Det var muligens en kardinalsynd at jeg ikke ofra øret til Torgeir Waldemars debutalbum for et par år siden. Jeg leste at det var noe melankolsk, og jeg lot meg styre for mye av det. Men nå når "No offending borders" kom bestemte jeg meg for at jeg måtte gi han en sjanse.
Og for å si det sånn, jeg er ikke skuffa! Han veksler mellom enkle sanger med bare gitar og munnspill og fete rockere. De to åpningssporene er gode eksempler på det. Rolige "Falling Rain (Link Wray)" bevega meg ikke ved første lytt, men etter det har jeg endra syn. Det er ei klagende perle, "kids are lying bleeding on the ground", "there's no place on this planet where peace can be found". Du må ha et hjerte av stein for ikke å bli grepet av en slik tekst. Og da er et enkelt komp med kassegitar og munnspill det klart beste for å få fram budskapet.
Så får vi den fete, tette 8-minutters rockeren "Summer in Toulouse". Den er bare herlig og jeg får skikkelig rockefot, et mesterverk! Her i en akustisk liveversjon:
Robert Sætervik i "Radiorock" på P1 sammenligna denne skiva med Sturgill Simpsons allerede mytiske "A Sailor's Guide To Earth" ifjor, og jeg forstår resonnementet. For Torgeir Waldemar er også sjangerovergripende, noe vi merker i spor 3, "Among the Low", som er en tøff rocker med sterke countryelementer.
"Island Bliss" er en vakker neddempa sak med kassegitaren som basiskomp. "What happened to the music?" er spørsmålet TW åpner sangen med. Klagende tekst her også, men musikken er oppløftende og den kombinasjonen gjør dette til en ny sterk sang.
"Sylvia (Southern People)" er en majestetisk låt som starter med et halvannet minutts instrumentalparti, først seigt så med et flott, melodiøst driv. Majestetisk er virkelig det rette ordet for å beskrive denne låten. Vekslinga mellom det litt seige og det drivende melodiøse håndteres perfekt.
"The Bottom of the Well" er den eneste av de åtte låtene på skiva som ikke helt griper meg. En enkel låt det også, men jeg føler at den blir vel klagende og stampende.
"Souls On A String" derimot er en ny knallåt: "I'm a rambler, I'm a gambler, I'm a prisoner of life" er åpningsstrofa i en sang om tapt kjærlighet vakkert formidla,bl. a. med hjelp av vakre strykere. Får etterhvert litt Midnight Choirvibber, og det er et skikkelig kvalitetsstempel i min bok.
'
"I See The End" er en enkel og litt monoton avslutningslåt, men slett ikke verst likevel.
Oppsummert så er dette et vakkert, fett, energisk, men også dvelende album. Jeg bøyer meg i støvet og sparker meg sjøl for at jeg ikke ga Torgeir Waldemar sjansen til å imponere mine ører med sitt debutalbum. Men jeg skal definitivt høre på det nå!
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar