Birri - For All Those In Mourning

Bak artistnavnet Birri finner vi Brita Skare Malvik fra Sunndalsøra, men nå med base i Svolvær. Hun albumdebuterte i 2019 med Ten Years og dette er altså oppfølgeren. Den kom ut for en måned siden og som tittelen antyder så er det et konseptalbum rundt forskjellige uttrykksmåter for sorg.

Musikalsk befinner vi oss i et landskap der rock, blues og gospel er de mest framtredende. Det er naturlig nok noe mollstemt til tider, dessuten preges albumet av Birris sterke stemme. Og da mener jeg sterk i ordets rette forstand. Det er mye kraft i vokalen her, og det setter jeg pris på.

Åpningssporet The Hole (No Way to Grow Your Grit) er kraftfull blues der Birris sterke stemme kommer til sin fulle rett. Den beskriver det store svarte hullet du føler du er i når sorgen er det altoverskyggende i livet ditt. Jeg har opplevd slik sorg én gang og også hva den gjør med de som er aller hardest rammet, og sånn sett kan jeg kjenne meg godt igjen i denne teksten.

No Silver Lining er mildere i uttrykket og er om depresjonen som ofte følger sorgen, men jeg tolker også teksten som å handle om det å ikke gi opp sjøl om ting ikke blir som før tapet og sorgen rammet. Og da viser Birri også at hun har en mildhet i stemmen sin som går i hånd i hånd med musikken. En låt som har utviklet seg hos meg til å bli rett så nydelig.

Den råe rocken får sitt utløp i Let Me Rage and Let Me Cry, som på mange måter er om å ha frihet til å la frustrasjonen, sinnet og sorgen få fritt utløp. I en slik setting skal jeg kanskje være forsiktig med å bruke betegnelsen herlig rått, men det er egentlig det det er. Og så må jeg si at det er meget godt framført her, Birri får virkelig fram de kraftige følelsene som er i sving når en bare må få utløp for alt det vonde en har inne i seg.

I When You Come for My Freedom har vi også et islett av blues,  men igjen er det den litt råre rocken som dominerer. Her er det å kjempe for sin egen frihet i livet som er det temaet, og da må det markeres sterkt også musikalsk.

Til slutt må jeg ta med avslutningssporet Time som er en skikkelig mektig låt. En tekst som jeg kan leve meg inn i, som omhandler det å miste oppfatninga av tid. Noe som ofte hender når en er rammet av sterk sorg. Tida står på en måte stille, og kan oppleves som rene torturen, men på den annen side kan tiden også være helende. Musikalsk er dette en mangefasettert låt, som nettopp tid er i en sorgprosess. Helt passende at denne avslutter albumet.

Jeg vil også trekke fram Carriers, So Big So Brief og Raised Between Mountains som på hver sin måte er gode lytteropplevelser. So Big, So Brief f. eks. er en neddempa pianobasert sang som fyller meg med ro midt inne i de sterke følelsesuttrykkene som vi får på mange av de andre låtene.

Så er det et par låter som ikke treffer meg helt og der jeg skulle ønske tekstene var på norsk for at jeg skulle klare å leve meg helt inn i de. Men det rokker ikke ved at dette er et sterkt album om det å gå igjennom noen av de verste traumene en kan få i livet, nemlig den smerten det er å miste noe eller noen som stod en meget nær. Og med dette albumet har jeg oppdaget en for meg ny og sterk stemme på den norske artisthimmelen. 

Karakter: 5/6.