The Chicks - Gaslighter

Dixie Chicks er historie, som bandnavn, men bandet er ikke historie. Etter de siste månedenes fokus på den systematiske rasismen som gjennomsyrer det amerikanske samfunnet ble Dixie fjerna fra bandnavnet da det henspeila for mye på sørstatenes bokstavelig talt svarte historie hva rasisme angår.

Det er 17 år siden Natalie Maines sa de berømte ordene om daværende president Bush og den kommende Irakkrigen på en konsert i London som gjorde at de mista sin status som USA's største countryyndlinger. Majoriteten av countryfansen er konservative politisk og var i harnisk, bandet ble utsatt for umenneskelig hets, noe som ble dokumentert i dokumentaren "Shut Up And Sing". Hevnen kom med albumet "Taking The Long Way" i 2006 som gjorde rent bord på Grammy med fem av fem priser, bl. a. "Årets album" og "Årets låt" for revansjlåten Don't Ready To Make Nice, med en av de sterkeste musikkvideoene jeg noengang har sett.

Og nå, etter 14 år uten ny musikk, men med en del turnévirksomhet (jeg var f. eks. på deres utsolgte Spektrumskonsert i mars- 14) er nå The Chicks ute med album. Og igjen sparer de ikke på kruttet. De fleste av de tolv låtene er sentrert rundt Natalie Maines' høyprofilerte skilsmisse fra skuespilleren Adrian Pasdar, som etter to år i rettssystemet ble sluttført sist desember.

Det hele åprner med tittellåten, som kom som singel i mars. Gaslighter er i USA et uttrykk som beskriver en person som prøver å manipulere en annen person til å tro at det er noe feil ved deres dømmekraft og virkelighetsoppfatning, med mål å få den personen til å føle seg underlegen. Natalie Maines beskylder altså sin ex for å være nettopp en slik person. Men hun skal ha gitt uttrykk for at hun ikke har noe imot at USA's 45. president blir tolka inn i teksten:

Sleep at Night er også hardtslående, bl. a. med følgende verselinje: “My husband’s girlfriend’s husband just called me up/How messed up is that?” Der kommer også historien om da ektemannen tok med elskerinnen på konsert med konas band og ble introdusert for henne, sterke saker.....

De to andre, søstrene Emily Strayer og Martie Maguire har også opplevd sitt med skilsmisser og det er helt tydelig at de er en sterk enhet sammen med Natalie Maines. De er bestevenninner, de støtter opp om hverandre i tykt og tynt og det er en slags rød tråd at mange av ekteskapene de har vært igjennom har starta med å møtes i en av de andres bryllup. det var slik Maines møtte Pasdar f. eks., noe som er tema i My Best Friend's Wedding.

En låt som jeg føler utvikler seg til platas anthem er For Her, som jeg tolker som en oppfordring til kvinner om å stå opp for medsøstre som sliter og som står i stormen. Ikke en låt jeg festa meg med mer enn de andre ved første lytt, men som har vokst og vokst:

Adrian Pasdar prøvde å få albumet stoppet, men mislyktes. Og en kan forstå hvorfor han prøvde på det, for han levnes liten ære gjennom denne skiva. Og når en lytter på musikken så skal en ha i bakhodet at det alltid er to om en skilsmisse, det er minst to historier her og han har ikke vært offentlig med sin versjon bortsett fra i rettsprosessene i kjølvannet av bruddet. Og en kan også stille spørsmål ved hva deres to sønner på 16 og 19 tenker om denne offentlige skittentøyvasken. For som barn er de jo glad i begge sine foreldre, og barn vil gjerne slippe å ta parti i sine foreldres konflikt. Maines kommer sønnene i møte på Young Man, som er et brev til en av sønnene, og der hun ber han ta med seg det beste fra faren:

Musikalsk er dette mer pop enn country, men Marty Maguires fele og Emily Strayers banjo er høyst tilstede også på dette albumet. Kanskje er Maguire mer en folinist enn felespiller her, men det får så være, dybde gir hun til låtene uansett. Musikken er også til tider mer neddempa enn på "Taking The Long Way" og et par av låtene oppleves som noe stillestående. En jeg har hatt problemer med er March March, som kom som singel i juni sammen med nyheten om navneskiftet, og med en video med klipp fra demonstrasjoner for likestilling, for miljø, mot rasisme m.m. Men også dette er en låt som har vokst. Budskapet er såpass sterkt at musikken ikke må overdøve det:

Som lytter har jeg måttet jobbe med dette albumet. For utenom  åpningssporene Gaslighter og Sleep at Night er det få umiddelbare låter her. Det er musikk som må synke inn og du må la den få vokse. En eller to lytt er ikke nok for å danne seg et riktig bilde av albumet, dette er musikk som krever noe av deg som lytter. Og du må ta stilling til låtene, budskapene. Noen vil føle at dette er for utleverende og at det er en part her som ikke har fått kommet til orde, og jeg ser den.

Samtidig er det kunstneres privilegium å få kunne bruke sin kunst til å ta et oppgjør med ting, hendelser og personer som de føler har trykket de ned. Det synes jeg Natalie Maines og The Chicks klarer på en aldeles utmerket måte, og for meg er dette en historie om revansje, om samhold og om å komme videre.

Karakter: 5,5.