Godt nytt musikkår!
Tradisjonen tro kom Kristopher Schau og The Dogs ut med nytt album på årets første virkedag, i år mandag 2. januar. Og dette er et band som tar steg for hvert album. Jeg vil si at The Dogs nå er oppe blant kremen i norsk rock, for det er ennå mer tight og ennå mer fastere i fisken, for å si det sånn. Det er fremdeles låter med sterkt driv og mye aggresjon, men de låtene som går i et mer rolig tempo er blitt ennå mer interessante, hele bandet får vist fram sine talenter.
Skiva begynner med aggressive og intense "Oslo", en type låt som er blitt The Dogs' varemerke. Men bl. a. med en ypperlig gitarsolo og Schau formelig spytter ut ordene.
"All of Us Kids Were Accidents" der resten av bandet også viser at de kan det å kore. Spennende taktskifter gjør denne til en meget hørverdig låt. "Why Is the Flesh so Strong" er en seigere låt, men The Dogs behersker også dette, Schau viser her at han kan variere uttrykket sitt og vi hører at han også har en følsom stemme.
"Declaration of Isolation" er også en heftig låt, tittelen til tross. "Please Say Something" åpner som en poplåt, men utvikler seg raskt til en melodiøs og følsom rockelåt. Av de resterende sangene vil jeg først trekke fram "Stay Under the Water" der bandet svarer en desperat Schau med tittelen på låta før de mer går inn i en slags dialog med vokalisten. Spenstig gjennomført og et av høydepunktene på skiva. Men albumets kongelåt er avslutningssporet "The Rain Held a Thousand Needles", en melodiøs og tekstmessig perle: "I saw all my broken dreams where you saw birds". "I heard trouble where you heard pride, I heard torture where you heard a child".
The Dogs utvikler seg altså skive for skive og jeg føler meg trygg på at de blir heftig etterspurt på festivalscener rundt om i kongeriket til sommeren!
Karakter: 5,5 (av 6).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar