Jonas Fjeld

Bildet er fra Wikipedia.

Jonas Fjeld er også en artist som vi kan sette i kategorien folkekjær etter mange sanger som har blitt folkeeie. Og han har gjort det litt problematisk for meg siden han i tillegg til soloalbum også har spilt inn et album sammen med Henning Kvitnes og to med det amerikanske Bluegrassbandet Chatham County Line. (Han er også kjent for to album med Rick Danko fra The Band og Eric Andersen, men de har jeg ikke).

Derfor har jeg valgt å dele det opp, det blir tre doser Jonas Fjeld, og i dag er det altså soloartisten Jonas Fjeld jeg tar for meg.

Jeg har to album med han, samlealbumet "Jonas Fjelds beste" fra 1999 og det nyeste albumet "Hjemmeseier" fra 2011. Tidligere album jeg har hatt med han var på kassett, bl. a. gullselgeren "Svært Nok For Meg" fra 1990.

Men på samlealbumet fra-99 er noen av Fjelds klassikere med, og best av alle er "Engler i Sneen" sammen med Lynni Treekrem, og her må jeg poste linken istedet for sjølve videoen:

 http://www.youtube.com/watch?v=_46wnWOECck

"Tordensky", her sammen med Hilde Heltberg, så får dere som får brekninger av "Allsang på grensen" ha meg unnskyldt......:):

"The Bells Are Ringing For You Now":

http://www.youtube.com/watch?v=HLUjOt20Ds4

"Når vi deler alt" sammen med Hilde Heltberg har jeg også presentert da jeg skrev om Hilde, men en god sang kan ikke høres for mye:)

Fra "Hjemmeseier", "Støvets År":

"Ubuntu", en hyllest til Nelson Mandela:

"Ryggen Fri":

Det blkir altså mer Jonas Fjeld i de neste innleggene, men da altså i spann med først Chatham County Line, så Henning Kvitnes.

Jokke (Joachim Nielsen)

Foto: May-Irene Aasen.

Joachim Nielsen, eller Jokke som han ble kjent som er en legende i norsk rock. Utnevnt til norsk rocks største rockpoet av Jo Nesbø, helt på sin plass, sjølsagt.

Helt på trynet da at jeg ikke fikk kjøpt noen av albumene Jokke ga ut med sine band samt det ene soloalbumet og jeg tar mange doser sjølkritikk for det. For at Jokke er en av de største rockerne vi har hatt i Norge er heva over enhver tvil. Legendariske tekster der han med ironi beskriver sitt tette forhold til rus og til dekandensen i samfunnet. Tekster der han alltid tar parti for den svake. Tekster som ofte var personlige, men ikke private.

At vi mista Jokke i 2000, bare 36 år gammel er utrolig trist. Sjølsagt med tanke på all den ekstra musikken han kunne ha gitt oss, men mest av alt fordi han ble et av mange ofre for narkotikaen, samt at tapet alltid er størst for de nærmeste. Under permisjon fra Tyrilikollektivet for å lage ei ny skive døde han av en overdose 17. oktober 2000.

Jeg har ihvertfall hatt vett til å sikre meg dobbeltalbumet "Prisen for popen", som kom i 2002. 45 låter fra albumene han ga ut med sitt første band Valentinerne (5 album, 1986-94) og Tourettes (2 album, 1997 og -99) samt soloalbumet "Nykter" i 1996.

 I Valentinerne hadde Jokke med May-Irene Aasen på trommer og først Håkon Torgersen på bass (fram til 1990) og deretter Petter Pogo.

I Tourettes hadde han på "Trygge Oslo" (-97) med seg Petter Pogo, Jørgen Wang og Ola Snortheim. På "Billig Lykke" var Jørgen Wang fortsatt med, mens Pogo og Snortheim var skifta ut med Petter Baarli og Runar "Kula" Johannessen.

Jokke & Valentinerne ble i 2011 tatt opp som de første medlemmene av Rockheim Hall of Fame sammen med Åge Aleksandersen, Alf Prøysen, a-ha og Wenche Myhre.

Jeg hyller Norges største rockpoet med mine Jokkefavoritter:

Først ute er "Alt Kan Repareres", som sammen med "Spenn" var de første låtene Jokke & Vaentinerne ga ut, i 1985 på en samlekassett med nye norske band.

"Prisen For Popen", et oppgjør med de som stryker hverandre etter hårene i musikk- og kjendislivet:

"Paranoid":

"Sitter På En Bombe":

"Bestevenner" - en episk sang som hyller det gode vennskapet:

"Sola Skinner":

"Her Kommer Vinteren":

"Jeg Er Redd":

"Eller Var Det En Drøm":

"To Fulle Menn" - kåra til Norges beste låt av P3's lyttere i 2005:

Trippelvideo med "Hr. Smith", "Trygge Oslo" og "Spenn":

Til slutt "Narkoman" - les sitatet fra Anders Grønneberg som er gjengitt under videoen....... Dette er rått og usminka og en låt som treffer deg i ryggmargen.

R.I.P. Joachim Nielsen. Takk for al den gode musikken og de usminka tekstene du ga oss.

"Jokke er død. Leve Jokke!" (Anders Grønneberg i Dagbladet, 2002).

Johnny Cash

Bildet er henta fra radioassistent.com, men jeg vet ikke navnet på fotografen.


Legenden, "The Man in Black". En artist jeg fikk et tidlig forhold til. Jeg var ikke store karen da jeg så klipp fra hans berømte konsert i Folsom Prison. Det gjorde et sterkt inntrykk. Siden har Johnny Cash fulgt meg. Jeg har alltid hatt stor respekt for denne mannen som var på de svakes side, det var også for de at han alltid kledde seg i svart når han opptrådte.

Jeg har ikke sett "Walk The Line". Den største grunnen er vel at jeg etterhvert er blitt en elendig kinogjenger. Men det er også fordi jeg vil beholde mitt bilde av han. Ja, jeg vet at han hadde sine mørke sider, alkohol, rus. Kanskje vil jeg skåne meg sjøl for det, beholde det bildet jeg fikk av Johnny Cash da jeg var barn.

Men eneste musikk jeg hadde av han før jeg kjøpte "The Essential", dobbeltalnbumet med alle hans beste sanger var en kassett fra 80-tallet med han og Waylon Jennings. Også det en legende som også hadde sine mørke sider, ihvertfall i forhold ltil rus.

På "The Essential" finnes ikke Cashs seneste produksjoner, som "Hurt". Hans aller siste video, spilt inn like før han døde 12. september 2003, der han på mange måter oppsummerer sitt liv og sin karriere, sjøl om det opprinnelig er en sang med Nine Inch Nails. Og der du ser hans livs kjærlighet, June Carter Cash, som bivåner det hele i bakgrunnen. Det er en sterk sang, en sterk video, derfor gjengir jeg den her:

Så over til et knippe til av Johnny Cash' legendariske sanger, ingen mer enn "Folsom Prison Blues":

"Man In Black":

"I Walk The Line":

"Ring Of Fire":

"A Boy Named Sue" - fra San Quentinfengslet:

"Jackson", med June:

"The Night Hank Williams Came to Town", med Waylon Jennings:

"Don't Take Your Guns To Town":

"The Ballad Of Ira Hayes":

"Sunday Morning Coming Down", med Kris Kristofferson:

Dette er bare noen av alle de sangene med Johnny Cash som jeg er glad i. Er det noen som fortjener å bli kalt legende så er det "The Man in Black"! R.I.P.

John Mellencamp

Bildet fant jeg på holdingoutforahero.org


At jeg bare to av de 21 albumene John Mellencamp har gitt ut er egentlig hårreisende. For dette er en artist jeg virkelig har sansen for. Han lager mye knakende god musikk og virker også som en fyr som har omtanke for vanlige folk. Det vises bl. a. gjennom "Farm Aid" som han var med på å danne i 1985 med det formålet å hjelpe bønder å holde på familiegårdsbrukene sine. "Farm Aid" eksisterer den dag i dag med en stor årlig konsert.

Mellencamp har 13 Grammynominasjoner, men bare én pris, (Best Rock Male Performance for "Hurts So Good" i 1982, fra hans gjennombruddsalbum "American Fool)". Han har 22 Top 40-hits i USA, solgt over 40 mill. album på verdensbasis og er den soloartisten med flest nr. 1-plasseringer på "Hot Mainstream Rock Tracks".

John Mellencamp har opptrådt med forskjellige varianter av navnet sitt. 1976-82 som John Cougar, John Cougar Mellencamp (1983-90) og deretter altså John Mellencamp.

Mellencamp har også markert seg politisk, bl. a. med flere kritiske sanger mot president Ronald Reagan på 80-tallet, motstand mot Irakkrigen og George W: Bush og han var også med og støtta Obama i hans valgkamp i 2008.

Første albumet jeg har med John Mellencamp er "Human Wheels" fra 1993. Her er tittellåta:

"Beige To Beige":

"Case 795 (The Family)":

Mellencamps nyeste album er "No Better Than This" fra 2010, produsert av T-Bone Burnett. Et meget spesielt album! Det er innspilt i mono og med en nr. 10-plassering på Billboards Hot 200 ble den det første monoalbumet som, nådde Topp 10 siden James Brown i 1964. Det er spilt inn på First African Baptiste Church i Savannah, Georgia, legendariske Sun Studio i Memphis, Tennessee og rom 414 på Sheraton Gunter Hotel i San Antonio, Texas, hotellet der bluespioneeren Robert Johnson spilte inn "Sweet Home Chicago" og "Crossroad Blues". Innspillinga skjedde med en 1955 bærbar opptaksmaskin og bare èn mikrofon, noe som gjorde at musikerne måtte samle rundt den ene mikrofonen!

 Men dette er blitt et veldig bra album, det er autentisk til tusen og musikken er fengende. Og jeg har vært svinheldig, for for tre dager siden er originalinnspillinger fra albumet lagt ut på YouTube! Konsertopptak er bra, bevares, men siden dette er et så spesielt album hva innspilling angår så er jeg glad for å kunne servere opptakene slik de høres på skiva.

Spesielt har jeg falt for "Noone Cares About Me", spilt inn i Sun Studio:

 

"Right Behind Me", spilt inn på rom 414 på Sheraton Gunter Hotel, San Antonio, og det er en sang Mellencamp skrev nettopp til dette rommet:

"Easter Eve", fra Sun Studio:

Til slutt, "Thinking About You", innspilt i First African Baptist Church, Savannah, Georgia:

Som sagt, jeg skjemmes over at jeg ikke har flere album med John Mellencamp, absolutt noe jeg bør gjøre noe med.......

John Lennon & Yoko Ono

 
Etter at sønnen Sean ble født i 1975 tok John Lennon seg en pause fra musikken for å være far. Men i 1980 ble albumet "Double Fantasy" innspilt, et album der Lennon og kona Yoko Ono hadde hver sine sanger. Sine sanger skrev Lennon for det meste på Bermuda, etter en meget strabasiøs båttur fra Newport, Rhode Island, som nesten kosta han livet.

Albumet mottok lunkne kritikker og gjorde det ikke særlig skarpt på listene i USA og UK. Men tre uker etter utgivelsen, 8.desember 1980, ble John Lennon tragisk nok myrdet utenfor blokka der han bodde i New York.Etter det skjøt albumet fart på listene og etterhvert inntiok toppen både i USA og UK. "Double Fantasy" ble året etter kåret til "Årets Album" på Grammyutdelinga.

Jeg kan til en viss grad skjønne kritikken. Lennons sanger er gode, det kan man i det store og hele ikke si om Yoko Onos bidrag. Skrikende stemme er en ting, hva en orgasme har å gjøre på ei skive kan en jo også spørre seg om....... ("Kiss, Kiss, Kiss").

Når det er sagt så er dette et personlig album fra et ektepar som hadde funnet kjærligheten i hverandre og roen i livet. Det gjennomsyrer de fleste av sangene, og derfor er det tragisk at den lykken og roen skulle bli splintra, ødelagt av en gal manns skudd.

Best på skiva er i mine ører Lennons kjærlighetserklæring til Yoko, "Woman":

"Watching The Wheels" er et spark til de som kritiserte Lennons valg om å leve et stille og tilbaketrukket liv:

"Beautiful Boy" er Johns sang til sønnen han fikk med Yoko, Sean:

Fra Yoko Onos bidrag har jeg valgt den ene sangen jeg synes er bra med henne på albumet: "Every Man Has A Woman Who Loves Him":

John Fogerty

Bildet er fra john-fogerty.com


John Fogerty, legendarisk sanger og gitarist i like legendariske Creedence Clearwater Revival (CCR). Han er nr. 40 på Rolling Stones liste over 100 Greatest Guitarists og nr. 72 på den tilsvarende lista for "Solo Recording Artists". Gjorde et fantastisk comeback med albumet "Centerfield" i 1985, et album som toppet listene i USA og Norge. Jeg hadde den på kassett og det var et album jeg likte meget godt.

"Eye of the Zombie" kom i 1986, så ble det stille til 1997 og "Blue Moon Swamp". Ikke noe studioalbum igjen før "Revival" i 2007 som jeg kjøpte. Et bra album, bevares, men jeg synes "The Blue Ridge Rangers Rides Again" fra 2009 er bedre. Jeg har den på iPoden, men siden den er innkjøpt av fruen er den ikke min hylle og ikke noe fra den her av den grunn. Forresten et album som gikk tilk topps på VG-lista.

Presenterer de tre sangene jeg liker best fra "Revival", og først er "Don't You Wish It Was True":

"Gunslinger":

"Longshot":

Og her må jeg linke til videoen da jeg ikke får opp de to videoene som finnes på YouTube med den:

http://www.youtube.com/watch?v=JnElHTtHels

Fogerty nærmer seg 68 år, men vi får håpe han har enda mer musikk på lager!

John Cafferty And The Beaver Brown Band

Coveret til "Tough All Over"


Fredag 30. august 1985 skulle jeg til rådgiver for å få klarhet i hva jeg skulle velge av de to grunnfagene jeg hadde meldt meg opp til på universitet i Triondheim, pedagogikk eller psykologi. Jeg hadde tatt grunnfag sosiologi studieåret før, hadde gitt opp sosialhøgskolen og staka ut kursen mot sosiologi, men måtte ha et grunnfag i tillegg. Men så, før jeg fikk stått opp ringte telefonen og ei dame fra et inntakskontor presenterte seg og ga beskjed om at jeg var kommet inn på sosialhøgskolen i Stavanger med oppstart påfølgende mandag 2. september, og jeg måtte sjøl ringe til skolen og si fra om jeg tok plassen eller ikke.

For å gjøre en lang historie kort så møtte jeg opp i Stavanger tre dager senere, og det etter den mest hektiske helga i mitt liv. Den fredagen var jeg i Trondheim sentrum for å ordne praktiske ting (bl. a. forhåndsstemme), men jammen gikk jeg ikke inn på ei platesjappe og kjøpte kassetten "Tough All Over" med Springsteenkopien John Cafferty og hans Beaver Brown Band. Husker ikke nå hvorfor jeg valgte den, men han hadde nok blitt spilt på radio.

Dette var en dag da jeg tok et valg som forandra hele livet mitt og som gjør at jeg har det livet jeg har nå og det livet jeg har hatt i snart 28 år etter. De barna jeg er far til hadde ikke blitt født, jeg hadde ikke vært i Førde nå og opplevd alt jeg har opplevd her, jeg hadde sikkert ikke truffet hun jeg npå er gift med osv. Da er det ikke rart at dette albumet med John Cafferty & co betyr noe helt spesielt for meg, sjøl om han egentlig altså er en litt bleik Springsteenkopi. Skjønt, det finnes enkelte Caffertyfans som mener det stikk motsatte, at Cafferty er the real deal og at det er Springsteen som er kopien......

Bandet er fra USA's minste stat Rhode Island på østkysten. De hadde suksess med en privat utgitt singel i 1980, men fikk ikke kontrakt med etablerte plateselskap fordi de, ja...... var for like Springsteen og The E Street Band. Men da de fikk spille i filmen "Eddie and the Cruisers", om et berømt barband fikk de internasjonal suksess med musikken fra den filmen. Albumet fra filmen nådde topp 10 på Billboard 200 og låta "On The Dark Side" nådde 7. plass på Billboards singelliste.

"Tough All Over" var oppfølgeren og dette albumet ble deres største suksess. "C.I.T.Y" ble deres andre nr. 1-singel på Mainstream Rock Tracks:

"Voice Of Americas Sons" vil nok en del kjenne igjen, da den var temasangen i Stallonefilmen "Cobra":

Min store favoritt på albumet er "Tex-Mex (Crystal Blue)", aldeles nydelig:

Siden jeg kjøpte dette albumet den dagen som ble bestemmende for resten av mitt liv så bare måtte jeg få tak i CD-en til samlinga mi. Da jeg fant den i postkassa og satte den på CD-spilleren så var utrolig mange følelser i sving, det var gåsehud, ja, det var skikkelig sterkt.

Til slutt må tittellåta med:

Bandet ga ut et par album til, men nådde ikke suksessen de fikk med "Tough All Over". Men bandet eksisterer og holder fortsatt konserter.

Besetninga på "Tough All Over" var: John Cafferty (vokal, gitar), Pat Lupo (bass), Kenny Jo Silva (trommer), Bobby Cotoia (keyboards), Michael "Tunes" Antunes (sax), Gary Gramolini (gitar). Det har vært en del utskiftninger etter det, Bobby Cotoia døde i 2004 etter sjukdom.