Atle Oen er en kar med røtter både på Nordfjordeid og Øygarden som jeg oppdaga nå da han er ute med sitt tredje album. Litt usikker nå på hvor jeg fant han og plata kom ut 18. oktober, så den har vært på blokka mi en liten stund. Men jeg er skikkelig glad for at jeg ble oppmerksom på den, for dette er musikk helt etter mitt hjerte.
Det er stort sett fengende amerikanalåter der han på noen av de mer "nedpå" låtene har med en medvokalist i Hege Naustdal som gjør en meget god jobb. Denne musikken løfter humøret mitt, noe som sårt trengs etter det elendige valgresultatet over dammen bl. a. Så når Oen åpner med en låt som Leave It By The Door blir det en oppkvikker.
Det jeg liker her utenom at det er fengende er det fyldige lydbildet, det er med på å gjøre låten til en meget god lytteropplevelse, og jeg blir spent og opprømt for hva som venter videre. Og ja, her er mye grom musikk, som When She's Around. Den går litt i samme leia, men jeg liker det.
En låt som kommer fram i hjernebarken når jeg hører på mange av låtene på dettt albumet er Linedancebølgen går med det trønderske dansebandet Holmsve, forøvrig en av de beste dansebandlåtene som er lagd her til lands. Det er rytmen i Oens musikk som minner meg om den, og det synes jeg er litt kult å legge merke til. Dessuten er ikke vokalisten i Holmsve så ulik Oen av utseende!
Jeg nevnte Hege Naustdal, hun er med på fire låter og jeg vil trekke fram et par av de. Trouble in Paradise er en stemningsfull låt der Oen og Naustdal utfyller hverandre på en fin måte som løfter låten.
That's Just Crazy er også en stemningsfull låt, og her er jeg så heldig og ha funnet en liveopptreden fra Nordfjordeid som ble lagt ut for under et døgn siden! Litt bakgrunnsstøy er det, men jeg synes likevel det er kjekt å legge ved dette liveopptaket:
Avslutter med Crash and Burn som også er en fengende godlåt, som det er mange av på dette albumet:
Dette er så bra laget at det er bare én ting som skiller denne skiva fra toppkarakter. og det er språket. Ofte bryr jeg meg ikke om norske artister velger engelsk, men her føler jeg at engelsken, til tross for at det er et språk jeg synes jeg behersker godt gjør at jeg ikke 100% klarer å leve meg inn i tekstene. Jeg får en følelse av at hadde låtene vært sunget på nynorsk/dialekt så hadde jeg kjent en enda større nærhet til de. For musikalsk sett er dette en innertier som jeg altså trengte i en traurig tid.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar