Cowboy Junkies - Such Ferocious Beauty

 

Cowboy Junkies er bandet fra Toronto, Canada som helt siden det store gjennombruddet i 1988 med deres andre album The Trinity Session har holdt sammen med akkurat den samme besetninga. Søsknene Margo, Michael og Peter Timmins og Alan Anton. Dessuten har multiinstrumentalisten Jeff Bird vært med på alle platene siden de slo igjennom. Kjent for en noe neddempa musikkstil der de forener blues, country, rock, folk og jazz har de holdt stand i en stadig skiftende musikkverden.

Med dette som bakteppe bestemte jeg meg for å gi deres nye album en sjanse, og etter første lytt satt jeg egentlig litt fjetret tilbake. Ja, musikken går som regel i en rolig toneart, og det er noe suggererende over den. Så er det tekster med mye alvor og en vokalist i Margo Timmins som formidler de på største alvor.

Åpningssporet What I Lost fant jeg ikke ut av tekstmessig før jeg så videoen, da ble alt klart for meg. Den handler om å eldes, å våkne opp og oppdage at kroppen og også ens kognitive evner ikke er som tidligere, gjerne pga. begynnende demens. Som en som i år har fylt 60 og kjenner at kroppsmaskineriet er stivere enn før så er det lett å relatere til denne frykten for hva økt alder kan gi. Når vi også har å gjøre med et band der medlemmene alle er pluss/minus 60, så forstår jeg godt den bekymringen. For videoen viser Timmins-søsknenes far, og vi ser bilder av foreldrene i yngre år. Da gjør en slik sang uutslettelig inntrykk:

Så kommer Flood, også det et utrolig sterkt stykke musikk. Musikken i seg selv er den mest dramatiske på hele albumet, og når jeg skjønner grunnen, at det handler om de menneskeskapte klimaendringene som holder på å rasere planeten vår, så skjønner jeg så innmari godt dramatikken i musikken. Det er som å høre vår planet skrike i smerte og fortvilelse over hvordan vi mennesker behandler den. Og spesielt dette verset gjør et dypt inntrykk:

He had a large house, big dreams
And he filled them one by one
He watched the numbers adding up
And crushed his urge to run
Now he's watching the water rise
While he denies and denies and denies

 

Og det er i siste verset at låttittelen kommer:

Nowhere left to hide
Guess, I'll follow it down
To where the river meets the sea
And let the current carry me
Through such ferocious beauty
And just let the water rise

 

Hard to Build. Easy to Break har en tekst med mange lag. Jeg har ikke fått 100% tak på den, men jeg tar med meg disse verselinjene:

 

Tend the flame that lit your way
Stop worshiping the ash
Sweep up all those broken things
And throw them all, in the trash

 

Et budskap om å ta vare på lysene i livet og ikke dvele ved de tapte slag, og det som har gått i stykker. For det vil holde deg nede. Og med ett blir også dette et vakkert og betydningsfullt stykke musikk.

 

Shadows 2 er også en sang som virkelig tar meg når jeg får se videoen. Dette er en akustisk versjon, men å oppleve den, musikken og Margo Timmins både milde og intense vokal gjør at jeg får frysninger. Om frykten for å bli ensom som gammel, frykten for å dø alene. Det blir bare så sterkt at jeg har vansker med å beskrive følelsene mine. For det Margo Timmins synger om er i bunn og grunn min egen frykt for alderdommen ...

 

Til slutt tar jeg med Mike Tyson (Here it Comes). Den gamle boksemesteren nevnes bare i tittelen, og teksten? Vel, igjen har den mange lag, det er en tekst som du bare må stoppe opp og dvele ved. Dette er verset som står ut her:

 

And in the end, you will make amends
Or simply stand your ground
Worn and rugged
In the clothes that you have found

 

Altså, at enten vil du til slutt gjøre ting godt igjen, eller du vil stå på ditt. Og underforstått, det er hver og en av oss sitt valg. I bunn og grunn kan jeg se for meg at denne teksten handler om selve livet.

 

 

Utover disse så har jeg også grunnet mye på Hell is Real. Om at helvete er virkelig, at Jesus kommer, enten man er forberedt eller ikke. Men om teksten er ment religiøst, eller om den er en metafor, det aner jeg ikke. Og det får være opp til hver enkelt å tolke.

Det er fire låter til her, alle er sterke på sitt vis. Circe and Penelope, Knives, Throw a Match og avslutningslåten Blue Skies.

For meg er dette like mye et skjellsettende som et rystende album. Ja, det ryster meg i grunnvollene mine rett og slett. Det gjør meg engstelig og redd, det nører opp under frykter og redsler jeg går med. Samtidig så er det jo håp her. Som budskapet i Hard to Build. Easy to Break, om at jeg må følge lysene i livet mitt, det som er positivt. Dvele ved det jeg har fått til og som jeg er stolt over, ikke dvele ved det som har gått skeis og blitt ødelagt. På en måte er det den låten, og det budskapet jeg klamrer meg til når mye av det andre på skiva er dystopisk.

Enten jeg vil eller ikke, så blir det:

Karakter: 6/6.