser vel mye på, men det er småpirk i den store sammenhengen. For meg er dette et av rockealbumene som jeg vil huske fra 2021.
Karakter: 5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar