Et av de fineste konsertminnene jeg har er fra da jeg var på oppløpssida av min tid i Førde der jeg jobba som sosionom på Førde sentralsjukehus og en konsert med Eva Weel Skram og hennes mann Thomas Stenersen i kantina på sjukehuset i lunsjen i august 2016. De skulle spille på Sommerfesten for de ansatte den kvelden og så var det noen som fikk den lure ideen om de ikke også kunne ha en konsert det var mulig for pasienter å få med seg. Jeg hadde ikke anledning til å være med på den sommerfesten og for meg ble det en utrolig fin liten konsert med en artist som utstrålte nærhet og varme. Jeg er sikker på at dette også var en god opplevelse og et fint avbrekk for de pasientene som var tilstede.
Dette er Eva Weel Skrams andre album på morsmålet, nærmere bestemt nynorsk, noe som gjør at jeg føler en ennå større nærhet til musikken og tekstene hennes. Dette er pop slik jeg vil ha det, med mye varme både i musikk og tekster. Jeg må med skam og melde bekjenne at jeg totalt feiltolka teksten i åpnings- og tittelsporet Sleppe Tak. Jeg skal ikke si hvordan jeg tolket den, utenom at jeg var helt på viddene. Det skjønte jeg etter Weel Skrams besøk hos Lindmo sist fredag der hun fortalte at det var om morsfølelsen og den iboende kraften i en mor om å beskytte sitt barn, om frykten for når barnet skal bli såpass stor at det naturlige skjer, at en flyr ut av redet. Som Eva sjøl gjorde da hun var 15. Og som hun sier i denne vakre sangen, nå skjønner hun morens følelser fra da hun reiste ut. For nå er hun sjøl mor og en dag hun var ute med 5-årige William for å kjøpe nye sko til han gikk det opp for henne at en dag må hun også slippe tak. Dette er bare aldeles nydelig beskrevet:
Dansa med ein skygge er også en vakker popsang. Her har jeg ikke prøvd meg på å tolke teksten, men uansett er dette et av de største høydepunktene på skiva, med et fengende og godt refreng som setter seg i hodet:
Ryggen rak er en av de mest neddempa og mollstemte låtene på albumet, og jeg tolker dette som et innlegg i debatten om å ta imot flyktningebarn som lever under uverdige forhold i bl. a. Morialeiren i Hellas. Det er ingen sterke ord som brukes, men likevel meget effektfullt og jeg skjønner godt budskapet:
En annen litt neddempa låt som gjør inntrykk er avslutningssporet, Halvdan Sivertsen-låten Tom snart 10, om gutten som ikke har det godt hjemme. For en som har arbeidet i barnevernet så er dette en viktig sang, vi må være observante og se de barna som har det vondt der de skulle være tryggest, i hjemmet. Og det er nettopp disse barna som har kommet verst ut av koronakrisen, som har opplevd at mange av fristedene deres har blitt stemgt eller skåret ned på.
Som en skjønner, dette er blitt ei varm, ekte og nær plate som jeg har hørt mye på de siste 10 dagene. Jeg begynte å høre på den midt i den verste sorgen etter nyheten om dødsfallet til AWS-vokalist Örs Siklósi, som jeg har skrevet om i et innlegg tidligere. Faktisk ble albumet sluppet samme dag som Örs døde. Jeg kan vel trygt si at Eva klarte å roe mitt opprørte og sorgtunge sinn med denne musikken, derfor er dette ei skive som vil stå sterkt for meg i tida framover. Det er musikk som vil være godt å ty til når du skal roe ned når du har det tøft og trenger en pause. Jeg har ikke nevnt noen av de seks andre låtene, men jeg kan forsikre om at de også har de kvalitetene som de jeg har tatt med her.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar