Takk Örs Siklósi!

 

Helga vi nettopp har lagt bak oss ble plutselig vond lørdag ettermiddag da jeg oppdaget nyheten om at en av mine største musikalske helter døde dagen før, bare 29 år gammel. Av leukemi. Dette innlegget ble først postet i går 7. februar på escnorge.no

Noen ganger kommer et stykke musikk som bare treffer deg så hardt at du vet at dette vil du ha med deg livet ut. Nettopp det gjorde Örs Siklósi og AWS med meg under Eurovision i 2018.

For meg er Eurovision en del av en altoppslukende musikkinteresse. På den ene siden er jeg på alle måter en Eurovision-nerd, men på den andre siden så er det musikkopplevelsene mer enn konkurransen som gjør meg til fan. Fordi jeg hvert år i dette universet finner låter som berører. Som hun som ble slått ut i kvartfinalen i Litauen for 2 år siden, men som vant en stor seier bare med å stå på scena og synge om å akseptere sin fortid som selvskader i låten Scars Are Beautiful. For meg var det det vakreste øyeblikket i Eurovision-sesongen 2019.

Og sånn var det med AWS og Viszlát Nyár i 2018. Ikke bare fordi jeg også liker metal og jeg skjønte tvert at det var en utsøkt metallåt. For det var da jeg skjønte hva den handlet om at storheten åpenbarte seg. At det var om da Örs Siklósis far døde sommeren 2017. Versene var den døende farens siste ord til sin sønn, refrenget var sønnens fortvilte skrik av sorg og smerte. En sorg og en smerte som ble underbygget av Örs’ vanvittige vokalprestasjon og bandets majestetiske musikk. For jeg hadde vært der sjøl. I Viszlát Nyár kjente jeg igjen den samme smerten og den samme sorgen jeg også følte i 2017 ved tapet av et ungt menneske som stod meg nær. Og ikke minst var det framføringa i den ungarske finalen som grep meg, med det mektige koret de ikke fikk ha med i Lisboa.

Så når nyheten kom i går om at Örs Siklósi hadde fulgt etter sin far og gått ut av tiden så traff det meg som et knyttneveslag i magen. Jeg har ikke grått så mye over en artists død siden Bjõrn Afzelius forlot oss for 22 år siden. Det føltes så uendelig urettferdig. Verden stoppet opp, fotballkampen som var på TV-skjermen ble med ett totalt uinteressant. Jeg visste ikke om jeg klarte å gjøre de oppgavene som lå foran meg senere på dagen.

Men nå etter å ha sovet og det uendelig triste faktumet har sunket inn så blir jeg fylt med takknemlighet: Takk Örs for at du delte din historie, takk for at du delte din smerte. Takk for at du og AWS ga meg en av de musikalske opplevelsene i mitt liv som har brent seg mest fast i meg. Og takk for de ordene du sa bare en måned før du ble diagnostisert med sykdommen som tok ditt liv: “In these hard times it’s even more important to take care of each other. We should pay more attention to our loved ones because life is short and we never know when any of them can pass.”

Og takk for at du og AWS ga meg årets metalalbum i 2018. Jeg skjønte ikke noen av tekstene, men det var egentlig uvesentlig for jeg hørte hvor mektig musikken var og jeg følte at det du sang i hver sang var ektefølt. Som i Hol voltál? (Hvor var du?). Kun ved å vite hva tittelen er på norsk og å se videoen så skjønner jeg hva det handler om, og jeg skjønner de følelsene og det engasjementet du la i framførelsen.

Hvil i fred Örs. Du forlot oss så altfor tidlig, men jeg vil aldri glemme deg og den musikken du og dine venner i AWS ga til verden.