JP Harris - Sometimes Dogs Bark At Nothing

JP Harris pryder forsida til septemberutgava av "Country Music People" der han framstilles som en "Honky Tonk Thinker". Det er et lengre intervju der vi kommer nært innpå Harris, hans liv og hans musikk. Country var faktisk ikke hans musikk før han dro hjemmefra som 14-åring og i mange år livnærte seg som håndverker og som regel bodde i strømløse hytter. Han sier at countrymusikken mest av alt er soundtracket til et slikt liv. Og det er den originale countryen Harris henter sin inspirasjon fra, helt tilbake til Jimmy Rodgers og The Carter Family.

"Sometimes Dogs Bark at Nothing" er Harris, 3. album som soloartist. På veien har han med seg sitt eget band The Tough Choices, men det var rutinerte studiomusikere som produsent Morgan Jahnig fra The Old Crow Medicine Show hyra inn til å backe Harris på dette albumet.

Jeg tenkte jo med en gang straight og enkel honky-tonkmusikk da jeg skulle høre på denne skiva, men mer feil kunne jeg ikke ha tatt. For det som møtte meg først var den intense rockeren JP's Florida Blues #1 som bl.a . omhandler bruk av kokain:

Så kommer noe helt anna, den vare Lady in the Spotlight som er en av låtene som virkelig tar meg på denne skiva. Det er utsøkte strengeinstrumentering og med en tekst til ettertanke. Kombinasjonen av teksten og den nydelige musikken gjør dette til skivas gåsehudlåt for meg:

Så får vi den reinspikka countrylåten When I Quit Drinking, og det er nok mange som kjenner seg igjen her. Her viser Harris hvor han henter inspirasjonen sin fra og at han ønsker mest av alt å være en artist som bringer den tradisjonelle countryen til heder og verdighet igjen. Her har jeg valgt en mer akustisk liveversjon:

Tittelkuttet er en mer enkel sak med et godt poeng, som at en mann søker svar på en strippebar, mens svaret jo ligger i senga hjemme.......

Harris viser også sine følsomme sider i mer rolige låter som Long Ways Back, Runaway og Miss Jeannie-Marie der jeg føler at de to sistnevnte fungerer best. Hard Road og avslutningssporet Jimmy's Dead and Gone er i gata til åpningssporet, mer rocka, men der spesielt den sistnevnte har et klart honkytonkpreg. Når jeg avslutter gjennomgangen med den klassisk pianobaserte countrylåten I Only Drink Alone, som like gjerne kunne vært en George Jonessingel fra 70.tallet så har jeg presentert halvparten av låtene på ei veldig bra skive:

Harris er opprinnelig fra Montgomery, Alabama, men har bodd og jobba flere steder i USA, som Vermont og California. Han bor nå i østlige deler av Nashville, og sjøl om han går motstrøms i forhold til mainstreamcountryen så kan han i intervjuet i "Country Music People" ikke få fullrost hvordan han er blitt tatt imot av musikere "på gølvet" i musikkbyen.

Albumcoveret fortjener også noen ord. Det er et maleri som en kamerat av Harris har begått. Harris sjøl foreslo for kompisen at han burde selge det for å tjene noen penger på det, men det avslo han og bildet er nå i Harris' eget eie. Og bare for å ha sagt det, en tatovert countrysanger er blant sjeldenhetene!

Karakter: 5.