Devin Townsend - Power Nerd

Devin Townsend er en produktiv kar. Jeg omtalte han først for to år siden, og nå er han ute med nytt album. Ser fortsatt mer ut som en tørr byråkrat enn som en metalmusiker av stort format, for det er det han er. Og på en videosnutt jeg har sett på Spotifysida hans forklarer han at dette albumet er om sorg og tap og de forskjellige fasene i det som en sorg/tapsprosess er. Faktisk det andre albumet jeg omtaler i høst med det temaet, norske Birri har også gitt ut et knakende godt konseptalbum rundt sorg og tap.

Og da skjønner jeg hvorfor åpningssporet, som også er tittellåten er så brutalt som det faktisk er. Det er nærmest powermetal, og det var noe jeg egentlig ikke hadde venta fra Townsend. Men hvis du som metalmusiker skal beskrive den plutselige sorgen, den akutte følelsen av smerte og tap så passer jo den aggressive powermetalen aldeles utmerket. For da får du ut de sterke følelsene som den akutte sorgen er.

I en egen video på YouTube forklarer Townsend at PowerNerd er den typen som til vanlig ikke liker å sosialisere så mye, snakke i forsamlinger osv., men som likevel klarer det fordi en må. Og at en da viser superkrefter som egentlig bør hylles. Mulig jeg bomma litt i forståelsen der, men det var slik jeg oppfatta det.

Falling Apart er om fasen etter den akutte sorgopplevelsen, der tapet begynner å sige inn og du føler du holder på å bryte helt sammen. Der du kjemper for å holde følelsene dine under kontroll. Townsend beskriver gjennom musikken og teksten dette både på en mektig og storslagen måte og på en vár måte. Slikt er ikke lett å kombindere i én komposisjon, men det synes jeg Townsend makter til fulle her:

En komposisjon, for jeg føler at det er et mer korrekt ord enn låter her, som jeg virkelig har falt for er Gratitude. Om takknemligheten for at en tross alt er i live og for at en klarer å komme seg gjennom tøffe perioder i livet med liv og helse intakt. Og her blir jeg litt personlig, for min hovedkarakter Mona i min roman 11:59 - Jeg vil være i livet skrev en låt med samme navn for å beskrive sin takknemlighet for at hun hadde kommet seg gjennom flere kriser og fortsatt var et helt menneske.

Jeg har nevnt at det å mikse det váre med det harde er noe Townsend gjør nærmest til perfeksjon. Det kommer også godt fram i Ubelia, og det er en egenskap som gjør opplevelsen ekstra mektig. Her beskrives en tilstand der en er på vei til å finne fred ift til tapet en har gjennomgått, en begynner å forsone seg med det.

Townsend bruker ti spor for å beskrive de forskjellige stadiene i en sorgprosess. Men det er et ellevte spor, Ruby Quaker som nærmest tar pusten fra meg. For dette er noe så sjeldent som en metalkomposisjon som refrengmessig har satt seg fullstendig på hjernen i sin lovprisning av kaffe! Townsend beskriver det sjøl i en videosnutt at denne komposisjonen er et resultat av det å våkne om morgenen og vite at det store prosjektet du har jobba så lenge med nå er fullført. Og at du bare kan ta deg en kopp kaffe, kose deg med den og nyte at du er i mål. Og som Townsend nyter det, dette er faktisk en hysterisk deilig og morsom metalsak som jeg ikke visste at jeg trengte! At låten heter Ruby Quaker, som iflg. Wikipedia er en kuttorm eller pilemøll som finnes i Nord-Amerika og ikke Coffee skjønner jeg ikke. Men jeg lar være og filosofere over det og nyter istedet dette herlige infernoet!

Hva mer kan jeg si? Jo, at Devin Townsend som vanlig trakterer gitaren nærmest til perfeksjon, men med følelse. Det er en storslagen opplevelse  høre på dette albumet fra start til slutt. Jeg har ærlig talt ikke noe å åutsette.

Karakter: 6/6.