Darling West - "While I Was Asleep"

 Darling West fikk veldig mye skryt for sitt 2. album "Vinyl and a Heartache" i 2016, et album de også vant Spellemannprisen i countryklassen for. Jeg var kanskje av de få som ikke var helt begeistra, men likevel var jeg meget nysjerrig på deres nye utgivelse av året.

Og jeg kan vel si at nå sitter det mye bedre også hos meg. Jeg liker denne skiva, og det er noe av det ypperste jeg har hørt av norsk country de siste årene. Vi får flerstemt sang på noen låter og Mari Kreken alene på vokal på noen. Og jeg merker godt at de har gjort de riktige valgene for om det skal synges flerstemt eller alenevokal på alle låtene. Av 11 låter er det et par som ikke helt sitter hos meg, ved at jeg føler at de ikke kommer helt i gang. Men egentlig er det småpirk fordi det er vakre harmonier som jeg virkelig nyter på alle 11 sangene.

Det åpner da også særdeles bra med fengende "After My Time", en låt som har et meget betagende refreng og strengeinstrumentene får briljere. Flerstemt, vakker sang gjør dette til en av albumets desidert beste låter.

 
Et anna høydepunkt er "Loneliness" der Mari Kreken med sin følsomme stemme virkelig får fram melankolien i teksten. En tittel og tekst som er skikkelig country og igjen med betagende musikk, det blir aldeles ikke noen tåreperse:

"Better Than Gold" er også en låt jeg vil framheve. Vokalist Mari Kreken viser her at hun har variasjon og bredde i sin stemme, noe som i høyeste grad også er nødvendig på ei countryskive.

Tittelsporet "While I Was Asleep" overrasker med uventede taktskifter som sitter veldig bra. Det gir låten en dybde som jeg liker. Dessuten får vi en solid, rocka gitarsolo av Kjetil Steensnæs:

"Ballad of an Outlaw" er en lekker liten sak der vokalist Mari igjen briljerer med god følelse i formidlinga av teksten. "Don't I Know You" er albumets røffeste låt og trioen viser at de også mestrer det. "Traveller" og avslutningssporet "How I Wish" er også låter som er gode og behagelige å lytte til.

Som en skjønner, det er ikke mye å utsette på denne skiva. Darling West gir et ypperlig bevis på at norsk country virkelig lever i beste velgående. Jeg liker det jeg hører, og jeg vil ikke bli overraska om det blir en ny Spellemann på ekteparet Mari og Tor Egil Kreken og Kjetil Steensæs om et år. Må dessuten tilføye at Thomas Gallatin gjør en meget god jobb på trommer.

Karakter: 5,5.

Awolnation - "Here Come the Runts"

Jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke hørt på Awolnation før, men jeg har hørt mye bra om de og derfor fatta jeg interessen da jeg her forleden oppdaga at de er ute med et ferskt album av året, "Here Come the Runts". Jeg måtte gå til Oxford English Dictionary for å få greie på hva "runts" er for noe, og hovedforklaringen er at det er en liten gris eller et anna dyr og at det skal beskrive det minste dyret i rasen.

Aaron Bruno er sjefen i Awolnation og jeg har forstått det sånn at på dette deres 3. fullengder har han ønsket litt mer gitarbasert musikk. Og jeg er rett og slett fascinert av det jeg hører. For Bruno & co klarer faktisk å kombinere EDM med rock. Spesielt på åpnings- og tittelsporet er det framtredende, en låt som er spennende også fordi den har så mange taktskifter. "Let's start the magic, let's start the sun, let's stop the holy" er tekstmessig en spennende åpning på skiva.

Som en hører på denne låten er det virkelig heftige gitarriff, og det er det på mange av låtene. Et anna eksempel på det er "Cannonball", en tekst som nok ikke går helt hjem i hjemlandet USA. Skikkelig heftig rockelåt her, og det er litt artig at jeg i noen sekunder på koringa får Beach Boysvibber:

Men i "Handyman" finner Bruno & co fram til sine mer følsomme sider. "I'm just a bit scared of my Government" erkjenner Booth i en liten perle av en låt, og en herlig video:

"Miracle Man" derimot er igjen en låt med intens energi, en rocker med en herlig beat og et suggererende refreng. Her et OK konsertopptak:

Til slutt må jeg ha med det 6 minutter lange avslutningssporet "Stop This Train", en låt der desperasjonen etter å ha fått stoppa dette toget stiger og stiger gjennom hele låten til det slutt brister:

Dette er ikke den eneste låten der desperasjonen er framtredende. I følelsesladde "Table for One" ber jegpersonen desperat sin kvinne om ikke å gå. Jeg vil også trekke fram "Jealous Buffoon" der Bruno framstiller seg sjøl som en sjalu bajas, en låt med noen herlige 70-talls popdiscoelementer.

Det er 14 låter og det er også noen få som ikke faller i smak og som blir intetsigende, som "Sound Witness System" og den snaue 2-minutters instrumentalen "The Buffoon". Vi har også en liten halvminutter "A Little Luck and a Couple of Dogs", som rett nok blir et morsomt lite mellomspill.

Jevnt over er Awolnation med sitt 3. album et meget hyggelig bekjentskap. Jeg liker blandingen av energi og desperasjon i mange av låtene blanda med følsomhet og varme i andre låter. Det er også tydelig at Aaron Bruno og gutta også har en del viktige ting de ønsker formidle med tekstene. Dette gjør at skiva blir en helhetlig og god musikkopplevelse for meg som lytter.

Karakter: 5.

Hjerterknekt - "Det er ennå tid"

I 2011 ga Hadelandsbandet Hjerterknekt ut et album, "Lang Natts Ferd Mot Dag" som traff meg rett i solar plexus. Plutselig skjønte jeg hva det var frontmann og låtskriver Henning Klevmark skrev og sang om på det albumet og "Et Langsomt Farvel"året før. Det første albumet var om ekteskapet som havarerte mens "Lang Natts Ferd Mot Dag" var om den vanskelige tida etter bruddet, om veien videre, men også om håpet om å få livet på stell igjen."Hvor Er Du?" var et av eksemplene på desperasjonen som prega en del av låtene:

Musikken var til tider rå og hard til Hjerterknekt å være og jeg satt nærmest nummen tilbake. Det er fortsatt et av de albumene som har gjort størst inntrykk på meg noengang. Sjelden har jeg opplevd en artist og en låtskriver utlevere seg sjøl som på dette og på "Et Langsomt Farvel". Det var som jeg tenkte: Hva tenker exen om dette?

"Spor" som kom i 2013 var noe helt anna, totalt neddempa og var så fjernt fra den forrige skiva at det var rent rart. Stein Ove Berghyllesten "Jeg Hører En Gitar i Kveld" var en nydelig låt jeg tok med meg fra den utgivelsen. Og nå, nesten fem år senere har "Det er ennå tid" kommet. Ei skive der Hjerterknekt går mer tilbake til slik jeg kjente de fra deres første skiver, men ikke helt. Det er fortsatt noe neddempa, råskapen fra 2011-plata kommer nok ikke tilbake. Det er tydelig at livet har falt til mer til ro, men det er en søken etter nærhet og kjærlighet og det er historier som peker mot forhold som har gått fløyten, men der tapet synes lettere å bære. Henning Klevmark viser igjen at han har en ypperlig tekstforfatter, han er blant de beste vi har til å beskrive hele følelsesspekteret til et menneske. Musikalsk går Hjerterknekt noen steg mot countryen på flere av låtene uten at jeg vil kalle dette ei reinspikka countryskive.

Albumet åpner med "Nytt Kapittel". "Jeg vil skrive et nytt kapittel i boka om mitt liv" forkynner Klevmark etter at et forhold har gått over styr. Som alltid har han mye følelse i sin særegne stemme, noe som gjør historiene han forteller ekte. Jeg tror på de, og som leseren vil skjønne så er ikke Klevmark en tekstforfatter som går rundt grøten, han forteller ting som det er.

"Venta På En Vind" er mer var og er om å vente på en vind som kan puste ny giv i livet. Så får vi en ny versjon av klassikeren "Menn Av Hjertet", Hjerterknekts mest spilte låt på radio. Mer neddempa enn 1. utgivelsen. Jeg lurer litt på hvorfor Klevmark & co følte behov for å spille inn det en kan kalle deres signaturlåt på ny, men etter noen lytt må jeg erkjenne at 2018-utgaven står seg godt den også.

