De australske søstrene Brooke, Samantha og Mollie McClymont har jeg fulgt så og si siden starten for 13-14 år siden, og de er nå ute med sitt 6. studioalbum, sluppet nå før helga. Jeg har likt de alle med et lite unntak for det forrige, "Endless", som kom i januar 2017. Der synes jeg det ble for mange låter som var stillestående og ikke tok helt av. Det var rett og slett et album som ikke fenga meg helt.
Så jeg var i grunnen litt spent da jeg fredag oppdaga at de hadde sluppet nytt album. Heldigvis så er de tilbake til der jeg vil ha de med stort sett fengende og catchy låter, det er sanger med mer trøkk i enn forgjengeren rett og slett.
Det begynner da også meget bra med Part Time Phase:
Det at de starter med en låt med såpass trøkk og som er fengende er viktig, det fortalte meg at her var søstrene tilbake med en spenstige musikken jeg alltid har likt de for. Jeg merker også at dette er en låt som også har en liten dose følsomhet over seg, storesøster Brooke har de kvalitetene i sin stemme, og det er en av hennes styrker som vokalist.
Nå i helga spilte de også inn et halvtimes sett på Facebook der de spilte seks av låtene akustisk forsterka musikalsk med Brokkes ektemann på gitar. De fortalte også en del om hvordan de forskjellige låtene og hvordan albumtittelen ble til. For Brooke var det en utfordrende innspilling, for den skjedde helt på tampen av et svangerskap, og hun innrømte at det var et slit. De er alle nå 2-barnsmødre og albumtittelen speiler den hektiske tilværelsen de alle nå har som småbarnsmødre med en aktiv musikkarriere. Det er på en måte en tilværelse med både "mayhem" og "madness", men som Sam presiserte, det skal tolkes positivt.
Og nettopp deres travle tilværelse nå er også bakgrunnen for singelen som kom i april, I Got This. Tilværelsen er tøff med mange krav, men "jeg har det som skal til for å stå i det på en god måte" er slik jeg tolker det budskapet i denne veldig fengende låten med et refreng som er lett å få på hjernen. En sang til å bli glad av:
McClymonts har også på denne plata noen låter som er litt mer nedpå, og jeg føler at de har mer substans enn på "Endless", det er mer å "bite i" for meg som lytter synes jeg. Det gjelder både Free Fall og denne her, Looking For Perfect, som tar for seg den søken mange har i dag etter det perfekte. Jeg synes spesielt ordspillet "If you're not looking for perfect/That makes me perfect for you" er genialt:
Dette er en av de sangene på albumet der de har beholdt en countrytwang, og det var jo som countrytrio at The McClymonts slo igjennom. Det er mer pop over musikken deres nå, men da er det godt at de beholder linken til sine musikalske røtter i enkelte av låtene.
Lighthouse Home er låten som jeg rent umiddelbart likte best. En skikkelig "banger" med trøkk og som sitter med én gang:
For aller første gang har de med en coverlåt, og det er Fleetwood Macs legendariske Sweet Lies. Bakgrunnen for det er at de har hatt den med i konsertsettet sitt en stund og fått mange tilbakemeldinger fra fans som ønska en innspilling av den. Og jeg synes søstrene kommer meget godt fra det. Jeg kjenner igjen litt av magien i Fleetwood Macs original, og da har de gjort noe riktig vil jeg påstå.
Et annet spor jeg vil nevne er bruddlåten Wish You Hell, en av låtene med en countrytwang over seg. Også her et ordspill som viser at søstrene er mer enn kompetente låtskrivere, bl. a. med denne verselinja: "I hope you treat her well/And I wish you hell". Låten ble skrevet etter å ha sett en god venninne oppleve at hennes mann gikk ut av et 18 år langt ekteskap til fordel for en annen kvinne.
At ei uke som ikke ble slik jeg håpte ble avslutta med denne oppmuntringa av ei plate fra mine australske yndlinger gjorde godt for meg, og ble et nytt bevis på at musikk kan lindre og hjelpe en gjennom tøffe tak.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar