Israel Nash - Topaz

For noen få uker siden ble jeg av en kompis anbefalt det nyeste albumet til en da for meg ukjent artist ved navn Israel Nash. "Topaz" kom ut 12. mars, jeg hørte på det og syntes det var ensformig og la det vekk. Men etterhvert følte jeg at jeg måtte gi plata en ny sjanse, basert på tidligere erfaringer der et så som så førsteinntrykk er blitt forandret når jeg har gitt en skive en ny sjanse.

Og det var akkurat det som skjedde. Vel opplever jeg fortsatt at låtene stort sett går i den samme takten, men det er likevel låter med spennende nok nyanser til at jeg nå er blitt glad i denne musikken.

Et meget godt eksempel er Closer, en perle som faktisk har fått sin plass på min spilleliste over Årets sanger 2021.

Hvem er så denne Israel Nash? Det er en 40 år gammel artist som iflg. Wikipedia nå er ute med sitt 6. studioalbum, etter debuten i 2009. Opprinnelig fra Missouri, men etter noen år i New York flytta han til Dripping Springs i Texas i 2011, hvor han fortsatt bor. Han har opparbeidet seg et bra marked i Europa og har fått meget gode anmeldelser i prestisjetunge magasiner som Q og Classic Rock, men er også en god del spilt på uavhengige radiostasjoner i USA.

Mange av låtene på denne skiva vil jeg si har et litt drømmende og dvelende preg, men Nash er flink til å variere lydbildet slik at låter som ved første lytt var litt kjedelige for meg likevel har blitt nyanserte og spennende. Således er Canyonheart blitt en annen favoritt fra dette albumet, og her er et fint utendørs akustisk liveopptak. En nydelig kjærlighetslåt med opptak gjort av en av de nevnte uavhengige radiostasjonene som spiller Nash sin musikk.

Down In the Country er en låt som bringer tankene mine inn på et par av de mer soulpregede låtene til Gram Parsons, som She og A Song for You fra hans debutalbum "GP". Jeg kan på en måte føle Gram sin ånd sveve litt over denne låten her, bl. a. med bruken av blåsere.

Sutherland Springs minner meg også om Gram Parsons og har da også et tydelig countrypreg. Om skytetragedien i en kirke der 5. november 2017 der en mann ved navn Devin Patrick Kelley drepte 26 mennesker og skadet 20 i det som var den verste skytemassakren i Texas og den 5. verste i USA. Et dystert bakteppe for denne sangen altså, og jeg synes Nash behandler temaet med verdighet her.

Israel Nash er tydeligvis en uavhengig artist som står på egne bein og som gir ut den musikken han føler for. Altså en artist og kunstner etter mitt hjerte. Dette er ikke ei skive for deg som vil ha hæla i taket, men heller ei plate å koble av til og rett og slett nyte. Gjør som meg og gi den flere sjanser hvis det ikke går helt hjem ved første lytt, for når du får denne musikken under huden så blir du glad i det Israel Nash og hans musikere gir deg her.

10 gode sanger er det blitt, og jeg er glad for at jeg hørte på den indre stemmen som sa at denne musikken måtte jeg gi en ny sjanse.

Karakter: 5.