I rolige "Jeg Lover" erkjenner Klevmark overfor kvinnen han synger til at han skjønner at å gå inn i et forhold kan være skremmende, som et brent barn som skyr ilden. Men han lover å legge seg som en klopp over den strie elva for å hjelpe henne over. Vakkert beskrevet.

"E 134" er sangen fra en far som må ut på veien til sitt barn. Framtredende countryelementer i musikken og en tekst som passer til country. "Høyt Oppå Fjellet" er hyllesten til en far som har tatt kvelden, en takk til hva han har gitt som tekstforfatteren kan ta med seg videre i livet. "Farvel Til Deg" er om kvinnen som har reist sin vei og om nyorientering. Også her sterke drag av country.

"Det Lille Livet" er for meg et lite høydepunkt på skiva. Tekstforfatteren bor alene sammen med bikkja, men det er ei enslig dame som bor lenger ned i gata og som han drømmer om å manne seg opp til å invitere inn på en kaffekopp. "Det store lille livet er ikke så ille det" er dessuten en fin livsfilosofi. "For Gammel Til å Gi Meg" er den røffeste låten, og det er godt å høre en Klevmark som fortsatt har troen på det gode i livet.

"Stengetid" er en kjapp, god låt mens akustiske og rolige "Rikt og Vidunderlig Liv" bringer skiva i havn på en ettertenksom, men likevel optimistisk måte.

Dette er et album jeg etterhvert har blitt skikkelig glad i. Henning Klevmark skriver tekster som brenner seg fast og med mange treffende og originale vendinger. Når han og bandet rammer tekstene inn med musikk som gjør dette til en fullkommen totalpakke så er jeg som lytter solgt. Jeg vil påstå at Hjerterknekt er et av de mest undervurderte norskspråklige band vi har. Henning Klevmark er rett og slett en låtskriver av rang og av de ypperste vi har her til lands. Han er i eliteserien sammen med kolleger som Trond Ingebretsen, K. M. Myrland og Henning Kvitnes.

Karakter: 6.

Leaves' Eyes - "Sign of the Dragonhead"

Siden sist har ei uke blitt tilbragt på Tenerife, og der rakk jeg bl. a. å høre en god del på den nye utgivelsen med Leaves' Eyes, deres første etter at frontfigur og en av stifterne Liv Kristine (Espenæs) forlot bandet for to år siden. En skilsmisse som ikke var av det lystige slaget og som nok også hadde sammenheng med at ekteskapet mellom Liv Kristine og et anna sentralt bandmedlem Alexander Krull sprakk på den samme tida.

Finske Eline Siirala er den nye vokalisten og hun har sjølsagt store sko å hoppe opp i. Rent sangteknisk opplever jeg henne som en mer straight rett fram sopran enn Liv Kristine, som har mer variasjon og bredde i sin sopran. Dette er dog ikke en sterk kritikk av Siirala, hun synger aldeles ikke dårlig, men savnet etter Liv Kristine er av og til der når jeg hører på denne skiva.

Tekstene til Leaves' Eyes har vært mye prega av norsk mytologi og vikingtida og skrevet av Liv Kristine. Siste albumet med henne, "King of Kings" var da også et konseptalbum via vår første konge Harald Hårfagre, som etter sagnet samla Norge til et rike. Musikken er symfonisk metal med hovedvekt på ren vokal, men med enkelte growlingbidrag fra Alexander Krull. Det er også sterke innslag av folk, og det er de låtene som fungerer best for meg.

"Across the Sea" er et meget godt eksempel på nettopp dette, en sang som det virkelig svinger av og som har et veldig bra trøkk:

"Jomsborg", som omhandler jomsvikingene, en vikinggruppe som på 900- og 1000-tallet levde på kysten av Tyskland eller Polen er en litt røffere låt som er skåret over samme lest og som er breddfull av energi:

"Riders on the Wind" er mer lettbeint rett fram metal som har sin åpenbare styrke i det sterke folkpreget i låten. Åpnings- og tittelsporet er mer ren symfonisk metal med mindre folkpreg. Og vi hører på tekstene og ser av videoene at bandet har beholdt sin fascinasjon for vikingene og norsk mytologi sjøl uten Liv Kristine:

Det som er styrken ved dette albumet er at Leaves' Eyes har evnen til å variere sitt musikalske uttrykk. En god del metalband kjeder meg ved at alle, eller de fleste låtene durer fram på samme vis med lite variasjon. "Fires in the North" er et godt eksempel på denne variasjonen, en sang der tempoet senkes og blir et småmektig epos. Eline Siirala gjør i mine ører en av sine beste prestasjoner på skiva her:

Albumet består av 11 ordinære spor og to bonusspor som kompletterer den bra. De 11 ordinære sporene er det også instrumentale versjoner av, de legger jeg ikke vekt på her da jeg ser det mer som en gest til blodfansen.

