Asgeir Eide Olsen er en ny artist for meg, men har vært en velkjent skikkelse i Bergens musikkmiljø gjennom mange år. Og nå har han gitt ut sitt debutalbum der han har med Inger Lise Drabløs på vokal, og han har også samarbeidet nært med den polske jazzmusikeren Irek Wojtczak. Og hva er det blitt? Jo, et skikkelig feelgood-album med musikk og tekster som får opp humøret hver gang jeg hører på plata.
Åpningssporet Living a Dream er en hyllest til kjærligheten og det gode livet Eide Olsen helt tydelig har hatt og har med sin livs utkårede. Her begynner han med bryllupet i Roma før han forteller om en del av reisene de to har foretatt. En skikkelig godlåt rett og slett!
Musikken er leken på flere av sporene, og det er en glede som ligger her som smitter over på meg. På tittelsporet Cross My Heart er det Inger Lise Drabløs som har vokalen, om de to ungene som bestemte seg for å bli venner for livet, men hvor voksenlivet ville noe annet. Bittersøtt, men vakkert framført og vakkert musisert:
På Be That Man merkes inspirasjonen fra Wojctzak da det er et klart jazzpreg over den. Sjøl om jeg er fra Molde så er ikke jazz det jeg mest hører på, men denne her er så fin som bare det, om en far som prøver å gi litt livsvisdom til sin eldste sønn:
En låt som virkelig stikker seg ut, både musikalsk og temamessig er Annabelle. Det er en grusom historie om en ung kvinne som blir drept med øks av kjæresten og jeg får sterke assosiasjoner til Nick Cave og Kylie Minouge-klassikeren Where The Wild Roses Grow. Men sjøl om historien er bare tragisk så elsker jeg låten såpass at den har funnet sin plass på min "Arets sanger"-spilleliste. Eide Olsen framstår her som en glimrende historieforteller og både musikk og måten han og Drabløs synger på passer godt til låtens tematikk.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg liker alle de 10 sporene på denne plata, og Eide Olsen er en artist som jeg håper får et mye større publikum med denne utgivelsen. At den gjør at han blir kjent over hele landet og ikke bare i Bergen. For det fortjener han. Musikken er variert, og framført med kjærlighet og ekthet. Simply Dad er en nydelig sak om utfordringene ved å være far, mens Human Right og Love Can Make You Fly hver på sin måte er en hyllest til kjærligheten, den første om retten til å elske den en vil. Libsejaende Let the Good Times Roll er bare herlig, igjen med Inger Lise Drabløs i en framtredende vokalrolle.
Men plata avsluttes i det alvorlige hjørnet med The Hate Still Burns og Eide Olsen og Drabløs framfører den nettopp med det alvoret en slik sang skal ha over seg. Og Wojctzaks saksofon er akkurat så klagende vakker som den skal være:
Så konklusjonen min er at denne plata er en innertier som jeg håper så mange som mulig låner øret til!
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar