My Darling Clementine - "Still Testifying"

Dette er et album jeg har venta lenge på, og den som venter på noe godt osv......

Det er 2-3 år siden jeg oppdaga dette engelske ekteparet Lou Dalgliesh og Michael Weston King og deres forløsende og til tider meget fengende country. Albumene "How do you plead?" og "The Reconciliation?" fra hhv. 2011 og 2013 har flere sanger som er blitt klassikere for meg, som "100,000 Words", "No Heart In This Heartache" og "I Won't Stand By Him (No Matter What Tammy Said)".

Når de nå endelig kommer med nytt album så er noe ved det gamle og det er forandringer. Det som ikke er endra er tekstene, bittersøte refleksjoner over livet generelt og de fleste aspektene ved kjærligheten, og da mest de mørke sidene. Det som er endra er musikken. Litt flåsete kan jeg vel si at steelgitaren er bytta ut med blåsere. Det er bare på 2-3 sanger at jeg hører en countrysnert.

Til å begynne med skuffa det meg, men etterhvert som jeg har tillatt meg å høre nøyere på denne skiva så blir den bare bedre og bedre. For fortsatt er det en fin blanding av riktig fengende låter og mer rolige, sobre låter.framført med innlevelse og nærhet.

Det hele åpner med fengende "The Embers and the Flames" før sobre og rolige "Eugene" tar over. Den handler om deres familiereise til Eugene, Oregon og med den laga de denne fine videoen:

"Yours Is The Cross I Still Bear" er også en litt rolig og slentrende sak, om båndene som fortsatt er der sjøl om forholdet er over.

I "Since I Fell For You" blir det et gjensyn med steelgitaren og country, en litt klassisk countrylåt dette.

 
En riktig så fin modulasjon har vi også i denne sangen. "There's Nothing You Can Tell Me" er en litt rocka og veldig fengende låt. Om to som har kjempa sine slag i livet som møtes og de kan se på hverandre at den andre har erfart både det ene og andre i forhold til det annet kjønn.

I "Jolene's Story ønsker My Darling Clementine rett og slett å fortelle historien til Jolene fra Dolly Partons store hit. Michael gir også sitt besyv med med en lignende historie, og begge konkluderer med at "we stand guilty at charge", men at de er glade for at den andre ikke gikk tilbake til Jolene. I "Friday Night, Tulip Hotel" er vi litt tilbake til country og med et trekkspill diskré vandrende bak i lydbildet.

"Just A Woman" er også en rolig, litt sober sak med blåsere og 50-, tidlig 60-tallsgitar. "Tear Stained Smile" er en fengende låt med tøffe blåsere med på laget, denne liveversjonen er mer akustisk:

Så kommer vi til albumets høydepunkt, den over 6 minutter lange "Two Lane Texaco", et bittert, men også vakkert oppgjør med hvordan den vakre lille hjembyen har dødd hen etter at motorveien kom med det til følge at "noone wants to stop here anymore". Det er nydelig framført, samtidig som det er et trist budskap.

Akustiske "Shallow" avslutter, der også datteren Mabel får synge et vers.

Min konklusjon er at den første skuffelsen over at det var lite country på denne skiva fordufta fort da jeg gikk dypere inn i musikken. Lou Dalgliesh og Michael Weston King har til tross for litt stilskifte beholdt varmen, ektheten og nærheten som er blitt et varemerke for musikken deres. Og da er jeg solgt, punktum!

Karakter: 5,5.