Jevnt over synes jeg dette er et godt stykke arbeid av Leaves' Eyes. Første albumet etter skifte av hovedvokalist er aldri enkelt og sjøl om jeg til en viss grad tar meg sjøl i å tenke på hvordan Liv Kristine hadde løst oppgavene så kommer Eline Siirala godt fra dette. Det har nok vært klokt av henne og bandet og ta seg god tid med denne skiva, for at hun skulle bli trygg i rollen sin og utvikle sin stil sammen med de andre musikerne.

Karakter: 5.

First Aid Kit - "Ruins"

 
Nytt album med First Aid Kit er alltid en begivenhet. Søstrene Klara og Johanna Söderberg har truffet en nerve hos mange med sin klangfulle og sødmefylte musikk inspirert av bl. a. folk og country. Sine store inspirasjonskilder viste de oss med megahiten "Emmylou" fra debutalbumet "The Lions Roar" i 202, med en sterk video fra Gram Parsons' minnelund i Joshua Tree, California.

"Ruins" både gleder og skuffer meg litegrann. Gleder meg fordi det fortsatt er musikk med mye følelser og nydelige harmonier. Skuffer meg fordi det er et par låter som blir vel anonyme..

Aller best på dette albumet liker jeg "Postcard" som er albumets største flørt med countryen. Fengende, melodiøs og usigelig vakker:

Dette er låt 4, og det er første halvdel at jeg synes er sterkest. Og på "It's a Shame" får vi First Aid Kit på sitt beste. Her en meget godt laga video som virkelig understreker teksten:

"Fireworks" er også nydelig, jeg får litt retrofølelse av denne. Men så henter da også Klara og Johanna sin inspirasjon fra artister som var på topp før de ble født. De har tatt det beste fra 60- og 70-tallet inn sin musikk av i dag, og det fungerer ofte meget bra:

Så har vi et par sanger som blir vel anonyme for meg, "To Live a Life" og "My Wild Sweet Love".Så tar det seg opp med "Distant Stars" og tittelsporet "Ruins". 

 "Hem or Her Dress" er en en annen låt som jeg vil trekke fram, en perle som avslutter med et nydelig barnekor.

I det store og det hele er dette et meget bra album, ingen tvil om det. Jeg vil ikke kritisere for mye at det er et par låter som jeg synes er anonyme, men det gjør at albumet ikke føles som en innertier, som det må være for å få toppkarakteren.

Karakter: 5.

Tyler Childers - "Purgatory"

                                          

Dette er et album som kom ut i USA i høst, men som er blitt lansert her i Europa nå på nyåret. Det er Tyler Childers 2. soloalbum, debuten "Bottles & Bibles" kom i 2011. Og med ingen ringere enn Sturgill Simpson som platas produsent sammen med David Ferguson (kjent fra Johnny Cash' "American Recordings") så borger dette for kvalitet  fra 26-åringen Childers. Simpson bidrar da også musikalsk på albumet, og korer.

Musikken er enkel og autentisk med stor vekt på fele. Den er med på så og si alle sangene og gjør at dette er et meget hørverdig album i americana/folksjangeren.Tekstene handler mye om et hardt liv, slik som "Whitehouse Road", et av de absolutte høydepunktene på skiva. Samtidig et spor der fela ikke er så framtredenede:

Her en akustisk versjon av tittelsporet "Purgatory" som rett og slett betyr det katolske begrepet skjærsilden. Childers forteller i starten om bakgrunnen for at han skrev sangen:

"Feathered Indians" er et anna høydepunkt på skiva, igjen en akustisk versjon:

Tyler Childers er fra Kentucky og tekstene er ofte om opplevelser han sjøl har hatt. Det gjør at det blir ekte og nært, og med enkel og fengende musikk så går dette rett hjem hos meg. Musikalsk kan jeg høre inspirasjonen helt tilbake til Hank Williams, og det er mye appalachian style her, mountain music er det også noen som kaller det.

