Vært nesten ei uke fraværende nå, beklager det. Men satser på litt roligere tider framover nå som den lokale fotballsesongen nærmer seg slutten.
Sist var jeg inne på Emmylou Harris nyeste album "Hard Bargain" og jeg nevnte også sangen "My Name Is Emmett Till". Den hamdler om det bestialske drapet på 14-åringen Emmett Till i Mississippi 28. august 1955. Han var fra Chicago og var på besøk hos sin onkel. Det gale han hadde gjort var å snakke til en hvit kvinne. Kort fortalt ble han mishandlet og drept av kvinnens ektemann og en kamerat. De ble frikjente, men tilstod senere i et avisintervju, beskytta av en lov som sa at er en frikjent for en forbrytelse og dommen er rettskraftig kan en ikke dømmes for den forbrytelsen i en senere sak.
Har lest om saken og sammen med sangen gjør det et uutslettelig inntrykk. Tenk å drepe en guttunge for hudfargen og at han snakka til ei hvit kvinne, det er bare for grusomt.
Det er ennå drøye 3 mnd. igjen av 2011, men det skal mye til at ikke Emmylou Harris' "Hard Bargain" blir årets album for meg. Emmylou leverer her rett og slett et nydelig album. Alle sangene er egentlig perler.
Det begynner med "The Road", til hennes duettpartner og gode venn på begynnelsen av 70-tallet Gram Parsons (The Byrds, Flying Burrito Brothers) som døde av en overdose i 1973, bare 26 år gammel. Emmylou skrev "Boulder to Birmingham" til han i 1975, og kommer altså her med en ny sang tilegna sin gode venn og musikalske partner..
I can still remember every song you played
Long ago when we were younger and we'd rock the night away
How could I see your future then where you would not grow old
With such a fire in our belly such a hunger in our souls.
I guess I probably loved you and those words rolled off your tongue
Seemed that we were trailing under some unlucky sun
And though I couldn't save you and no one was to blame
But the road we shared together once will never be the same
Hey
Gone away
Won't be coming round again
Hey
With a song I pray
And on the wings of a song I'll fly away.
I wandered in the wilderness for a while I was so lost
To everything there is a season and every blessing has it's cost
So I took what you left me and put it to some use
Went looking for an answer with those three cords and the truth Find More lyrics at www.sweetslyrics.com
I come down from the mountain I come walking in your shoes
I was taken for a gambler when I had no more to loose
But you put me on that path. How could I refuse?
And I spend my whole life out here working on the blues
Hey...
So I carried on. You can't be haunted by the past.
People come. People go. And nothing ever lasts.
But I still think about you and wonder where you are
Can you see me from some place up there among the stars
But down here under heaven there never was a chart
To guide our way across this crooked highway of the heart
And if it's only all about the journey in the end
On that road I'm glad I came to know my old friend.
Hey
Gone away
Won't be coming round again
Hey
With a song I pray
And on the wings of a song I'll fly away.
Jeg vil komme med flere sanger fra dette nydelige albumet etterhvert, nå må dere nyte "The Road":)
Det var vel i 1974 denne me dThe Rubettes kom hvis jeg ikke husker feil, og jeg ble helt fjetra av denne falsettstemma. Og jeg får fremdeles gåsehud. En av de sangene som gjorde dypest inntrykk på meg i min barndom. Mer er ikke å si egentlig:)
En lørdagskveld i april 1971 satte moren min meg ned i sofaen foran TV-en. Da var det tilfeldigvis finale i Eurovision eller Melodui Grand Prix. Siden da har jeg sett nesten alle norske og alle internasjonale finalene. Nå i de siste årene har jeg fått et meget avslappa forhold til det. Jeg pløyer ikke nettet og niglor på delfinaler og finaler rundt om i Europa og jeg begynner vel ikke å høre på de nasjonale vinnerne før ca. en måned før det braker løs. Jeg ser alle norske delfinaler og de internasjonale semifinalene og finalen, men når finalen er over så er den over. Da tenker jeg lite på det hele til det begynner i Norge igjen utpå nyåret. Har f. eks. ikke hørt årets vinner fra Aserbajdsjan en eneste gang etter finalen i mai.
Min største favoritt blant alle Grand Prixsanger fikk jeg allerede med vinneren i 1972, da jeg altså var 9 år. Og fortsatt synes jeg "Apres Toi" med Vicky Leandros er en mektig sang. Til dags dato har jeg ikke skjønt et kvekk av teksten, men det gjør ingen ting. Det er stemmen til Vicky Leandros og det er dramaturgien i sangen som gjør den til noe helt spesielt. Samt fremførelsen. Må vel innrømme at jeg som 9-åring var litt småforelska i Vicky Leandros, hun framstod som litt mystisk for en norsk guttunge. Og det bidrog nok også til at jeg ble helt bergtatt av sangen.
Det var som 8-åring i 1971 at jeg oppdaga moderne musikk, pop, rock osv. Den aller første favorittsangen min, den som åpna ørene mine var en enkel sak fra det skotske bandet Middle of the Road. Forståelig nok en sang som har en spesiell plass i hjertet mitt, sjøl om den som sagt er enkel.
Basert på de artistene jeg har presentert tidligere i bloggen så er nok My Chemical Romance et overraskende valg. At en på 48 liker MCR skurrer kanskje litt, men akkurat det bryr ikke jeg meg så mye om. Det er herlig rytme og driv i musikken og de spiller en rock som jeg liker rett og slett.
Det var min eldste datter som fikk meg interessert i de under en ferie for fire år siden og jeg fikk se en dokumentar-DVD der jeg fikk et positivt inntrykk av bandet og bandmedlemmene. Bl. a. vokalist Gerard Ways oppgjør med sin dopfortid og hvordan han kom seg ut av misbruket avtvang respekt hos meg. Jeg kjøpte ikke da noen av CD-ene deres, men da "Danger Days: The True Lives Of The Fabulous Killjoys" kom ut ifjor kjøpte jeg den uten å ha hørt noen av sangene på forhånd.
Og jeg ble ikke skuffa. I mine ører så leverer MCR her rock av høy kvalitet. Og det var nettopp den musikken jeg tydde til etter skuffelsen over at mitt kjære Molde rota bort en 2-0 ledelse mot Brann sist søndag. Rett nok fant jeg først trøst i Ofra Haza på YouTube, men da jeg la meg for kvelden var det MCR jeg tydde til på Ipoden for å få skuffelsen ut av systemet. Det er rock med trøkk jeg trenger i slike stunder og det fikk jeg da.
Ikke minst min favoritt fra albumet, "Bulletproof Heart".
Hjerterknekt fra Hadeland er et av mine norske favorittband. Har tre CD-er med de med mye fengende musikk og gode tekster. Jeg har deres tre seneste album "Tvoli" fra 2001, "I ly av mørket" fra 2006 og "Et langsomt farvel" fra 2010. Dette er fengende musikk med mest preg av folk og country. Skulle gjerne ha opplevd disse gutta live, men de har så vidt jeg vet ikke vært på mine trakter. Ihvertfall ikke den tida jeg har bodd i Førde.
Hjerterknekt er vel mest kjent for "Menn av Hjertet" fra 1995, en skikkelig radiohit som fortsatt spilles en del på radioen. Jeg har valgt "Konge For En Kveld" fra albumet "Tivoli", en drivende god sang med en tekst som mange av oss menn kan kjenne oss igjen i......:-) Frontfigur Henning Klevmark har også ei behagelig stemme som passer til den musikken Hjerterknekt spiller.
