Rune Rudberg Band - Minner

Eurovision er over og et ørlite snev av PED (Post Eurovision Depression) ble fort overvunnet. Noe av musikken derfra lever også fint utafor Eurovisionrammene, som Ungarns mektige metalcore, Nederlands tøffe countryrock og de utsøkte tekstene og melodiene til Frankrike og Italia.

Det er altså på tide å fortsette dypdykket i all den gode musiken som flommer over oss hver dag. Og da stusser nok noen over at jeg først griper fatt i Rune Rudberg. Få artister har vel fått hardere medfart enn han i kulørtpressen, og en god del av det må han bare ta ansvaret for sjøl. Det virker det også som han har gjort og det har vært stille på skandalefronten hva Rudberg angår de siste årene. Det har igjen ført til at musikken hans har kommet mer i fokus og han har fått tydelig dreis på karriera nå. Spellemannominasjon for et par år siden vitner bl. a. om det og det ser ut til at han har funnet sin plass i et skjæringspunkt mellom country og danseband. Flere artister har prøvd seg på det og falt totalt igjennom. Men ikke Rudberg. Trøgstingen viser på denne nye skiva at han er trygg på seg sjøl musiukalsk og på hvilket musikalsk uttrykk han skal ha. Så der altså mange tryner i dette skjæringspunktet mellom country og danseband så står Rudberg fjellstøtt.

"Minner" er derfor blitt et veldig bra album. Jeg vil kalle det 60/40 i forholdet mellom country og danseband og det synes jeg er en bra fordeling. Åpningssporet synes jeg er et godt eksempel på det:

På Vill Indianer i Cowboyklær gir Rudberg en innblikk i hvordan det er å bli utsatt for systematisk mobbing. Det er en tekst som tar meg da jeg dessverre kan kjenne meg igjen i og relatere til det han synger om:

Det Er For Seint å Snu er blitt en fengende og god låt som jeg synes beviser tryggheten Rudberg nå tydeligvis utstråler, det gjør at han kan konsentrere seg om å lage gode låter som sitter:

Så synes jeg det er flott at Rudberg hedrer en av landets aller beste artister og låtskrivere og kanskje vår mest undervurderte også, nemlig Roy Lønhøiden. Kongsvingermannen har levert mange perler, ingen er bedre enn Til Jeg Kan Reise Meg Igjen som Rudberg bestalter på en god måte. Han prøver ikke å ligne originalen, men gjør låten til sin egen og ikke umulig at han har den med fordi han personlig kan kjenne seg igjen i teksten.

Jeg tar også med Fine Du som befester en sterk første halvdel av skiva:

2. halvdel er hakket ujevnere, bl. a. med et par låter på engelsk. Ikke dermed sagt at låtene er dårlige, langt derifra, men jeg synes bare at de aller beste låtene er samla på den første halvdelen av albumet. Som bonus har Rudberg med sin MGP-låt fra ifjor, Run Run Away som er den klart beste av de tre engelskspråklige låtene. Jeg synes han og bandet kom godt fra sin MGP-deltakelse sjøl om de ikke gikk videre til fjorårets Gullfinale:

Alt i alt så synes jeg dette er et meget godt album i det som jeg altså har kalt et skjæringspunkt mellom country og danseband. Jeg regner derfor med at Rudberg og bandet blir populære artister på de festivalene rundt om i kongeriket som favner om country og/eller danseband.

Karakter: 5.