Jorn - "Life On Death Road"

Vår største stjerne innen heavy metalvokal Jørn Lande er ute med nytt album, under sitt artistnavn Jorn. "Life On Death Road" er det første originalalbumet siden "Swing of Death" sammen med Trond Holter i 2015 og det første originale soloalbumet siden 2013.

Lande sier sjøl at dette albumet handla om å samle sammen de beste folka for et best mulig resultat, og å bruke den tida som var nødvendig. Med seg har han på gitar Alex Beyrodt (Primal Fear, Voodoo Circle), Francesco Iovino (Primal Fear) på trommer, Mat Sinner (Primal Fear, Sinner, Kiske/Somerville) på bass og på keyborad og som produsent Alessandro Del Vecchio (Hardline, Revolution Saints).

Jeg synes dette er et album som svinger fra det helt store og til det litt anonyme når det gjelder låtutvalget. For det første så er Lande en vokalist av de sjeldne, mannen kan synge, ferdig pruta. Det er en innlevelse, og det er en sjel i stemma hans som de fleste andre metalvokalister kan misunne han.

Og tittellåta, som innleder skiva er også den beste låten. "Life On Death Road" er et over 7 minutters epos som virkelig river deg i fletta. Ikke bare er det vokalen til Jorn, men det er også en drivende flott låt der Alex Beyrodt får rikelig anledning til å briljere med sitt heftige gitarspill.

"Hammered To the Cross (Business)" er også en drivende god uptempo rocker med mye rå energi:

Det er også driv over "Love Is the Remedy", og det er bra drama over denne låten der Beyrodt igjen får briljere litt. "Dreamwalker" er mer i balladeland og jeg føler at den stamper vel mye, Jorn må her virkelig jobbe for å bære en låt som for meg blir noe anonym. Og det er her mitt største ankepunkt mot albumet kommer, det er nemlig en del låter her som blir vel anonyme og som i for stor grad går inn det ene øret og ut det andre. Ikke noe å si på verken vokal- eller musikerprestasjoner, men enkelte låter blir likevel slik at du må streve for å huske de, de skiller seg ikke ut fra mengden. "I Walked Away", "Devil You Can Drive" og "The Optimist" er låter i den kategorien.

Men så har vi "Fire to the Sun" som igjen er en låt som røsker godt i rockefoten:

Nostalgiske "Man Of the 80's" er også en låt som virkelig fenger meg med et medrivende refreng. Noen vil kanskje mene dette er en av albumets lettfordøyelige låter, men likevel hører slike hjemme på et slikt album synes jeg:

Samla sett så er dette 12-låters albumet slett ikke verst. Det er flere gode og drivende låter der Jorn også lar sine musikere få vise hva de er gode for. Men enkelte litt vel anonyme låter trekker altså ned.

Karakter: 4,5.