The Dogs - "The Grief Manual"

Like sikkert som at vi starter på et nytt år så kommer The Dogs med nytt album. Og Kristoffer Schau & co. høres om mulig ennå mer aggressive ut enn før, og på de par første låtene så tyner Schau stemma si til det ytterste. Jeg snakker da om "We Were Made of Loss" og "The Children He Loves the Least". Her er det så mye aggresjon og smerte at det nesten renner over. Trøkket og drivet i låtene er på maks, som for å understreke smerten i tekstene.

Det roes ørlite ned i "Told with Bad Intent" i starten, og det er bra, for å kjøre på sånn som i de to første sporene på hele skiva blir monotont. Det blir etterhvert et sjukt trøkk her også, men vi får altså de rytmebruddene som trengs for å absorbere ei skive med så mye energi. Dette er da også en av mine favoritter på skiva.

"Primitive Etchings" er en mer neddempa låt der Schau går dypere i stemmeleiet. Dette blir en litt annerledes låt med et stilfullt refreng der Schau faktisk viser litt ømhet i måten å synge på. Herlig med et lite munnspillparti her.  I"We Won't Come Back"er aggresjonen tilbake i fullt monn og vi blir igjen med på en drivende desperat rockeseilas.

I "Hindsight" er The Dogs i det mer melodiøse hjørnet i en tekst der jegpersonen henvender seg til sin mor med håp om at han fremdeles er hennes sønn, og til sin far som han aldri har sett med håp om at han kan være hans siluett (tar høyde for feiltolking her). Han går videre til sin bror, til kjæresten og sine venner, bl. a. med en bønn om tilgivelse for hva han kommer til å gjøre.

"Prelude to Murder", der Jorun Stiansen er med på vokal er albumets beste spor. Melodiøst og veldig mørkt og desperat. Likevel er det iørefallende så det holder og Stiansen gir låten en ekstra dimensjon. Albumets gåsehudlåt dette.

"Her Last Song" er en tung sang om en barnløs, ensom gammel enke som har bare den ene sangen igjen. Hun er så ensom at det er ingen andre enn hun sjøl som hører henne synge denne sangen, som altså er hennes eneste bindeledd til livet. Sjøl gifteringen er borte. Kristoffer Schau går til denne sangen med respekt for skjebnen han synger om og med den følelsen som en slik tekst krever. Sobert utført.

"Oh Why" er igjen en melodiøs rockelåt mens desperasjonen er tilbake i fullt monn i avslutningssporet "Lie to Me" som også er første singelen fra skiva:

Det er ikke mye oppløftende i tekstene til The Dogs, men sjelfull rock skal speile hele følelsesregisteret, og kompromissløs rock på grensen til punk som The Dogs serverer innbyr til en beskrivelse av de mørke sidene av livet. Det er noe jeg synes The Dogs mestrer til det fulle. Musikkåret 2018 er bokstavelig sparka i gang og det på en meget bra måte. Jeg synes dette er et band som har utvikla seg siden fjorårets "Death by Drowning" og siden jeg ga den 5,5 må det da bli.....

Karakter: 6.