Åpningssporet "I Swear (To God)" slår an tonen både musikk. og tekstmessig. Fela er helt sentral i en låt der Childers ser tilbake på en lite heldig kveld på byen. "Born Again" er også en flott låt som setter seg kjapt.  Her igjen en akustisk versjon der altså fela ikke er med:

 "Tattoos", "Banded Clovis" og "Honky Tonk Flames" er også nydelige felebaserte låter som gjør denne skiva til en flott opplevelse for meg som lytter. Nå skal det sies at de to siste sporene "Universal Sound" og "Lady May" ikke helt tar meg, de tar liksom ikke helt av. Men det forhindrer ikke at jeg gir tommelen opp og vel så det til Tyler Childers for dette ærlige, nære og autentiske albumet med det en kan kalle amerikansk tradisjonsmusikk.

Childers åpner sin Europaturné på John Dee i Oslo f.k. torsdag 18. januar, og jeg anbefaler alle som har mulighet til å ta turen dit. Dere vil ikke angre!

Karakter: 5,5.

The Dogs - "The Grief Manual"

Like sikkert som at vi starter på et nytt år så kommer The Dogs med nytt album. Og Kristoffer Schau & co. høres om mulig ennå mer aggressive ut enn før, og på de par første låtene så tyner Schau stemma si til det ytterste. Jeg snakker da om "We Were Made of Loss" og "The Children He Loves the Least". Her er det så mye aggresjon og smerte at det nesten renner over. Trøkket og drivet i låtene er på maks, som for å understreke smerten i tekstene.

Det roes ørlite ned i "Told with Bad Intent" i starten, og det er bra, for å kjøre på sånn som i de to første sporene på hele skiva blir monotont. Det blir etterhvert et sjukt trøkk her også, men vi får altså de rytmebruddene som trengs for å absorbere ei skive med så mye energi. Dette er da også en av mine favoritter på skiva.

"Primitive Etchings" er en mer neddempa låt der Schau går dypere i stemmeleiet. Dette blir en litt annerledes låt med et stilfullt refreng der Schau faktisk viser litt ømhet i måten å synge på. Herlig med et lite munnspillparti her.  I"We Won't Come Back"er aggresjonen tilbake i fullt monn og vi blir igjen med på en drivende desperat rockeseilas.

I "Hindsight" er The Dogs i det mer melodiøse hjørnet i en tekst der jegpersonen henvender seg til sin mor med håp om at han fremdeles er hennes sønn, og til sin far som han aldri har sett med håp om at han kan være hans siluett (tar høyde for feiltolking her). Han går videre til sin bror, til kjæresten og sine venner, bl. a. med en bønn om tilgivelse for hva han kommer til å gjøre.

"Prelude to Murder", der Jorun Stiansen er med på vokal er albumets beste spor. Melodiøst og veldig mørkt og desperat. Likevel er det iørefallende så det holder og Stiansen gir låten en ekstra dimensjon. Albumets gåsehudlåt dette.

"Her Last Song" er en tung sang om en barnløs, ensom gammel enke som har bare den ene sangen igjen. Hun er så ensom at det er ingen andre enn hun sjøl som hører henne synge denne sangen, som altså er hennes eneste bindeledd til livet. Sjøl gifteringen er borte. Kristoffer Schau går til denne sangen med respekt for skjebnen han synger om og med den følelsen som en slik tekst krever. Sobert utført.

"Oh Why" er igjen en melodiøs rockelåt mens desperasjonen er tilbake i fullt monn i avslutningssporet "Lie to Me" som også er første singelen fra skiva:

Det er ikke mye oppløftende i tekstene til The Dogs, men sjelfull rock skal speile hele følelsesregisteret, og kompromissløs rock på grensen til punk som The Dogs serverer innbyr til en beskrivelse av de mørke sidene av livet. Det er noe jeg synes The Dogs mestrer til det fulle. Musikkåret 2018 er bokstavelig sparka i gang og det på en meget bra måte. Jeg synes dette er et band som har utvikla seg siden fjorårets "Death by Drowning" og siden jeg ga den 5,5 må det da bli.....

Karakter: 6.